Fullversjon | Stilling ledig
Stilling Ledig:
Forsvarets forum
Ledig stilling som førstekonsulent – journalist
Vårt bilde av Afghanistan

Vårt bilde av Afghanistan

Journalister vil rapportere mer fra krigen i Afghanistan, men redaktørene holder igjen.

AV Kathrine Geard | KATHRINE GEARD og LEIF GJERSTAD [15.10.2010 06:00]

– Vi er i krig. Afghanistan er et av de viktigste politiske temaene i Norge. Da er det spesielt at mediene ikke har faste medarbeidere der, sier Anders Sømme Hammer.

I nesten tre år var frilanseren eneste norske journalist bosatt i Kabul.

For noen måneder siden fikk han selskap av TV 2s frilanser Yama Wolasmal. Og sist uke fikk Hammer 220.000 kroner fra Fritt Ord for å skrive blogg fra Kabul. Men det er fortsatt langt fra de musklene som kreves for å følge utviklingen så tett og bredt som mediene gjør på andre samfunnsområder.

– Enten må de hyre lokale journalister eller sende ned journalister på fast basis, mener Hammer.

Norsk krig

I boka «Drømmekrigen» refser han norske medier for manglende ambisjoner og for tette bånd til Forsvaret. Han kaller journalistikken om krigen for ensidig og soldatorientert, og etterlyser kildekritikk og afghanske og sivile perspektiver for å få et riktig bilde av utviklingen. Forfatteren tror mange dyktige journalister ønsker å gjøre mer, men får nei fra ledelsen, som styrer penger og sikkerhet.

– Forsvaret serverer i stor grad det redaktører etterspør. De fleste vil ha historier om norske soldater, særlig når noen bli drept. Det er ikke rart. Men da er det bare en del av krigen mediene formidler. Det er for få uavhengige rapporter fra felt i forhold til mengden soldathistorier fra turer med Forsvaret.

Sa nei

Sjefredaktør Bernt Olufsen i VG synes ikke debatten her hjemme preges av at mediene ensidig dikteres av Forsvaret.

– Det går nesten ikke en dag uten diskusjoner, også om berettigelsen av det norske nærværet i Afghanistan. Og som redaktør opplever jeg hyppig konflikter med Forsvaret. Senest da fire norske soldater ble drept. Forsvaret ønsket ikke at dette skulle gjøres kjent umiddelbart, men det kunne jeg ikke etterkomme som redaktør, sa Olufsen da han møtte Hammer i en radiodebatt nylig.

Men Hammer får langt på vei støtte fra erfarne utenriksjournalister. Nils Inge Kruhaug i NTB mener det er liten vilje i norske redaksjoner til å etterprøve informasjon fra Forsvaret.

– Det fører til et helt fortegnet bilde av hva man oppnår med det militære nærværet i Afghanistan, sier Kruhaug. Han mener soldatene nærmest framstilles som bistandsarbeidere som leier småjenter til skolen.

Kruhaug tror mange av soldatene som er der har flere motiver enn det Forsvaret liker å framheve:

– Hvor ellers kan 19-åringer sope inn 60.000 kroner i måneden?

– Man hadde sikkert tro på å gjøre Afghanistan til et bedre sted, dessverre har utviklingen vist at det ikke skjer. Det er ingen norske redaksjoner uvitende om. Men det er ikke noe brennende ønske fra redaktørers side om kritisk omtale av norske militære operasjoner i utlandet.

Kruhaug minner om medienes plikt å stille nødvendige spørsmål. Ikke minst om pengebruken. Krig er fryktelig dyrt.

Ros

– Jeg er helt enig i at mediene burde vært mye flinkere til å rapportere om den sivile siden av krigen. Det er mulig, men det er komplisert og koster penger. Samtidig mener jeg det er viktig å dekke norske soldaters situasjon. Vi trenger mye mer av begge dele, sier TV 2s reporter Fredrik Græsvik og berømmer frilanseren for å ha påtatt seg å rapportere fra krigen på permanent basis. En oppgave han mener større redaksjoner som NRK, TV 2, Aftenposten, Dagbladet og VG for lengst skulle tatt ansvar for.

Tidligere utenriksreporter i Dagbladet, Jan-Erik Smilden, er nå frilanser og timelærer ved Universitetet i Oslo. Også han mener norske journalister er for lite i Afghanistan.

– Det har mye med økonomi å gjøre, men mest med risiko.

Smilden sier Carsten Thomassens død har gjort mediene mye mer forsiktige.

– Det er forståelig, men jeg er sikker på at Carsten selv ikke ville likt at færre journalister drar til Afghanistan på grunn av hans død.

Utenriksveteranen mener det slett ikke bare er dårlig journalistikk som kommer fra Afghanistan. Men har alltid ment at det er for mye fokus på nordmenn, og for lite på sivilbefolkningen og den militære og politiske situasjonen.

– Her har norske medier en jobb stor å gjøre.

Sikkerhet

Men fra redaktørhold mangler signaler om breiere dekning, selv om de innrømmer svakheter. Utenrikssjef Tuva Raanes Bogsnes i TV 2 sier Hammer har et godt poeng når han etterlyser bedre dekning av andre sider.

– En konsekvens av at vi bare er til stede gjennom Forsvaret, er at det har vært lite kritisk journalistikk om for eksempel norsk bistand og det sivile liv. Det er et spørsmål om sikkerhet. Det er for farlig å sende folk ut i mange områder.

Det holdt også Olufsen fast ved i radiodebatten.

– Jeg skal gjerne innrømme at vi for så vidt svikter på det feltet i det vi ikke er villig til å ta den store risikoen det er å sende våre medarbeidere for å jobbe på frihånd i så farlige områder. Det ansvaret er jeg ikke villig til å ta som redaktør og arbeidsgiver. Etter min vurdering er det noe mer betryggende forhold å reise med Forsvaret.

Alibier

Heller ikke NRKs utenriksredaktør Knut Erik Holm er helt fornøyd.

– Vi kunne gjort mer, det må jeg si rett ut, men det er en sikkerhetsvurdering. Men jeg ser jo at det ligger begrensninger i tilgangen til kilder i lokalbefolkningen når man sitter i en pansret bil.

Holm tyr til at Hammer frilanser en del for NRK og framholder hans reportasjer, som får fram lokalbefolkningens syn på norske soldaters framferd, som et nødvendig korrektiv.

Med Wolasmal på plass har TV 2 akkurat nå bedre tilgang på sivile kilder enn før.

Reporterens avtale med kanalen om et halvt års opphold i Kabul er utløpt. Men han ville bli ett år til. Nå er han frilanser med fast leveringsavtale i TV 2.

– Det er veldig bra for oss å ha Wolasmal på plass. Han kan språket og kan reise i områder som andre journalister ikke kan. Det gir oss et unikt innblikk i det afghanske samfunnet, sier Raanes Bogsnes.

Hun mener samtidig det er svært viktig å være med Forsvaret på oppdrag, for å kunne dokumentere hvordan de jobber, og hvordan de forvalter det mandatet de har fått.

– Men vel så viktig er det at vi får dokumentere det soldatene opplever som en krig, mens norske politikere kvier seg for å kalle det nettopp det.

Raanes Bogsnes sier det viktigste ikke er om de stiller kritiske spørsmål når de er med soldatene på oppdrag.

– Men at vi har et kritisk blikk på hele oppdraget i Afghanistan, gjennom blant annet å belyse den stadig svekkede sikkerhetssituasjonen i landet.

Farlig

Hammer er ikke i tvil om at det er farligere nå enn da han kom i 2007.

Afghanske journalister jobber bra mange steder. Det er også en del utenlandske journalister i landet. En gruppe på ti briter bor der fast, det gjør også en tilsvarende gruppe franske journalister.

– Det preger dekningen i deres hjemland. De er flinke til å hente andre perspektiver på krigen.

– Men det må være vrient jobbe uavhengig når forholdene er så farlige?

– Jo, men det blir lettere jo lenger du er i Afghanistan. Du får et bedre nettverk, uavhengige kontakter og finner nye og tryggere måter å jobbe på. Det er den første fasen som er farligst for journalister.

Han minner om at mange av de journalistene som er blitt såret eller drept, har reist sammen med militære styrker.

– Det er på ingen måte ufarlig å være med Forsvaret. Hver gang jeg er blitt beskutt har jeg reist med soldater, sier Hammer, som presiserer at han mener embedding kan være både verdifullt og lærerikt.

Sivil trygghet

Forfatter, Afghanistan-kjenner og forsker ved Høgskolen i Oslo, Elisabeth Eide, vil ikke klandre noen for at sikkerhetssituasjonen gjør dem usikre.

– Men det går an å være blant afghanere under betryggende forhold. Selv føler jeg meg mye tryggere blant afghanske venner, eller i en bil med afghansk sjåfør, enn i en pansret ambassadebil. Men det er selvsagt alltid viss risiko forbundet med å være der.

Også Smilden er skeptisk til argumentet om at det er sikrest å reise med Forsvaret.

– Når soldatene angripes så ofte som de gjør, er det ikke sikkert å sitte i biler som er et mål for opprørere. Å reise i afghanske klær, med en gammel drosje, kan være like trygt, kanskje tryggere.

– På egen hånd risikerer du å bli kidnappet, men du går ikke på en veibombe.

Kruhaug mener større nærvær burde være mulig selv om Afghanistan er vanskelig sikkerhetsmessig, språklig og kulturelt.

– Men sånn er det mange steder journalister ferdes. Det må kunne gå an å sende folk i regi av andre enn Forsvaret. Vi gjør det i andre urolige områder, det må være mulig i Afghanistan også.

Hammer tror ikke Forsvarets nye åpenhetsstrategi vil endre noe særlig på hvordan vi dekker krigen.

– Jeg tror Forsvaret har alt å tjene på å slippe journalister tett på. De får sympati og støtte, det er vanskelig å være kritisk når soldater er drept.

Personlig

I boka hevder Hammer at særlig VG dyrker forestillingen om de norske soldatheltene, bruker anonyme kilder og stiller få kritiske spørsmål.

– VG har en rar måte å jobbe på. Deres strenge krav til dokumentasjon i andre type saker preger ikke Afghanistan-journalistikken. Den ligger veldig tett opp til Forsvarets egne artikler.

Informasjonsoffiserene gjør en god jobb, men de bør bli utfordret, sier Hammer, og navngir VG-reporter Tom Bakkeli som den fremste eksponenten for dette.

– Hvorfor skriver du at Bakkeli er «en av Forsvarets ivrigste markedsførere»?

– Bakkeli har åpenbart gode kilder. Men er ukritisk og veldig servil i forhold til Forsvaret. De norske heltene hans er dårlig dokumentert og han burde anstrenge seg mer for å finne andre perspektiver.

Frekk

Bakkeli slår kraftig tilbake.

– Jeg har aldri møtt Hammer, og hadde ikke tenkt å kommentere saken. Men når jeg hører det han uttaler lurer jeg på om han har lest mine saker? Og dersom han virkelig har gjort det, hvordan kan han da mene det han sier? For selvsagt er verken jeg eller VG løpegutter for Forsvaret, og jeg har skrevet mange saker om negative sider ved krigen. Bare for å ta noe dagsaktuelt, så tviler jeg på at Forsvaret ville ha ut Viking-sakene i pressen, sier Bakkeli og oppsummer kritikken fra Hammer som «uredelig og frekk».

– Hammer setter andre journalisters integritet i tvil, og han kommer med sterke beskyldninger uten å dokumentere noen av dem. Forferdelig dårlig! Jeg er ikke særlig imponert over hans journalistikk og det er forstemmende at han angriper kolleger på denne måten. Han burde heller se nærmere på egne journalistiske metoder enn å slenge løse påstander mot andre, sier Bakkeli, som likevel er enig med Hammer på ett punkt. At dekningen kunne vært langt bedre og at mediene ideelt sett burde vært fast til stede.

Græsvik synes Hammer går for hardt ut mot Bakkeli.

– Hammer er én journalist og glemmer at i store redaksjoner kan ulike journalister dekke forskjellige aspekter. De har ikke som oppgave å dekke alt. Derfor er det litt urettferdig å angripe Bakkeli for at han bare dekke soldatperspektivet, sier Græsvik, og understreker at det er VG som har ansvaret for den totale dekningen.

Se også: På tur med Ola Soldat

Monster-Mosveen: – Vil være tydelig

Monster-Mosveen: – Vil være tydelig

Slo an tonen ved å omtale regjeringen og statsråder som «galskap», «svinesti», «en skam» og «en død sild». Da reaksjonene kom, fulgte sjefredaktør Bernt Olufsen opp og erklærte at Senterpartiets Ola Borten Moe kommer fra en familie med tradisjon for politiske løgner.

AV Bjørn Åge Mossin [24.09.2010 05:00]

– Går dere på stereoider og store doser Møllers tran i VG om dagen? Dere kjører rimelig hardt mot politikerne.

– Nei, her er det ingen kunstige stimuli. Jeg har jobbet som kommentator i trekvart år og har ikke hatt noen annen bevisst holdning enn at jeg ønsker å skrive kommentarer på min måte. Hvis det medfører at jeg bruker et friskere språk og tydeligere karakteristikker enn det som er vanlig, så er det fordi jeg vil være så tydelig som jeg kan. Sakene med mastene i Hardanger og gavene til statsrådene har hatt så spektakulære sider ved seg at det blir utrolig lett å skrive kommentarer som er veldig tydelige.

– Ulydighet

– Du er blitt betegnet som monsterkommentator-Mosveen av redaktør Magne Lerø i ukeavisen Ledelse. Føler du det som en tabloid hedersbetegnelse?

– Det er jo overraskende tabloid til ham å være. Det er et greit synspunkt, som jeg ikke har noen problemer med.

– Hva gir deg autoritet til å bruke uttrykk som «svineri» og «en skam for regjeringen» om statsråd Liv Signe Navarsete? Medienes samfunnsoppdrag?

– Jeg vet ikke om det er noe spesielt som gir meg den autoriteten. Det er kanskje bare noe jeg tiltar meg. Statsministeren har i mange år sagt så klart ifra om at man ikke skal ta imot gaver. Ulike statsråder har, én etter én og i år etter år, valgt sivil ulydighet mot ordrene fra toppen, ved å likevel motta gaver. I strid med lover og regler. Vanlige folk i Norge ville fått enorme problemer hvis de hadde gjort noe tilsvarende. Derfor syntes jeg regjeringen så ut som en svinesti, da kattene slapp ut av de forskjellige sekkene. Jeg tror karakteristikken var relativt treffende. Statsrådene måtte levere tilbake alle gavene, på en ganske ydmykende måte.

– VG har fått skryt for å ha avdekket statsrådenes tvilsomme gavepraksis. Men noen mener at du har brukt vel grovt skyts mot de aktuelle statsrådene i denne saken. Er det et tankekors for deg at til og med tradisjonelt revolusjonære Klassekampen på lederplass skriver at du har gått for langt?

– Nei, det overrasker meg ikke i det hele tatt. Ikke så lenge det kommer fra Bjørgulv Braanen, som er opptatt av at den borgerlige offentlighet må være dannet. Vi tåler at han mener at enkelte i VG ikke lever opp til de borgerlige dannelsesidealer. VG definerer seg som den lille manns avis, mens Klassekampen er en elitistisk avis. En avis for de som tilhører den kulturelle eliten i Norge eller som føler å være litt høyt på strå. Dersom det kommer journalistikk som rammer de sterke og velbemidlede i samfunnet, kan du være ganske sikkert på at Klassekampen er først ute med mediekritikken. Så får Klassekampen tenke igjennom om det er et større paradoks for dem enn for oss. Min sympati ligger hos sliterne i samfunnet, som ikke har advokater eller et helt regjeringsapparat til å hjelpe seg, og noe mindre hos de rikeste og mektigste i Norge. Det er mulig at det er et litt gammeldags syn på samfunnet, men det tror jeg at jeg kan leve med.

Ikke uventet

– Braanen advarer mot retorikken din i gavesaken. Men du føler deg ikke truffet?

– Jeg synes det er lite uventet når Braanen mener at jeg fører et litt for rått rett-fra-levra arbeiderklassespråk, og at jeg heller burde ha et forfinet språk som man mer forbinder med Oslos vestkant eller salonger i kulturinstitusjonene. Men det er ikke noe som gjør noe større inntrykk på meg. Braanen ble kåret til en av Norges ti viktigste intellektuelle av Dagbladet. Han er kanskje mer opptatt av å verne om den posisjonen enn av andre ting. Hva vet jeg?

– Mediekommentator Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad er blant dem som mener du overdriver i kritikken av statsrådene og at dette er misbruk av pressens makt. Hva sier du til det?

– Jeg er helt uenig med ham. Det er ikke mediene som avsetter statsråder, det er statsministeren. Og det skjer ikke hvis ikke innholdet i det mediene formidler opprører statsministeren eller det norske folk. Av og til lurer jeg på norske pressefolks maktforståelse. Det er en ganske stor naivitet rundt hvor stor makt de tror vi har. Omdal har alltid jobbet i mindre aviser, mens jeg har jobbet i den største og mektigste avisen i Norge i 15 år. Så jeg tror jeg vet mer enn ham om hva som er grensene for VGs makt i sånne saker.

– Ubegavet

– Men jeg får litt som fortjent av Omdal på ett punkt. Jeg skrev noe ganske dumt på Twitter som han hang seg opp i. Jeg skrev «Eva Joly var enda dummere enn jeg trodde», da hun uttalte seg om at beløp under en million kroner ikke er korrupsjon i hennes øyne. Det var en dum ting å skrive, spesielt fordi jeg ikke mener det. Det jeg mener er at det hun sa i den aktuelle saken var usedvanlig dumt sagt. Istedet var det jeg som framsto som dum. Det var ubegavet og dumt gjort av meg.

– Mener du faktisk at statsrådenes gaver dreier seg om korrupsjon?

– Nei, det gjør jeg ikke. Da ville jeg skrevet det. Det er ille nok som det er, om man ikke også skal snakke om korrupsjon. Når regjeringen selv innrømmer at man både har brutt lover og reglementet for statsrådene, nedfelt i kongelig resolusjon, så er det alvorlig nok for min del.

Russeavis?

– Men bærer det ikke litt preg av russeavis når du topper en kommentar med tittelen «Regjeringen Det Glade Vanvidd» og sier om olje- og energiminister Terje Riis-Johansen at «Statsråden er en død sild»?

– Nå må ikke du snakke negativt om russeaviser. Journalisten må passe seg nøye for å stigmatisere sisteårselevene i videregående skole landet rundt. Jeg har ikke jobbet i russeavis selv, men jeg tror at mange komikere i Norge har begynt der.

– Men nå driver jo ikke du med komedie, i utgangspunktet?

– Nja, jeg har av og til lurt på det, i forhold til regjeringen. For eksempel da jeg hørte at Magnhild Meltveit Kleppa hadde sittet inne på sitt mørke kontor med et armbånd i hendene, uten å si et i ord til noen, i en uke etter at VG avslørte gavesaken og Statsministerens kontor krevde at alt skulle på bordet. Det hadde jeg problemer med å tro var sant. Det var fantastisk og ellevilt, og det var da jeg skrev «Regjeringen Det Glade Vanvidd».

Venter...

– Du fastslo korrekt at statsministeren ville snu i monstermast-saken. Men for fjorten dager siden viste du til kilder som spådde at regjeringen kunne gå i oppløsning i løpet av få dager, som følge av frustrasjoner i kjølvannet av gavesaken. Vi venter fortsatt...

– I mastesaken bygget jeg først og fremst på meg selv og mine egne vurderinger av hva jeg trodde kom til å skje. Når det gjelder regjeringens framtid, så kunne jeg vært enda tydeligere på at dette var ting som ble fortalt til meg av framstående kilder i regjeringen. Men jeg så på det som en målestokk på hvor stor frustrasjonen er i viktige miljøer i regjeringen, mer enn et uttrykk for realiteten. Og også et uttrykk for hva enkelte ønsket skulle skje.

– Hva synes du om Gahr Støres påfølgende twitring om at du har dårlige kilder og en svak analyse?

– Jeg retwitret meldingen med en gang, jeg. Men han aner jo ikke noe om mine kilder. Hvis jeg hadde fortalt ham det, så tror jeg ikke han ville sagt at det var dårlige kilder. For øvrig har min hovedanalyse i x antall kommentarer vært, i skarp motstrid til mange andre politiske kommentatorer, at de rødgrønne er dømt til å holde sammen. Jeg tror fortsatt at det er den riktige analysen, for alle tre partiene ville tape mye mer enn de ville vinne på å bryte ut. Men det er de kjedelige kommentarene, og det er jo ikke de jeg blir intervjuet om.

– Dette kan vi tjene penger på

– Dette kan vi tjene penger på

VG tror innhold for iPad kan bli en god inntektskilde. Samtidig advares det mot å anta at ny skjerm løser gamle utfordringer.

AV Helge Wekre [16.04.2010 05:00]

Etter å ha hatt en iPad tilgjengelig en ukes tid, kaller VG Netts administrerende direktør Jo Christian Oterhals det et fantastisk produkt.

– Det er den perfekte sofaenhet. Den blir ikke varm, ligger godt i kneet og har god skjerm og størrelse. Spørsmålet er om vi kan tjene penger på den, og ja, det tror vi at vi kan.

Han mener produktet egner seg svært godt til en redigert opplevelse.

– Mens nettet er mer grenseløst og utflytende, egner iPad seg godt for en redigert versjon mer lik det papiravisene presenterer. Hvis man pakker innholdet riktig og det gir en god brukeropplevelse, er jeg sikker på at det er betalingsvilje for det også.

Gir ny optimisme

Stig Finslo i Edda Media tror iPaden kan åpne et nytt marked for inntekter.

– Det vi har sett er at det er en betalingsvilje for noen typer av innhold og tjenester, og det gjør oss mer optimistiske til å skaffe oss digitale inntekter.

Han vil imidlertid ikke anslå abonnementspriser eller si om de overhodet kommer til å tilby hele papiraviser digitalt på iPad.

– Vi kan fastslå at det finnes et marked for salg av redaksjonelle produkter digitalt. At dette markedet kommer til å vokse, er det liten tvil om, men vi skal være forsiktige med å tro at man har funnet den endelige løsningen nå som iPaden er på vei inn.

Foreløpig har det vist seg svært vanskelig å ta betalt for redaksjonelt innhold på nett.

– Alle leter fremdeles etter løsningen. Både her i Norge, i USA og andre steder. Nå må vi bruke tiden til å prøve og feile.

Finslo sier Edda i tillegg til et pionerprosjekt i Drammens Tidende, i første rekke støtter seg på arbeidet Mediebedriftenes Landsforening holder på med. MBL har et eget utvalg som arbeider med løsninger for lesebrett, deriblant iPad.

MBL tester før sommeren

Fagsjef for digitale medier, Geir Engen, sier prosjektet er i rute og at de regner med å kjøre en test ut mot et begrenset antall brukere før sommeren.

– Det vi gjør er å konseptualisere hvordan dette kan se ut. Vi skal samle all informasjon på ett sted gjennom en databaseløsning og så er det snakk om å legge på forskjellige filtre, avhengig av om dette er noe som skal ut på lesebrett, iPad eller en annen enhet.

Ifølge Engen så de først på om det var tilstrekkelig med pdf-en som sendes til trykkeriet, som grunnlag for en iPad-versjon.

– Det var det ikke. Vi har i stedet laget en løsning hvor det gjøres et xml-utdrag fra denne pdf-en, og det gir oss et godt utgangspunkt for å lage innhold for iPad.

Engen sier prosjektet startet etter misnøye med lesebrettet Kindles modell.

– Vi ønsket å ha et system hvor vi har direkte kontroll med brukerne og kan sette pris selv.

Oterhals ser ikke på iPad som noen redningsplanke, verken for papir eller nett.

– Det er papir som må redde papir gjennom å lage et best mulig produkt folk vil lese. Et iPad-tilbud vil heller ikke løse utfordringen det er å få folk til å betale for redaksjonelt innhold på nett. Men iPad kan gi en tredje inntektsstrøm for et selskap som VG. Det er i høyeste grad et mediehusprosjekt å utvikle tjenester for iPad, men tror vi at dette løser utfordringene vi allerede har, er vi naive.

Lager ikke betalingsløsning

VG er i full gang med å utvikle innhold og løsninger for iPad, men kommer ikke til å være blant de aller første til å lansere.

– Vi er egentlig mest interessert i versjon to av iPaden som kommer med 3G. Så vi jobber intensivt med dette, men ser ikke noe poeng i å skynde dette fram bare for å være tidlig ute.

Engen sier MBLs lesebrettgruppe foreløpig ikke arbeider med noen betalingsløsning.

– Det har ikke vært diskutert i gruppen og er ikke noe vi arbeider med nå, sier Engen.

Oterhals sier at heller ikke de har en betalingsløsning klar.

– Det er noe vi er interessert i. Vi er i utgangspunktet lite lystne på å gi fra oss 30 prosent av inntektene til Apple for noe vi utvikler. Fordelen med Apples system er at det fungerer sømløst og at det ikke er noen terskler i forhold til å få brukerne til å betale. Vi har en tradisjon på inntektsdeling med teleselskapene og har sett at det kan fungere. Vi må ha en pragmatisk holdning, men det er klart at vi gjerne vil ha på plass en løsning hvor vi beholder mer av inntektene selv.

Talerør for ekstreme?

Talerør for ekstreme?

KOMMENTAR: Hvor går grensen for medienes bruk av ekstreme og radikale åpne kilder, spør politietterforsker.

AV Alf Christian Aasen Grøtteland [18.09.2014 08:00]

VG publiserte (14/8) et 42 minutter langt intervju med talsmann Arslan Ubaydullah Hussain fra Profetens Ummah. Jeg stiller meg undrende til intensjonen bak VG's publikasjon av intervjuet med en fremtredende, radikal personlighet som Hussain. Er det forenlig med god presseskikk å la Hussain ukritisk fremsette synspunkter i media?

Ifølge ”Vær Varsom-plakaten” har pressen en særlig rolle i å beskytte utsatte mennesker. Innholdet i intervjuet skal presenteres saklig og med omtanke. I forkant bør det foreligge en vurdering av intervjuobjekt. Dette gjelder spesielt intervjuobjekter som er innblandet i kriminalitet. Det skal opplyses om skyldspørsmål i kriminalsaker.

Jeg skrev et debattinnlegg (14/09) til VG under tittelen ”Talerør for ekstreme ytringer” og er kritisk til bruk av Hussain som åpen kilde. I lys av ”Vær Varsom-plakaten”, er det uetisk og uansvarlig å publisere intervjuet med Hussain? Hvor går grensen for bruk av ekstreme og radikale åpne kilder?

Offentlighetens kritiske blikk

Linda Alzaghari og Yousef Assidiq i Minotenk skrev debattinnlegget ”Gratisreklame for ekstremisme” (17/8) til VG. Innlegget la vekt på at Hussain fikk snakke fritt om deres ideologi, forholdet til den «Islamske staten» og at intervjuet gikk for seg uten kritisk oppfølging. Jeg deler oppfatningen.

 Dette anskueliggjør et dilemma, moderate muslimer som taler ekstremisme imot tvinges til taushet. Faten Mahdi Al-Husseini, arrangør av demonstrasjon mot ekstremisme, valgte å ikke møte til tv-sendt debatt på NRK (29/08) fordi hun mottar trusler.

De ekstreme meningene som Hussain representerer, bør speiles i offentlighetens kritiske blikk. I lys av ytringsfriheten og demokratiet mener jeg at meningene til Hussain bør ytres og ikke ties. Ytringer bør frontes i en setting hvor ekstreme synspunkter kan sees i dybden – og hvor Hussain blir stilt til ansvar for sine ekstreme meninger. Dette var ikke tilfellet under VGs intervju. I ytterste konsekvens gjør VG seg til talerør for mennesker med ekstreme ytringer.

Historien gjentar seg, mennesker med ekstreme ytringer og reell oppmerksomhetstrang ønsker å bruke media som talerør. Derfor mener jeg at det er berettiget å vite hvilke vurderinger som blir gjort i forkant ved valg av ekstreme og radikale kilder. Da kan leserne ta forholdsregler dersom tilsvarende dukker opp i fremtiden.

VG har i ettertid tatt tak i deler av intervjuet hvor det kom frem uriktige opplysninger. Hussain hevdet flere ganger under intervjuet at ingen sivile Yezidier, kvinner eller barn, blir drept av IS. Hussain fortalte under intervjuet at han ikke har observert dette i Irak, men kan bekreftes via egne kilder.

Både VG og Reuters (16/08) meldte at henholdsvis 312 og 80 Yezidier var drept av IS i Nord-Irak. Al Jazeera har siden i sommer skrevet om konflikten mellom Yezidier og militante islamister. 

 ”Mohammed Shia al-Sudani said the Sunni militants had also buried alive some of their victims, including women and children. Some 300 women were kidnapped as slaves, he added” (www.reuters.com)

Innledningsvis blir det antydet at Hussain mente at den islamske stat blir fremstilt på uriktig måte, underforstått at Hussain gjennom intervjuet skal gi leserne en riktigere forståelse. Majoriteten mener at ytringene ikke representerer muslimer i Norge, men at det dreier seg om en snever og fundamentalistisk forståelse av islam.

For åpen mikrofon gjorde Hussain seg til talsmann for muslimer i Norge og forsøkte å fremme et verdensbilde i strid med grunnleggende norske verdier. Majoriteten av muslimene i Norge reagerer på at Hussain gjør seg til deres talsmann fordi de deler ikke samme oppfatninger. Irakere som har flyktet fra krig er takknemlig for at de lever i et fredfullt land som Norge. Personer som har søkt tilflukt i Norge av frykt for krigens grusomheter blir ikke nevnt av Hussain i intervjuet. 

Historisk tilbakeblikk

Historikken til Hussain bør sees i sammenheng og vurderes nøye før man vurderer å inngå samarbeid. Det spesielle med intervjuet var at man nærmest på forhånd kunne forutse hvordan det ville arte seg. Dette beror på historikken både til norskfødte Hussain og Profetens Ummah.

Det er ikke nytt i historisk sammenheng at Hussain presenterer et kontroversielt budskap, i håp om å provosere eller vekke lesere. Hvorvidt Hussain ønsker å fremme ideologi, rekruttere nye medlemmer eller påvirke holdningene til det norske folk kan man spekulere i. Man skal ikke se bort ifra en slik agenda fordi Profetens Ummah er interessert i markedsføring av seg selv, sin ideologi og rekruttere nye medlemmer som kan bidra til å implementere islamsk levesett i Norge.

Hussain ble intervjuet av Morgenbladet (2012) om sin ideologi, kvinnesyn og implementering av Sharia. Til tross for at VGs intervju er av nyere dato, mener jeg at det ikke fremkommer nye opplysninger. Intervjuene bekrefter Hussains ekstreme tanker og ideer om verden.  

Profetens Ummah har gjennom ulike demonstrasjoner i Oslo, både utenfor Stortinget, Universitetsplassen og ved den amerikanske ambassade i perioden 2010 – 2012, vist hva de står for og hva de representerer. Youtube-videoer med Mohyeldeen Mohammad med våpen i hånd og Bastian Vasques (”Guds soldat”) uttalelse om krigføring for IS, hvor motstandere er drept og flere er tatt til fange – viser Profetens Ummahs sanne ansikt og hvilke hensikter de har i Irak.

Hussain sier i VG-intervjuet at han ønsker fred – redde mennesker fra undertrykte regimer, samtidig som han fronter og støtter IS brutalitet i krigføring. Budskapet er det samme som han tidligere har ytret i media.

Til VG uttalte Hussain, ”jeg er ikke noen trussel for det norske samfunnet”. Intervjueren fortalte Hussain at han er blitt anmeldt for oppfordring til terror. Hussain mente at anmeldelsen ikke er avgjort, fordi det ikke foreligger rettskraftig dom. Hussain har rett i dette, men det foreligger en alvorlighetsgrad ved å bli anmeldt for slike forhold. Undertegnede satte spørsmål ved at VG-journalist og Hussain unnlot å nevne at han ble kjent skyldig i Oslo tingrett (07/02) for en rekke alvorlige forhold.

Oslo tingretts dom er offentlig og viser at Hussain ble kjent skyldig i å ha påvirket sakkyndig i retten under Mullah Krekar-saken, bedt sakkyndig ”ved Gud den allmektiges vilje skal du brenne i helvete og denne verden”. Hussain ble kjent skyldig for trusler mot journalister i Dagsavisen og Aftenposten fordi han var uenig i publisering av artiklene ”ekstremister som tar jegerkurs” og ”Norske radikale som drar til Syria for å kjempe mot Assads regime”.

Hussain ble også kjent skyldig i hatefulle ytringer mot det mosaiske trossamfunn i Norge. Etter at VG la ut en artikkel om at ”Jøder i Norge trenger politibeskyttelse”, ble det lagt ut følgende ytring på facebooksiden til Profetens Ummah:

 ”De er ekte svin og må bekjempes. Det er synd at broren som skjøt mot synagogen i 2005 eller 2006 ikke traff noen”.

 Hussain ble ikke dømt for hatefulle ytringer mot Amal Aden.

 Hussain godtok dommen uten å anke videre til lagmannsretten.

 Til VG fortalte Hussain at han ikke ønsket å anke dommen av hensyn til fornærmede i saken. Hussain har ikke tidligere tatt hensyn til fornærmede i saken, noe truslene viser. Retten har en klar oppfatning om Hussains adferd, at forklaringene hans er lite troverdige og ytringene er ment å skade andre.

Rettens vurdering av truslene

Trusselen mot journalist – ”noen skal gå inn i privatlivet hans, han bør være bekymret og tiltalte vil le hele veien til begravelsen” - ble av retten betegnet som en ”bevisst dødstrussel”. Hussain mente at det var en advarsel og at han ytret seg i samsvar med ytringsfriheten.

 Når det gjelder de generelle ytringene som Hussain fremsetter, skriver retten følgende kommentar:

 ”Retten fester ingen tillit til Ubaydullahs generelle forklaring om ytringene. Retten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at tiltaltes ytringer er framsatt bevisst og i den hensikt å påvirke den alminnelige samfunnsdebatten og de personer som har motsatt dem”.

Hussain ble domfelt på 4 av 5 tiltalepunkter og dømt til 3 måneders ubetinget fengsel.

Aktor anket dommen fordi straffeutmålingen ble ansett som lav. Skyldspørsmålet og straffeutmålingen i Amal Aden saken ble anket.

Omtanke for mennesker

Når det gjelder ofre i Norge som rammes av ytringene til Hussain, bør man merke seg at Hussain hyllet terrorangrepene In Amenas hvor 23 gisler ble drept. Han henviste til følgende utsagn:

 ”Måtte Allah belønne våre brødre med den største og beste paradiset og drive fiender av Islam ut av våres land og utslette dem”.

Etter uttalelsen ble Hussain anmeldt for oppfordring til terror og drap.

Statoil hadde 17 norske arbeidere ved anlegget. Av disse kom 12 til rette, mens 5 omkom.

Hussain viste ingen omtanke eller verdighet for de etterlatte etter In Amenas-tragedien da han publiserte innlegget på Facebook. Uskyldige mennesker som ikke har bidratt til situasjonen In Amenas, men som er hardt rammet etter å ha mistet sine egne eller fått tilbake mennesker med dype arr. Slike ytringer forsterker sorgen til de etterlatte i krise.

Siden den gang har pilen pekt en vei, Hussain ble anmeldt for oppfordring til terror som følge av ytringer etter bombeangrepet mot Boston Marathon og machetedrapet i London i 2013.

Det irakiske rådet i Norge reagerte på uttalelsene etter VG-intervjuet, anmeldte både Hussain og Mohyeldeen Mohammad i Profetens Ummah for oppfordring til terror. Sakene er ikke berammet i Oslo tingrett.

Shoaib Sultan i Antirasistisk senter var tydelig opprørt i TV 2-innslaget (19/08) uttrykte at det er forferdelig å høre ytringene til Hussain. Også andre muslimer er lei av at Hussain ikke tar hensyn til deres meninger og integritet. Ei heller tar Hussain hensyn til mennesker i Norge som hver dag må leve med at familiene deres er på flukt fra IS.

Hussain har gang på gang vist at han ikke slutter med ekstreme ytringer, men fortsetter i lik stil uten hensyn til omverdenen. Majoriteten blir ikke påvirket av ytringer til Hussain, men for dem det gjelder kan det være en ekstra belastning og skadelig.

Alf Christian Aasen Grøtteland er etterforsker ved Oslo Politidistrikt

Farlige afrikanere

Farlige afrikanere

KOMMENTAR: Hvor ofte er det egentlig relevant å stadfeste at en gjerningsmann er av eksempelvis norsk, afrikansk, rumensk, asiatisk, europeisk, muslimsk eller jødisk opprinnelse?

AV Rune Berglund Steen og Thomas Prestø [09.09.2014 13:05]

VG fant det nylig så relevant at de opplyste om den "afrikanske opprinnelsen" fire ganger i løpet av én nyhetsartikkel. Dette skjedde i en sak hvor den pågrepne gjerningsmannen er født og oppvokst i Norge. Allerede i tittelfeltet finner man: "Oslo-politiet jager menn med afrikansk bakgrunn". Det er nesten som om det er afrikanere generelt som er i politiets søkelys. Inntrykket som skapes er at etnisiteten er noe av det viktigste man ønsker å formidle. Dette etniske fokuset forplantet seg også videre til Aftenpostens omtale av samme sak.

Angivelse av hudfarge og etnisitet i nyhetsartikler kan være relevant i noen situasjoner. Det er eksempelvis både relevant og legitimt hvis det er snakk om en konkret etterlysning, hvor hudfargen er ett element i et signalement som faktisk kan være egnet til å identifisere vedkommende. Som en generell opplysning, eksempelvis i en sak hvor en gjerningsmann allerede er pågrepet, er det derimot grunn til langt større varsomhet. Årsaken er at opplysninger om etnisk minoritetsbakgrunn fester seg ved saken i langt større grad enn hvis gjerningsmannen har etnisk majoritetsbakgrunn, noe som normalt ikke nevnes i det hele tatt.

Sakens kjerne er en brutal gjengvoldtekt, hvor en jente ble voldtatt av flere menn. Alle andre forhold i saken blekner nødvendigvis sammenholdt med dette. Det er heller ingen tvil om at gjerningsmennene må pågripes og straffes. De redaksjonelle valgene som ulike nyhetsmedier foretar, er likevel ikke uten konsekvenser. Når man framstiller saken med et så sterkt etnisk fokus, går man langt i å implisere nordmenn med afrikansk bakgrunn generelt.

Når slik etnisk identifisering gjentas mange nok ganger, skapes en særlig klangbunn i den offentlige bevisstheten. Hvert nytt oppslag blir i noens øyne en bekreftelse på en gruppes kriminelle karakter. Det er tross alt ikke uten grunn at VG framhevet den afrikanske opprinnelsen så mange ganger, mens de i en artikkel om en etnisk norsk gjerningsmann trolig ikke ville ha nevnt etnisiteten overhodet. Deler av lesermassen vil trolig lese og dele en artikkel som dette oftere simpelthen på grunn av det etniske fokuset. Er det slik at VG spekulerer i dette, mer eller mindre bevisst?

De som får merke konsekvensene av slike redaksjonelle valg, er spesielt minoritetsungdom som allerede opplever betydelig diskriminering på ulike samfunnsarenaer, ikke minst på arbeidsmarkedet. Vi vet at ungdom med afrikansk opprinnelse er særlig hardt rammet. Det bør være et enkelt ideal at nyhetsdekningen – så vidt mulig – ikke bidrar til å øke samfunnsproblemer som mange mennesker allerede sliter med.

Rune Berglund Steen, leder, Antirasistisk Senter

Thomas Prestø, leder, Agenda X, Antirasistisk Senters ressurssenter for ungdommer

VG beklager manglende byline

VG beklager manglende byline

La inn navnet til frilanser først da han klagde i Journalisten.

AV Aslaug Olette Klausen [09.09.2014 10:22]

I august skrev frilansjournalist Terje Carlsen kommentaren Vaginalplastikk uten byline på Journalisten.no. Her fortalte han hvordan VG hadde operert bort bylinen hans i nettutgaven av artikler han skrev for avisen tidlig på 2000-tallet. Han var heller ikke blitt informert om at artiklene var publisert på nett.

Kommentar førte frem

Dette informerte han VG om flere ganger, senest i epost-korrespondanse datert 23. april i år. Der ble han lovet at de skulle finne en snarlig løsning for å få navnet hans på plass. Det var ennå ikke skjedd da han skrev kommentaren. Men denne ser ut til å ha fått fortgang i rettelsen.

Mandag kom beskjeden fra VG om at byline var lagt manuelt inn på alle syv sakene han hadde bedt om. Det er Carlsen meget fornøyd med, selv om han mener avisen har brukt for lang tid.

– Jeg synes det er litt dumt at jeg må gå til Journalisten for å få rettet opp dette, i stedet for å få ordnet det direkte med VG. Navnet mitt er ikke en så lang tekst å skrive, så det skulle IKKE være noen stor jobb å gjøre manuelt heller. Jeg tror ikke VG prøvde å lure meg, men de er litt nonchalante i forhold til frilansere, sier Carlsen.

Avventer faktura

I tillegg til problematikken rundt byline kommer det opphavsrettslige i at saken er publisert på flere plattformer uten at han har fått kompensasjon. Om han skal sende faktura til VG har han imidlertid ikke bestemt seg for ennå.

– Det tok lang tid før jeg gjorde noe med denne saken av frykt for represalier. Jeg var redd for ikke å få flere saker på trykk. Så jeg må vurdere konsekvensene av å stille økonomiske krav til VG, selv om jeg uvitende har deltatt i VGs verdiskapning de senere år.

VG beklager

VG har i epost til Carlsen tidligere forklart at årsaken til at hans saker manglet byline var problemer som oppsto da eldre artikler ble eksportert fra gammel til ny publiseringsløsning.

– Det tok litt tid å finne ut av det tekniske her. Og så falt dette mellom to stoler før sommeren. Saken i Journalisten fikk fortgang i prosessen. Når det er sagt: Dette har tatt for lang tid og det beklager vi virkelig, sier digitalredaktør Ola E. Stenberg i VG.

Han forteller videre at VG skal ta en full gjennomgang av systemet for å forsikre seg om at ikke flere er rammet av de tekniske utfordringene.

– Hvis det skulle vise seg å gjelde flere, skal vi selvfølgelig rette opp. For dette er selvsagt ikke noe vi ønsker. 

Når det angivelige blir sant

Når det angivelige blir sant

KOMMENTAR: Angivelig halshugging av to amerikanske journalister tas som faktum av norske medier. Er det krigspropaganda som lykkes? spør medarbeider i BT.

AV Jonas Sætre [04.09.2014 08:00]

Nylig kom det en ytringsfrihetsundersøkelse som viser at folks tillit til medier og journalister er «deprimerende lav». Det bør ikke komme som noen overraskelse. De siste ukers utvikling i IS-saken og de påståtte halshuggingene av journalister illustrerer svært godt hvordan norske medier har glemt sin samfunnsoppgave, og helt ukritisk videreformidler det som blir brukt som krigspropaganda for å legitimere opptrappingen av amerikansk tilstedeværelse i Midtøsten.

Blant de konstaterende er NTB, som i overskrifter har slått fast «Amerikansk journalist halshogd på IS-video» og «Video viser ny likvidering av journalist i Irak», til tross for at det i brødteksten blir tatt forbehold om at det er snakk om en angivelig halshugging.

Jeg har sett denne angivelige halshuggingsvideoen av Foley. Problemet er bare at den ikke viser noen halshugging. Alle versjonene av videoen blir fadet vekk akkurat når kniven angivelig begynner å skjære i halsen til det som angivelig er James Foley. Deretter hopper videoen til et angivelig James Foley-hode som ligger avhogd og blodig tilrettet på en kropp.

Flere internasjonale medier har de siste ukene satt et kritisk søkelys på at halsuggingsvideoen er falsk, blant dem britiske The Times. Avisen referer til en gruppe rettsmedisinere som mener halshuggingsvideoen er falsk, på bakgrunn av at det ikke forekommer noe blod fra mannens hals, og at lydene fra den halshuggede ikke er konsistent med hva man forventer under en slik brutal henrettelsesmetode.

Nå er vi i gang på nytt. En ny angivelig halshuggingsvideo av den amerikanske journalisten Steven Sotloff er publisert. Like lite vises denne gangen som i den forrige videoen.

En ny Irak-krig er allerede i gang. Mens Obama-administrasjonen er planlegger bombeangrep i Midtøsten, er norske redaksjoner fornøyd med å forklare krigsopptrappingen med angivelige halshuggingsvideoer. NRK.no forklarer hvorfor Obama har beordret soldater til Irak; «ordren kjem etter at det tysdag blei publisert ein video der Den islamske stat (IS) avrettar nok ein amerikansk journalist med kniv.» Plutselig var det ikke angivelig lenger.

At krigsopptrappingen også kan ha andre forklaringer, som USAs mangeårige engasjement i å løsrive Kurdistan fra Irak for å beskytte de rike oljereservene, nevnes ikke i norske redaksjoner.

Anders Giæver i VG er i sjokk etter den angivelige halshuggingsvideoen, og kan ikke forstå hvordan menneskesinnet kan være (angivelig) i stand til å skjære av hode til et menneske. Men å forstå hvordan det amerikanske menneskesinnet kan være i stand til å drepe uskyldige mennesker med bomber eller tungt artilleri er ikke så interessant å utdype.

Man kan spørre seg om krigspropagandaen har lykkes i Norge.

Kanskje det aller viktigste samfunnsoppdraget journalister har er å sette kritisk søkelys på myndighetene når en ny krig er på trappene. I denne saken har norske journalisters engasjement begrenset seg til å bytte profilbilde på Facebook, i fordømmelse av en angivelig halshugging, samtidig som man helt ukritisk refererer til det ikke-verifiserbare, som helt åpenbart blir brukt som amerikansk krigspropaganda.

Det angivelige er blitt en sannhet. Konsekvensen er en helt ikke-eksisterende krigsmotstand i Norge mot at Obama denne sommeren er blitt USAs fjerde president som starter bombeangrep av Irak.

Og norske redaksjoner spør seg om hvorfor tilliten til medier og journalister er dalende?
(Jonas Sætre er journalist i Bergens Tidende.)

Mellommenn og stråmenn i OL-dekningen

Mellommenn og stråmenn i OL-dekningen

KOMMENTAR: Diskusjonen preges av rykter og ønsketenkning, mener Andreas Selliaas. Han ser nærmere på VG, Dagbladet, Nordlys og NRK.

AV Andreas Selliaas [03.09.2014 14:42]

Det vakte berettiget oppsikt da Aftenpostens Harald Stanghelle kom med ”ubekreftede rykter” om First House tidligere i år. Det bør det også gjøre når ubekreftede rykter eller ønsketenkning fremmes i OL-saken. Debatten om OL er nå så betent og så preget av mellommenn og stråmenn at den ødelegger for den faktabaserte diskusjonen alle etterlyser.

(Kommentaren er først publisert på Selliaas' blogg Sportens uutholdelige letthet.)

Kilder og bindinger

Det er to aspekter ved pressens dekning jeg syns tidvis har vært svak. Det ene er bruk av påstander eller uttalelser fra tredjehånds kilder, spesielt påstander om hva IOC mener. Det andre er bindinger, enten til OL som prosjekt eller til personer som er knyttet til OL-prosessen.

OLs våpendrager

Dagbladets Esten O. Sæther har vært en av OLs fremste forsvarere. For han er det naturlig at Norge arrangerer OL, at OL til Norge vil hjelpe på å endre IOC, at det vil bidra positivt til breddeidretten i Norge og at det er bra for toppidretten i Norge. Gode ønsker som er vanskelig å vite om treffer.

At IOC er i ferd med å endre seg på grunn av Agenda 2020 er et ønske. Ikke noe av det som er forslått i dette reformtiltaket er vedtatt, langt heller satt ut i livet. Noen ganger går det også litt raskt i svingene. I dagens Dagbladet (3. september 2014) skriver Sæther at et ekspertutvalg i IOC har åpnet for å spre lekene, slik det er foreslått i hastevedtaket om endring av OL-konseptet som i disse dager blir behandlet, og som mange (inkludert Sæther) tror kan endre opinionen i Norge.

Dette er rett og slett feil. Forslaget kommer fra fire nasjonale olympiske komiteer i Europa som et innspill til Agenda 2020, fordi de er frustrert over at dagens system gjør det vanskelig for deres land å arrangere OL. De har også folket i mot seg. Hva asiatiske forbund mener vet vi for eksempel ikke. Det er også framsatt påstand om at de som skal arrangere OL i 2022 får 2 milliarder i ekstra tilskudd på grunn av nye og gullkantede medieavtaler for IOC. Kan noen i IOC bekrefte at Oslo vil få disse pengene skulle vi bli tildelt lekene? Det er ikke nødvendigvis en direkte sammenheng mellom mer penger, ønsker, lovnader og faktisk overføring av penger.

Førstehåndskilder

Og her er jeg inne på sakens kjerne når det gjelder mellommenn (sakens kjerne er ikke Dagbladets kommentator!): Nesten hver gang det refereres til hva som skjer i IOC er det NIF eller Oslo2022 som er kilden eller mellommann.

Det gjelder Dagbladet, VG, Nordlys, Dagsavisen, Aftenposten osv. Det er nesten ingen av disse påstandene som er bekreftet av IOC – verken av enkeltpersoner eller organisasjonsledd. Jeg kan godt hjelpe med telefonnummer og epostadresser, hvis det er ønskelig! Gerhard Heibergs nummer har dere selv...

Jeg påstår ikke at all informasjon vi får fra den kanten er ukorrekt, men informasjon gjennom mellommenn svekker troverdigheten til dem som referer til disse ”faktaene” og det gir avsenderen mer kontroll over informasjonsstrømmen enn det som burde være ønskelig for en journalist.

Agenda Media

Så over til bindinger. Det er ingen hemmelighet at Dagbladet er sponsor av Idrettsforbundet og at Esten O. Sæther har støttet generalsekretær Inge Andersen i mange idrettspolitiske saker. I så måte har det vært interessant å se at Dagbladet i sine lederkommentarer har gått mot OL, mens sportskommentatoren har gått god for det meste som skjer i OL-leiren.

På motsatt side sitter VGs sportskommentator Truls Dæhlie som i mange år har forsvart særforbundslinja i norsk idrett og som har vært svært kritisk til det NIF foretar seg i svært mange saker. Dette gjenspeiler også mange av kommentarene til VGs sportskommentator i OL-saken. Få utenfor Nord-Norge har vært så kritisk til OL-prosjektet som ham. VG har også vært avisen som har gått idrettsmakten mest etter i sømmene. Er det på grunn av mangel på bindinger?

I Nordlys er det fint lite godt å si om OL i Oslo. Der er den kritiske journalistikken basert på at Tromsø ikke fikk OL sist denne diskusjonen var på tapetet. Hva med NRK? At de er nevnt som en av dem som kan ta over mediesenteret etter OL har skapt anklager om at de er mer positive til OL enn de ellers ville vært og anklager om at de har vært mikrofonstativ for ja-leiren. De fleste mistanker mot medias agenda i denne saken er feil. Skyldes det pressen selv?

Mer relevant

Og her sluttes sirkelen: med bedre bruk av førstehåndskilder og mindre bruk av spekulasjoner, ønsketenkning og personlige føringer blir bindinger mindre relevant for vurderingen av medias rolle i OL-saken. Vi får bedre fakta og mer ut av journalistene og kommentatorene – enten de er for eller mot OL i Oslo.

Vaginalplastikk uten byline

Vaginalplastikk uten byline

KOMMENTAR: Frilansjournalist Terje Carlsen fikk navnet operert bort da VG skiftet system.

AV Terje Carlsen [29.08.2014 10:00]

Tenk deg at du hadde utgitt en singel eller en film og mange år senere oppdaget at den verserte på mobil og nett uten at navnet ditt var nevnt, eller uten at du hadde fått del i den reelle merverdien av det du hadde skapt? Fildeling er et liknende problemkompleks. I 2009 ble aktører i fildelingstjenesten Pirate Bay dømt til fengsel for brudd på opphavsrettslige regler. Saken vakte stor oppmerksomhet og medier verden over fulgte den tett.

Eiendomsretten står sentralt i den vestlige kulturkrets. Det samme gjør derfor opphavsretten til åndsverk. Det var de tidlige liberalister som John Locke som ga det teoretiske grunnlag for en juridisk diskurs rundt åndsverk.

Det er ifølge Locke individets arbeid som gir individet rett til å eie den bearbeide gjenstanden. Hos oss har denne tenkningen materialisert seg i en rekke lover, deriblant lov om opphavsrett. Alt det mennesket rykker ut av naturtilstanden er dette menneskets eiendom. Prinsippet utgår fra at mennesket eier seg selv, og den eiendomsretten kan mennesket kapitalisere ved å bruke seg selv på å bearbeide naturen.

Prinsippet er altså at den som med egne hender og eget hode tilveieskaffer en musisk komposisjon, et maleri eller en tekst, har opphavsretten til verket. Det ble derfor stor oppstandelse for en del år siden da det ble kjent at skribenten Karsten Alnæs hadde tatt seg til rette i andres åndsarbeid da han skrev fembindsserien Historien om Norge.

Opphavsrettens immaterielle rettigheter ble videreutviklet av forfatteren Victor Hugo, og er etter hvert kjent som den såkalte Bernkonvensjonen. Her stilles det krav om opphavsrettsvern uten noen forutgående avtaler. De fleste land i verden har etterhvert sluttet seg til denne konvensjonen.

Opphavsretten har en økonomisk og en ideell side. Den økonomiske siden angår retten til å mangfoldiggjøre en gjenstand for å kapitalisere den. Den ideelle siden angår retten til å ha sitt navn forbundet med gjenstanden eller åndsverket, og har således et vern mot krenkende endring av verket.

Rundt milleniumsskiftet var jeg en svært aktiv frilans nyhetsjournalist, og leverte nyhetsartikler til VG, Aftenposten, Dagsavisen, Dagbladet, med flere. I de aller fleste tilfellene lar de seg gjenfinne på nettet eller i Atekst. Så ikke når jeg søker på mitt forfatternavn i VG i det aktuelle mediets søkeboks. Jo, artiklene finnes. Men byline er fjernet. Så jeg må være kreativ med søkene.

Hvis jeg for eksempel søker i VG på ‘vaginal plastikk’, så popper min artikkel Flere kvinner pynter på underlivet, opp. Min byline og min case er utelatt på nettet. Det samme skjer i nye kreative søk etter søk. Jeg får opp mange av mine artikler, fortsatt uten byline.

Det er ikke det at jeg ikke fikk godt betalt av VG for artiklene. For det fikk jeg. Men mange av artiklene jeg skrev krevde en del research og forkunnskaper. Disse kunnskapene har jeg ervervet gjennom studier og hardt arbeid. Like fullt, det er formen, og ikke innholdet, som er opphavsrettsbeskyttet. Jeg solgte artiklene til engangs publisering og har ikke overdratt opphavsretten til artiklene til VG-nett og republisering. Men nå er det altså storavisen VG som kapitaliserer den økonomiske siden av mine artikler.

Mine muligheter til viderebearbeiding og videresalg er forringet. Det representerer økonomisk tap for meg.VG er etter loven en juridisk person. Denne juridiske personen VG, er fri til å gjøre avtaler, men dog ikke ved fullstendig å ignorere den andre avtaleparten. Men de er fri til å komme til meg for å arrangere en slik avtale.

Jeg har vært i kontakt med en høytstående, og trolig høyt gasjert person i VG, angående dette. NN skriver i sin siste mail til meg:

«Hei Terje, Jeg har nå sjekket litt mer på hva som har skjedd med artiklene dine i VGNett. Vi skal bytte system (det journalistene skriver saker i) og det foregår en stor eksporteringsjobb for å få med alle bylinene fra det gamle til det nye systemet. Utviklerne våre har ikke kommet så langt at de har dratt med seg alle frilanserne og dette kan være årsaken til at bylinen har falt ut av sakene dine. Jeg holder deg oppdatert når jeg vet mer.»

Mailen fra VG kom til min innboks 23. april. Nå er det gått fire måneder, jeg har ikke hørt noe mer. Jeg sjekket selv  i VG arkiv. Det tok meg fem minutter å utrede dette. Men man skal ha respekt for at den digitale eksporteringsjobben i VG-huset i Akersgata tar tid. Jeg venter jeg. Jeg har ikke annet å gjøre overfor et av Norges mektigste mediehus.

 

Slik vil de strupe NRK

Slik vil de strupe NRK

P4 er beredt til å lage døgnkontinuerlig nyhetskanal om de får lisensmidler.

AV Martin Huseby Jensen [27.08.2014 11:37]

Om en uke går fristen ut for å uttale seg om NRK-plakaten, Stortingets kjøreregler for statskringkastingen. Fristen var opprinnelig tirsdag, men er utsatt. 

Likevel er det allerede kommet inn flere uttalelser, og fra de kommersielle aktørene er NRK som trussel mot mediemangfoldet en gjenganger. 

Begrenser mangfoldet

– Spørsmålet i dag er derfor ikke om NRK som lisensfinansiert allmennkringkaster er truet, men tvert imot om NRKs sterke markedsposisjon og brede lisensfinansierte «gratistilbud» på tvers av medieplattformer truer balansen mellom private og offentlige norske medier, og dermed utgjør en trussel mot mediemangfoldet, skriver TV 2-sjef Alf Hildrum i TV-selskapets høringsuttalelse, gjengitt i Kampanje

Torry Pedersen bruker langt på vei samme retorikk i VGs uttalelse. Han understreker at mediehuset i Akersgata ikke på noen måte ønsker at politikerne eller NRKs konkurrenter skal detaljstyre NRKs virksomhet. 

Likevel mener Pedersen at det ikke kan være slik at NRK med sine lisensmillliarder skal benytte seg av alle muligheter NRK-plakaten åpner for. 

– Helt uten noen begrensende rammevilkår, til å lansere gratistilbud over hele landet - i konkurranse med kommersielle, regionale og nasjonale aktører. Da bidrar de til å true mediemangfoldet i stedet for å berike det, framholder Pedersen i høringsuttalelsen.

Her finner du høringsuttalelsene.

 Dreper lokale medier?

I Amedia frykter konsernsjef Are Stokstad og direktør Stig Finslo mye av det samme. Siden NRK har fått utvikle seg på digitale flater, også regionalt og lokalt, er de to bekymret for sine posisjoner. De viser til at NRKs gratistjeneste er blitt et substitutt og reelt alternativ til lokalmedienes betalte tjenester.

– Denne konkurransen vil ventelig forsterke seg ytterligere i tiden som kommer, skriver de.

– Dette kan bety at NRKs funksjon gradvis vil kunne utvikle seg fra å være en aktiv pådriver for mediemangfold til å kunne true det lokale mediemangfoldet som norske lokalmedier representerer. Amedia frykter at NRKs offensive satsing på å bygge seg selvstendige posisjoner med digitalt lokalt/regionalt innhold, representerer en betydelig trussel mot vår mulighet til å lykkes med å utvikle bærekraftige lønnsomme digitale betalingsprodukter i våre lokalmarked.

Vil påvirke NRK

Amedias ledelse skriver i høringsuttalelsen at det etter deres syn bør være slik at NRKs ansvar skal bestå i å være et supplement og tillegg til de frie private medienes virksomhet, og ikke utvikles slik de mener NRK har gjort - til å være et substitutt, erstatter eller ren konkurrent. 

– Den faktiske grenseoppgangen mellom NRKs utøvende virksomhet og andre mediers virksomhet, lar seg best løse i dialog mellom partene og ikke gjennom politiske vedtak og diskusjoner. 

Det er ikke så langt fra det P4s og TV3s eier Modern Times Group mener:

– MTG mener absolutt at NRK har oppgaver å fylle i et mangfoldig medielandskap - men i samspill med de private kringkasterne - der man fyller ulike roller i medietilbudet, skriver administrerende direktør Kalle Lisberg. 

Nettproblemer

Nettsatsingen til NRK er særlig grunnlag for bekymringen. Torry Pedersen sier til Dagens Næringsliv at NRK.no i dag ser ut som en hvilken som helst nettavis.

– Det de gjør på NRK.no er i direkte konkurranse med andre nettaviser. Hele den norske mediebransjen leter etter brukerbetaling på nett. Hvis man da har en gratis nettavis på NRK.no, kan det få betydning for de kommersielle aktørenes mulighet til å ta betalt, sier Pedersen til avisen.

Kalle Lisberg karakteriserer NRKs rolle som betydelig nettavis-produsent både nasjonalt og regionalt som oppsiktsvekkende. Han argumenterer for at NRK på nett produserer omfattende innhold som ikke er relatert til NRKs sendinger. 

– NRK tar betydelig trafikk fra private aktører og svekker det økonomiske driftsgrunnlaget, kanskje særlig for lokale aktører. 

Lisberg argumenterer med at NRKs nye kanaler i etermediene også er konkurransehemmende og viser til NRK3 som han på kveldstid opplever som en ren underholdningskanal rettet særlig mot yngre målgrupper. Også på radio mener han nye kanaler hindrer konkurranse. 

– Det seneste tilskuddet er NRK P13, som angivelig skal være et NRK P3+, en etablering som de kommersielle radiokanalene reagerte sterkt mot.

I MTG-eide P4 erklæres det i deres uttalelse at om radioselskapet får lisenspenger, er P4 rede til å lage en reklamefri 24-timers nyhetskanal. 

Samarbeid?

P4-sjef Trygve Rønningen mener NRK Radio må gis konkrete og kvantitative innholdskrav og ikke må opptre i et kommersielt landskap. Snarere burde NRK være et supplement til de kommersielle aktørene. Rønningen viser til at P4 spilte mer norsk musikk enn P1 i 2013 og at musikken de to kanalene spilte var i 80 prosent lik. 

P4, skriver Rønningen, er grunnleggende positive til allmennkringkasteren NRK - ut fra noen forutsetninger:

– NRK skal spille sammen med de kommersielle kringkasterne; samspill - ikke motspill, heter det i uttalelsen.

– NRKs skal komplettere det samlede kringkastingstilbudet. Med det mener vi at NRK Radio bør holde seg unna det de kommersielle aktørene selv klarer å løse i mediemiksen. Og først og fremst å konsentrere seg om det som ikke kan tilbys med kommersiell finansiering. 

Ingen flere radiokanaler?

P4 mener NRK Radio bør ha krav om en norskandel på minst 50 prosent i musikken som spilles på de sentrale radiokanalene. Krav om antall nyhetssendinger gjennom dagen, samt lengre nyhets- og aktualitetsmagasin. 

Rønningen skriver videre at NRK ikke skal lansere nye radiokanaler i tilfeller hvor behovet allerede er dekket av de kommersielle aktørene. 

I motsetning til tidligere P4-sjef Kalle Lisberg mener Rønningen at P13 er et godt eksempel på riktig bruk av lisensmidler mens NRK mp3 derimot er et dårlig eksempel på bruk, eller misbruk som han kaller det. 

Se til andre

Radiosjefen mener også at NRKs arkivmateriale burde tilgjengeliggjøres kostnadsfritt for alle.

Det er en tanke også Schibsted Norge-sjef Didrik Munch nærer. Han går likevel enda lenger og mener NRK burde se på andre distribusjonsmuligheter enn sine egne kanaler. Munch skriver at VG Nett kan være en god kanal for å distribuere NRKs innhold:

– Hvorfor skal ikke NRK benytte andre distribusjonskanaler for å få spredt sitt kvalitetsinnhold?

En ekstremist snakker ut

En ekstremist snakker ut

KOMMENTAR: Unge norske muslimer vil ha seg frabedt å la seg representere av Hussain, og de vil ha seg frabedt at deres religion blir smusset til på denne måten.

AV Shoaib Sultan, rådgiver ved Antirasistisk Senter [20.08.2014 09:26]

Min første tanke da jeg hørte intervjuet av Arslan Maroof Hussain, bedre kjent som Ubaydullah Hussain, og talsperson for gruppen som går under det feilaktige og megalomanske (stormannsgale) navnet "profetens ummah", var "hva tenkte VG på?". Da, som nå, tenkte jeg at det 42 minutter lange intervjuet manglet en kritisk tilnærming. Det var ikke noen skarpe spørsmål, for øvrig fra en kompetent journalist.

 Jeg ble sint og svært opprørt. På alle. På journalisten og avisen som ikke tok mye hardere i, på Hussain for hans standpunkter, og ikke minst, med en god dose oppgitthet og frustrasjon, på de som misbruker islam for å dekke over sine forkvaklede politiske prosjekt i Irak. Jeg snakker selvsagt om den like megalomanske lederen av gruppen som kaller seg "islamsk stat", en fornærmelse både mot islam og en statsdannelse.

 Så, med noen timers pause, litt kritisk avstand og distanse, jeg ser fremdeles ikke at det var noe kritiske spørsmål i intervjuet, men jeg har sett noe mye mer positivt vokse frem. Det er umulig å vite i etterkant, men den avslappede formen gav jo ekstremisten en sjanse til selv å skyte seg i foten og legge ut om sitt syn på verden.

Det skapte en reaksjon. Trolig en utilsiktet effekt, men den skapte et voksende engasjement blant mange, fortrinnsvis unge, muslimer. Utsagnene til Hussain, sett i lys av videoklipp lagt ut av gruppen selv, ble så virkelighetsfjerne når han snakker om hvor godt minoritetene har det i de okkuperte områdene, at folk måtte reagere.

Hans støtte og ryggdekning av alt det grusomme som finner sted er så forkastelig og motbydelig, at en reaksjon måtte komme. Det har altså kommet i et skred av sterkt fordømmende tekster i VG, Dagbladet og Aftenposten fra unge norske muslimer. De vil ha seg frabedt å la seg representere av Hussain, og de vil ha seg frabedt at deres religion blir smusset til på denne måten med å brukes som dekke for bestialske handlinger. De har selvsagt rett, dette handler ikke om religion, ikke egentlig.

 Som Senaid Koblica, tidligere leder for Islamsk Råd utrykte det på Facebook:

«Alt jeg ser, leser og hører om ISIL/IS, er at dette er en gruppe som står for vold og terror. De gjør det motsatte av å skape fred. De angriper uprovosert og uten legitime grunner. Det som er det verste og helt uakseptabelt er at de dreper sivile, som ikke har mulighet til å forsvare seg. Jeg ser ikke på ISIL/IS-gruppen som en del av min tro og mine verdier. Jeg kan ikke ta sterk nok avstand fra deres forbrytelser og umenneskelige oppførsel mot både muslimer og ikke-muslimer.»

 Eller som den danske imamen Fatih Alev skrev: «ISIS er sunnimuslimernes nazier (nej, de er ikke sunnier, men opfattes desværre sådan). Det kan ikke understreges nok. Der er desværre en del naive muslimer, der desværre er blevet udsat for propaganda og har fået sympatier for denne vildfarne sekt. Hermed en opfordring: Ser du nogen, der synligt viser sympati for ISIS i deres Facebookprofil, så fjern vedkommende fra din venneliste og skriv til vedkommende, at I kan blive venner igen når han/hun vender tilbage til et islamisk livssyn, der ikke er defineret af menneskeslagtere»

 Hva var det så vi fikk presentert i intervjuet med Hussain, om det ikke var religion? Alev er så vidt innom det, det er nemlig noe gjenkjennelig, om ikke umiddelbart på grunn av den religiøse klesdrakten som både Alev og Kobilica river vekk. Hva står så igjen? En ekstremistisk hatideologi.

 

Tilbake til Akersgata

Tilbake til Akersgata

I dag flytter Aftenposten hjem og blir samboer med VG. Se hvilke andre mediebedrifter som nå holder til i den revitaliserte avisgata.

AV Bjørn Åge Mossin [15.08.2014 07:00]

Fredag 15. august 2014 blir en ny merkedato i Aftenpostens 154-årige historie. Rundt 500 medarbeidere tar med seg sine pappesker og beveger seg gjennom Oslo sentrum fra Postgirobygget til Akersgata 55. Der står kollegene i VG og ønsker velkommen til det som hittil har gått under navnet VG-bygget.

– Denne flytteprosessen er usedvanlig godt planlagt, sier Espen Egil Hansen.

Nå er den tidligere VG-redaktøren tilbake i samme hus som han forlot i desember i fjor, til fordel for jobben som ansvarlig redaktør i Aftenposten.

Akersgata vil komme mer til heder og verdighet igjen som pressebegrep når Aftensposten flytter tilbake, etter elleve år i Postgirobygget. Og på skrått over gata, i bygget der VG holdt til inntil 1994, innredes nytt hovedkontor for Norges nest største mediekonsern, Amedia.

Se interaktivt kart over medievirksomhetene i Akersgata lenger ned i artikkelen.

Innflyttingsklart

I 2012 skrinla Schibsted Media Group, som eier både Aftenposten og VG, planene om en fullstendig samlokalisering av både konsernadministrasjonen og alle datterselskapene i et nybygg i eller nær Oslo. Det ble imidlertid avklart at Aftenposten, som har nedbemannet kraftig de siste årene og derfor disponerte for store lokaler i Postgirobygget, skulle tilbake til Akersgata og VG-bygget.

Hansen viser Journalisten rundt i de innflyttingsklare lokalene, sammen med Aftenpostens HR-leder Elke Wangen. Hun er hovedansvarlig for flytteprosessen og den som kjenner alle detaljene best.

– Vi har laget et stort møtepunkt med kaffebar i hver etasje, forteller hun med et smil.

Felles kantine

VG-passasjen med sine butikker er nå historie. Her på gateplan, på innsiden av en felles resepsjon for de to mediehusene, finner vi kantine og mediebar for alle ansatte i huset. I november skal et flyttbart amfi være ferdig i kantineområdet, til bruk for allmøter, eksterne arrangementer, debatter og tv-sendinger. Det gamle VG-auditoriet i underetasjen er også i ferd med å bli pusset opp.

Aftenposten med datterselskaper skal disponere tre og en halv etasje i Akersgata 55, som ser ut til å bli det nye navnet på VG-bygget. En forventningsfull ansvarlig redaktør forteller at han selv skal ha kontor i femte etasje, på nøyaktig samme sted der han var med på å dra i gang VG Multimedia i 2000.

Les mer om innredningen av Aftenpostens nye lokaler i dagens papirutgave av Journalisten.

Motstand i VG

Aftenposten forlot Akersgata 51 etter 127 år i avisgata og flyttet til Postgirobygget i 2003. På det tidspunktet leide Aftenposten tre etasjer i VG-bygget og vurderte å leie ytterligere en etasje og gjøre bygget til hovedkvarter for sine da 850 ansatte. Det ble møtt med sterke reaksjoner både fra ledelsen og de ansatte i VG. Redaksjonsklubben fryktet at VGs egenart ville bli svekket.

Nå er tonen en annen hos VGs redaksjonsklubb.

– Jeg har ikke hørt at noen i VG frykter at egenarten vår vil bli svekket når Aftenposten flytter inn. VG kommer fortsatt til være VG. Det gjelder å se det positive i det, og Aftenposten er hjertelig velkommen, sier nestleder Veslemøy Eineteig Christiansen.

– Blir hyggelig

Hun understreker temaet ikke har vært mye diskutert i redaksjonsklubben. Personlig synes hun det vil bli positivt å jobbe i et stort, felles mediehus.

– Ingen ting er bedre enn det. Medie-Norge er ikke så stort. Det blir hyggelig å ta en kaffe sammen i kantina.

Christiansen ser ikke noen stor fare for at det skal oppstå nyhetslekkasjer mellom de to redaksjonene.

– Vi kommer nok ikke til å gå med munnbind i felleskantina. Men det er klart at man må veie sine ord i kaffekøen.

Artikkelen fortsetter under kartet. Plassér musemarkøren på ikonene for å lese info om de enkelte medieselskapene. (Kartkilde: Google Maps)

 

Tapte identiteten

Da Aftenposten og Dagbladet forlot Akersgata i 2003 og 2008 var mye av medieidentiteten i Akersgata borte.

VG har imidlertid holdt skansen i sitt bygg, som sto ferdig i 1994. I 2008 ble VG leietakere, etter at Schibsted, som holder til i Apotekergata rett rundt hjørnet, solgte bygget for 1,2 milliarder kroner.

Siden har mediepreget i Akersgata tatt seg opp igjen. Nettavisa E24 er på plass hos sin eier VG. Nå er også Amedia i ferd med å bli en større aktør i gata.

Midlertidig

I 2010 flyttet forløperen A-pressen sin konsernadministrasjon inn i Dagbladets tidligere lokaler i Akersgata 47/49. Der har også forlagshuset Cappelen Damm hatt sitt hovedsete siden 2009. Etter fusjonen med Edda Media i 2012 hadde Amedia virksomheter på tre forskjellige steder i Oslo sentrum.

1. juni i år forlot Amedias konsernadministrasjon Akersgata 47/49 og fant seg midlertidig tilhold i tre etasjer i Akersgata 28, der Edda Media hadde kontorer.

Planen er å samle alle Oslo-virksomhetene til Amedia på ett sted i Akersgata. Amedia har inngått kontrakt med Entra Eiendom om leie av oppgraderte lokaler i Akersgata 34/36, der blant annet VG holdt til tidligere. Innflytting skjer høsten 2015.

Flere mediebedrifter

Også en av medieorganisasjonene, Fagpressen, holder til i Akersgata. Nærmere bestemt i nummer 43, i krysset mellom Akersgata, Grensen og Lillegrensen. Rett over gata, i Akersgata 45, er hovedkontoret til Radio Metro. Litt nærmere Karl Johans gate, i Akersgata 35, finner vi Teknisk Ukeblad.

På den andre siden av VG-bygget, forbi departementslokalene, har Modern Times Group tilhold i nummer 73. MTG er et internasjonalt mediekonsern som i Norge blant annet omfatter P4, TV3 og ViaSat.

Advarer mot selvmordsdetaljer

Advarer mot selvmordsdetaljer

Medieorganisasjoner og psykiatriprofessor minner om fare for smitteeffekt ved selvmordsomtale.

AV Glenn Slydal Johansen [14.08.2014 17:23]

Sent mandag kveld norsk tid kom meldingen om at skuespiller Robin Williams hadde tatt sitt eget liv. Etter en pressekonferanse politiet arrangerte tirsdag der detaljer om selvdrapet ble offentliggjort, ser presseorganisasjoner og en ekspert på selvmord grunn til å forklare og utdype medieetikken på området.

I en kronikk på Journalisten skriver assisterende generalsekretær Reidun Kjelling Nybø at enkelte norske medier i etterkant av pressekonferansen gikk for langt i å gi detaljerte beskrivelser rundt selvmordet.

I Vær Varsom-plakaten heter det blant annet at mediene skal «unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov» og «beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger».

Hindre smitte

Bakgrunnen er å hindre en dokumentert smitteeffekt som selvmordsomtale kan ha. Verdens Helseorganisasjon har vært med på å utgi råd til medier om hvordan det bør omtales. 

– Det er av hensyn til den ene prosenten i befolkningen som er passive suicidale. De tar ingen initiativ selv og er passive, men kan få tanker om dette. Sånn er vi mennesker skrudd sammen, at vi bruker andre som modeller. Vi lar oss påvirke, og det kan noen ganger være farlig, sier psykiatriprofessor og leder Lars Mehlum fra Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging.

Han legger til at unge er enda mer utsatt enn befolkningen for øvrig. 

Unødvendig

Generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund sier det ikke er det å unngå brudd på presseetikken dette dreier seg mest om.

– Det handler om å ta medmenneskelig ansvar basert på faglig funderte grunner og av hensyn til folks helse, sier Stavrum.

– Det å omtale metode er unødvendig, sier Mehlum.

Han, Stavrum og Nybø er alle opptatt av at medier kan omtale selvmord, men at det må gjøres på måter som ikke vekker fare for smitte.

Trakk sak

De to medierepresentantene syns norske medier stort sett har håndtert dekningen bra denne gangen. Men de aner en viss usikkerhet blant mediene, som er årsaken til at de nå går ut.

– Vi har sett at det har blitt både publisert og avpublisert saker, ord og avsnitt, sier Nybø. 

NTB og Aftenposten er blant mediene som har gått lengst. Sistnevnte publiserte en melding fra nyhetsbyrået som lå ute i halvannet døgn fra tirsdag kveld til torsdag morgen. Der var det gjengitt flere detaljer rundt selvmordet. 

Nyhetsredaktør Ole Kristian Bjellaanes i NTB sier detaljene var inkludert i en tidlig versjon av en sak basert på det som kom fram på pressekonferansen. En halvtime senere var det fjernet.

– Vi bragte detaljer som ikke er i tråd med verken egne retningslinjer eller norsk presses praksis ved omtale av selvmord. Det var en glipp, og noe som ikke skulle vært med. Vi er bevisst på at vi når mange fort, og jeg skal ikke skyve fra meg det ansvaret. I sånne saker sender vi en ny versjon med informasjon om hvilke endringer vi har gjort, sier Bjellaanes.

Fare for glorifisering

En ting Reidun Kjelling Nybø sier norske medier har vært flinke til før, er å ha med ekstra informasjon i saker om hvor det er mulig å få hjelp mot eventuelle selvmordstanker. Denne gangen syns hun ikke mediene har vært like flinke.

– De bør ha en fast huskelapp om det ved selvmordsomtale, sier Nybø, og oppfordrer medlemmene av Redaktørforeningen om å bruke denne saken til å friske etikken på området i redaksjonen.

I kronikken på Journalisten legger hun vekt på at det særlig er faren for glorifisering som gjør seg gjeldende når kjendiser tar selvmord.

– Dersom det her hadde vært snakk om en ung, norsk kjendis hadde det vært fare på ferde, sier hun.

Samtidig tror hun norske myndigheter hadde sagt mindre enn hva de amerikanske gjorde i denne saken.

Globalt

De tre er enig om at det ikke er noen god grunn for norske medier å gi detaljer bare fordi internasjonale medier går lenger.

– De sårbare personene ville ikke funnet det, sier Stavrum. 

Aftenpostens Joacim Lund har skrevet en kommentar med den internasjonale dekningen som bakteppe. Overfor Journalisten utdyper han at det ikke er noen motsetning mellom å holde fast på den norske presseetikken samtidig som den presses utenfra av at utenlandske medier går lenger i detaljerte beskrivelser.

– Det blir vanskeligere når verden blir mindre. Norske og internasjonale medier står ved siden av hverandre for konsumentene. Når detaljer er ute overalt blir det fristende for norske medier å omtale de. Men de presseetiske reglene vi har i Norge er viktige for å unngå en godt dokumentert smitteeffekt som følge av omtale av selvmord. Vi må holde på vår presseetikk selv om de går lenger ute.

TV 2 stoppet, VGTV sendte

Mens TV 2 stoppet direktesendingen av pressekonferansen framgår det av en Twitter-debatt at VGTV sendte hele. VGs redaktør Torry Pedersen forsvarer vurderingen med at de ikke fulgte opp opplysningene redaksjonelt i ettertid.

– Den etterfølgende journalistiske behandlingen av opplysningene vil i praksis få betydning for vurderingen, skriver Pedersen.

Aftenpostens Joacim Lund og TV 2s nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther mener på sin side at norsk presseetikk må være gjeldende. 

– VGTV må ha visst på forhånd at den pressekonferansen ikke var tilpasset norsk presseetikk, sier Lund.

TV 2s Jan Ove Årsæther sier det etiske regelverket ikke skiller mellom direktesendinger og materiale som publiseres i etterkant av en pressekonferanse.

– Det er ikke alltid du har kontroll over det som kommer. Da bør du stoppe sendingen, sier Årsæther.

Løsninger kan være å forskuttere sendingen, det vil si å sende med noen sekunders forsinkelse, slik at den kan avbrytes eller detaljer pipes ut. 

– Du må stå til ansvar for det som skjer direkte også.

Pressegeneralen: Vi må vite hva myndighetene visste

Pressegeneralen: Vi må vite hva myndighetene visste

Terrordekningen trappes ned, samtidig undrer mediefolk seg over kritikk.

AV Martin Huseby Jensen [29.07.2014 14:05]

Mandag gikk krisepsykolog Atle Dyregrov ut i Klassekampen og sa mediedekningen etter PSTs terrorvarsel i forrige uke bidrar til økt frykt i befolkningen.

– Med det veldige mediekjøret som har kommet i etterkant av at PST gikk ut, så får du en høyning av folks frykt. Om ikke opplysningene i seg selv gjør befolkningen mer utrygg så vil den sterke fokuseringen fra media gjøre det, sier han til avisen.

 Det er ikke overraskende delte meninger om dette i bransjen. Journalistikkprofessor Rune Ottosen sier til Kampanje at han ikke skjønner hvordan Dyregrov kan si slikt og viser til at PST og myndighetene har benyttet seg av en strategi som får mediene til å spre nyhetene.

– Det er vanskelig å se hvordan mediene da skulle legge seg på en tilbakeholden linje, sier Ottosen.

Måtte informere

Til Aftenposten sier PST-sjef Benedicte Bjørnland at det var på sin plass å informere offentligheten, selv om det er en underliggende fare for å gå terroristenes ærend.

– Vi ville ikke gjort jobben vår som sikkerhetstjeneste om vi ikke hadde informert, sier hun til avisen.

Nyhetsredaktør Håkon Borud i samme avis sier til kritikken at avisen har vært bevisst på ikke å overdrive eller å skape dramaturgi som kan øke frykt blant publikum.

Han mener likevel at kritikken fra Dyregrov er spesiell. Særlig siden det er hele 41 år siden sist PST gikk offentlig ut med konkret informasjon om terrortrusler mot Norge. Samtidig som politi bevæpnes og grensekontrollene forsterkes.

– Det ville vært spesielt om mediene ikke skulle gjøre jobben sin og fortelle om det som skjer. Det handler om å informere, noe jeg mener vi har gjort meget godt. Vi opplever at informasjonsbehovet i befolkningen er svært stor.

Bidrar

Fredag, altså dagen etter PSTs kunngjøring av truslene, skriver Aftenposten at «PST frykter terrorangrep i Norge mandag». På ingressplass skriver avisens journalister at Aftenposten erfarer at PST frykter dagen som mulig mål.

– Bidrar ikke dette nettopp til det Dyregrov kritiserer mediene for?

– Det er klart vi bidrar til å skape uro i befolkningen, i den forstand at all informasjon om mulig terror på norsk jord vil skape uro. Det er et dilemma – som både mediene og PST må ta hensyn til.  Mandag ble blinket ut som en høyaktuell dag. Da er det jobben vår å fortelle om det, sier Borud som mener Aftenposten absolutt ikke har drevet med spekulasjonsjournalistikk.

En utfordring for den kritiske journalistikken midt i terrorbildet er at det finnes få korreksjoner til informasjonen fra PST. Tjenesten er en autoritativ kilde på trusselvurderinger og det er vanskelig for mediene å være kritiske til informasjon som ikke gis.

– Så langt mener jeg vi har forsøkt å være kritisk i den forstand at vi har jobbet for å få ut mest mulig informasjon, men det er ikke lett. Det er vanskelig å finne ut hvor solid informasjon PST har.

Underlig kritikk

Generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund mener det i dekningen av saken har vært vanskelig å stille kritiske spørsmål og å stille seg kritisk til myndighetenes opptreden fordi de i sin informasjonsstrategi har tatt høyde for både at folk kan bli skremt, og at de står i fare for å løpe terroristenes ærend.

– Og så sier de at det er mer informasjon som de ikke kan gå ut med. Å betvile informasjonen fra dem er vanskelig. Vi er nå i ferd med å komme inn i en fase med evaluering, og nå er det viktig å gjøre jobben for at det skal bli kjent hva myndighetene visste da de gikk ut med informasjonen.

Generalsekretæren mener Dyregrov går etter budbringeren. Situasjonen karakteriserer hun som eksepsjonell i og med myndighetene ønsket at situasjonen skulle oppstå. Det var et ønske om at befolkningen skulle få vite om truslene om terror. Hun mener det er underlig å kritisere mediene når myndighetene legger opp til informasjonsflyt slik de har gjort.

– Vi har hatt grunn til å tro at de hadde tilstrekkelig grunnlag for å gå til det dramatiske skrittet som man gjorde. Derfor er det ekstremt viktig å gjøre seg kjent med beslutningsgrunnlaget de hadde.

Trapper ned

Redaksjonssjef Marius Tetlie i VG sier at avisen tar ned omfanget av sin dekning av saken etter at politiet mandag varslet nedtrapping av beredskapen. Han forteller at det nå også er færre medarbeidere som arbeider med saken enn det var før helgen.

Det betyr likevel ikke at VG vil slutte å jobbe med saken. Han har samme oppfatning som Løken Stavrum; finn ut hva som lå til grunn.

- Man blir nysgjerrig på hva grunnlaget for å gå til det drastiske skrittet myndighetene tok torsdag. Hvem utgjør en trussel mot Norge, og hvilken kapasitet har disse. Vi vil jobbe med saken og forsøke å få svar på dette.

Om det er deler av VGs dekning som skulle vært ugjort, mener Tetlie det er litt for tidlig å evaluere. Han mener likevel at både VG og mediene forøvrig kan forsvare dekningen i kjølvannet av kunngjøringen fra myndighetene torsdag. Samtidig har det i VG vært viktig å holde på nyansene.

– Etter pressekonferansen hadde vi redaksjonsmøte hvor ett av temaene var at vi ikke måtte hausse opp en stemning blant publikum. Vi skal være faktuelle og gi informasjon ut til folk.

Flere henvendelser

Generalsekretæren i Presseforbundet forteller at de i tiden siden torsdag har mottatt flere henvendelser fra publikum. Disse er ikke definert som klager, men heller en generell misnøye rundt dekningen.

Det går blant annet på at titler kan ha skapt ekstra dramatikk. Som lørdagens oppslag i flere medier om at luftrommet over Bergen sentrum var stengt.

– Det var en feil, men vi må ta høyde for at det er en vanskelig sak å dekke når trusselen er så uspesifikk. Derfor mener jeg det er innenfor en viss feilmargin.

Tjente 6,5 millioner i 2013

Tjente 6,5 millioner i 2013

Torry Pedersen økte staben og ledet VG til det beste årsresultatet siden 2008.

AV Bjørn Åge Mossin [24.07.2014 08:00]

VGs samlede omsetning falt med 58 millioner kroner i forhold til 2012 og endte i fjor på 1,69 milliarder kroner, viser selskapets nylig framlagte årsregnskap. Men i et år da papiropplaget på hverdager falt med 12,7 prosent, til 163.430 eksemplarer, presterte VG å øke sitt årsresultat etter skatt fra 228,8 millioner kroner i 2012 til 344,1 millioner (50,2 prosent).

Bedre årsresultat har ikke VG oppnådd siden finanskrisen rammet markedene i 2008. Hovedforklaringen er et ekstraordinært utbytte på 120 millioner kroner i forbindelse med salg av eiendommen til Schibsted Trykk i Sandakerveien i Oslo. Samtidig vokste annonseomsetningen i fjor med 10 prosent for mediehuset VG. Reklameinntektene falt 10 prosent for papirutgaven, men økte med 28 prosent for nett/mobil.

Rekordlønn

Ansvarlig redaktør og administrerende direktør Torry Pedersen fikk utbetalt i alt 6,54 millioner kroner i lønn og naturalytelser i 2013. Det er bortimot to millioner kroner mer enn i 2012 (4,63 millioner).

2013-beløpet inkluderer bonus- og opsjonsytelser. Pedersen fikk utbetalt 813.183 kroner i bonus opptjent i 2012. VG-sjefen er også tilknyttet Schibsted-konsernets bonusordning og fikk dermed utbetalt 702.145 kroner i opsjonsytelser på basis av konsernets gamle opsjonsprogram, samt 1,89 millioner kroner i form av bonusaksjer knyttet til konsernets langsiktige incentivordning (LTI-program). Han eier per dags dato 12.566 Schibsted-aksjer.

I tillegg betalte VG inn 1,3 millioner kroner til toppsjefens pensjonsordning.

Pedersen plasserer seg blant de best betalte medielederne i Norge i 2013 (total avlønning i millioner kroner):

* Harald Strømme, administrerende direktør/ansvarlig redaktør i SBS Discovery: 17,9
* Rolv Erik Ryssdal, konsernsjef i Schibsted Media Group: 9,7
* Trond Berger, konserndirektør økonomi og finans Schibsted: 8,1
* Sverre Munck, avgått med pensjon som konserndirektør i Schibsted: 7,0
* Terje Seljeseth,konserndirektør i Schibsted Classified Media: 6,8
* Torry Pedersen, publisher i VG: 6,5
* Lena K. Samuelsson, konserndirektør i Schibsted: 5,3
* Camilla Jarlsby, juridisk direktør i Schibsted: 4,7
* Didrik Munch, konsernsjef i Schibsted Norge: 4,4
* Gunnar Bjørkavåg, konsernsjef i NHST Media Group: 3,9
* Sondre Gravir, administrerende direktør i Aftenposten: 3,6
* Are Stokstad, konsernsjef i Amedia: 3,3
* Per Aksel Koch, konsernsjef i Polaris Media: 3,1
* Olav Sandnes, administrerende direktør i Egmont Publishing: 2,9
* Thor Gjermund Eriksen, kringkastingssjef i NRK: 2,3

(Kilde for deler av oversikten: Dagens Næringsliv)

Økte staben

Ved utgangen av 2013 var det 433 medarbeidere i VG, derav 405 fast ansatte. Det er åtte flere enn til samme tid året før. VG økte med andre ord staben, samtidig som de øvrige virksomhetene i Schibsted nedbemannet kraftig i fjor og året før. Årsregnskapet til Aftenposten viser eksempelvis at mediehuset nedbemannet med totalt 78 årsverk i 2013, fra 571 til 493.

Det hører med til historien at VG kuttet flere titall stillinger et par år tidligere, for å tilpasse seg fallet i opplag og inntekter.

I forbindelse med kostnads- og effektiviseringsprogrammet i Schibsted-konsernet har VG kostnadsført totalt 9,0 millioner kroner til gavepensjon, sluttvederlag og andre kostnader knyttet til 16 ansatte som slutter i løpet av 2015 og 2016.

Tappet 1,7 milliarder

VGs styre vedtok før jul 2013 å ta ut 1,7 milliarder kroner i ekstraordinært utbytte og overføre pengene til en konsernkonto hos eieren Schibsted. Vedtaket om å tømme VG for det meste av egenkapitalen ble gjort mot de ansattes stemmer. De ansatte i VG uttrykte bekymring over at VG mister betydelige deler av sin oppsparte egenkapital.

Bakgrunnen for det ekstraordinære utbyttet var å unngå ekstra skatt som følge av nye regler for rentefradrag mellom konsern og datterselskaper. Hensikten med regelendringen har vært å hindre utenlandske selskaper å flytte verdier ut av Norge.

VG avga et ordinært konsernbidrag på 208,8 millioner kroner til Schibsted for 2013. Av årsrapporten heter det at "Styret har vurdert at det er forsvarlig å dele ut konsernbidrag/utbytte (...) både av hensyn til soliditet og likviditet".

Fortsatt penger på bok

Selv etter tappingen av egenkapitalen hadde VG fortsatt et betryggende beløp i form av bokført egenkapital ved inngangen til 2014: 279,8 millioner kroner. Det er nesten like mye som den samlede produksjonsstøtten til norske aviser i inneværende år (308 millioner kroner). VG har 226,6 millioner kroner stående på konsernkonto hos Schibsted.

Halvparten av gjelda på 703,5 millioner kroner er konsernintern. 

Digital utvikling og posisjonering er hovedfokus for VG i 2014, herunder økt satsing på levende bilder gjennom etableringen av VGTV. Trafikken på mobil øker i rekordfart for VG. Også bruken av nettbrett øker sterkt. Samtidig fortsetter papiropplaget og annonseinntektene i papirutgaven å falle.

VG Nett, som ble nedlagt og integrert i den øvrige virksomheten til VG fra siste årsskifte, kom ut av 2013 med et årsresultat før skatt på 92,3 millioner kroner. Også VGTV kom ut i pluss med 121.000 kroner i 2013.

Jakten på katten

Jakten på katten

Med flere journalister dekker VG grundig bortføring av katt. Agurken er høstet.

AV Martin Huseby Jensen [04.07.2014 11:48]

Tre journalister poserer på bylinebildet. Hvor er Kjell? står det under. Tips oss. Det er ingen tvil om at det for matmor gjennom 16 år er dramatisk når katten Kjell bortføres på brutalt vis og kan ifølge en veterinær være i sjokktilstand.

Hva gjør dette med krimjournalistikken VG er kjent for. Undergraves den når tre journalister settes på en slik sak?

Også tunge saker

- Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror leserne er i stand til å vurdere saken for det den er. Vi skriver med glimt i øyet og så låner vi sjangerbegrep fra kriminaljournalistikken. Dette er noe folk er interessert i og som de ønsker å ha i miksen. Jeg er ikke redd for at det undergraver oss på noe som helst slags vis, sier redaksjonssjef Christian Brændshøi i VG til Journalisten.

Han forteller at redaksjonen følger generelt med på tunge nyhetssaker som voldtekten i Vestfold en nylig løslatt kriminell er siktet for. Denne saken dekker nå den ene av de tre journalistene som ellers jakter på den bortførte kattten.

Redaksjonssjefen forteller at det i redaksjonen i Akersgata overhode ikke er stille. Snarere strekkes ressursene i alle retninger i håp om å dekke alt som skjer.

Agurk?

Han legger til at folk som kjenner VG, kjenner også stoffmiksen med nyheter, sport og underholdning.

- Men bidrar ikke dette til å styrke folks oppfatning om at det på sommeren ikke er ordentlige nyheter, bare agurknyheter?

- Det er veldig mange store nyhetshendelser akkurat nå. Og så har vi i VG humør nok til å gripe fatt i en slik sak ellers i året også. Vi må ha litt humør i spaltene. Samtidig som jeg mener dette er en interessant sak.

Brændshøi forklarer at tilgangen på lettere stoff ikke har vært særlig stor så langt denne sommeren.

Mener VG-navnet må bort

Mener VG-navnet må bort

– Vi må finne en annen løsning som er akseptabel for begge parter, sier klubblederen i Aftenposten.

AV Bjørn Åge Mossin [09.05.2014 15:04]

Frank Lynum har vært leder av redaksjonsklubben i Aftenposten siden i fjor høst. Han synes det er dumt at navnediskusjonene i VG og Aftenposten blir presentert som en feide. Som Journalisten skrev tidligere fredag liker VG-ansatte dårlig at kolleger i Aftenposten foreslår nytt navn på VG-huset. Aftenposten forlater Postgirobygget og flytter til Akersgata i august.

– Det er uheldig om vi får en strid om navnet på huset der vi skal flytte sammen og jobbe. Det vi trenger er å finne en løsning som er positiv for begge bedriftene, ikke en kamp mellom VG og Aftenposten, sier Lynum.

Han bekrefter at det også i Aftenposten er mange følelser rundt navnespørsmålet.

– Det er stor symbolverdi og mye følelser knyttet til et navn. Det blir rart for Aftenposten-ansatte å jobbe i et bygg som heter VG-huset. Kanskje skal verken VG eller Aftenposten være med i navnet.

Lynum legger til at han trodde at også de ansatte i VG skulle bli oppfordret til å komme med forslag til et nytt navn på VG-huset, slik tilfellet er i Aftenposten.

– Det er foreløpig ikke satt noen frist for å komme med forslag hos oss. Jeg håper vi ender opp med en løsning begge mediehusene kan leve godt og lenge med. Det nye navnet bør uansett være på plass før vi flytter i august, sier han.

Det hører med til historien at bygningen som i dag huser VG ble solgt i 2008. Ifølge VGs årsberetning for dette året medførte salget en gevinst på 452 millioner kroner, som ble overført til Schibsted i form av utbytte. Siden 2008 har VG med andre ord vært leietakere i huset.

 

 

Navnefeide i Akersgata

Navnefeide i Akersgata

VG-ansatte liker dårlig at kolleger i Aftenposten foreslår nytt navn på VG-huset.

AV Bjørn Åge Mossin [09.05.2014 12:30]

Akersgata vil komme mer til heder og verdighet igjen som pressebegrep når Aftensposten i sommer forlater Postgirobygget, der mediebedriften har holdt til siden 2003, og flytter inn i VG-huset. Det skjer ikke uten at kulturforskjellene i de to største Schibsted-redaksjonene kommer til overflaten.

I disse dager pågår det interne navneprosesser i begge mediehusene. Ansatte i VG er snurt over at medarbeidere i Aftenposten er invitert til å være med på å bestemme nytt navn på det som har vært VG-huset siden det ble prosjektert på 80-tallet.

Selv må nemlig de VG-ansatte nøye seg med å komme med forslag til navn på en del møterom i husets øvre etasjer, som VG skal disponere når Aftenposten flytter inn.

Sterke følelser

Journalisten har fått tilgang til en intern epostutveksling som med all tydelighet viser at følelsene er sterke i VGs redaksjon. Det er også ironien, og i sum har dette engasjementet resultert i en rekke kreative innspill og navneforslag. Ikke alle like seriøst ment, får vi tro.

Navnestriden startet da en intern instans i VG med navnet Møteromsnavnekonkurransekomiteen sendte ut en invitasjon til de ansatte om å bidra til nye navn på de nevnte møterommene.

Dette fikk utenriksjournalist Rune Thomas Ege til å reagere.

"Kjære Møteromsnavnekonkurransekomiteen! Storsinnet av dere, Schibsted og Aftenposten å la oss få lov til å bestemme navn på våre egne møterom. Men det fremstår som noe underlig om en tar en titt på vedlegget til denne eposten. Det er en faksimile fra Aftenpostens intranett og deres navnekonkurranse. Vi får navngi egne møterom, Aftenpostens ansatte får komme med forslag til navn på hele VG-Huset."

– Rart og trist

– Freidig, er Eges betegnelse på følgende budskap i det interne skrivet i Aftenposten:

"Bygget som i dag på folkemunne kalles VG-bygget må få et nytt og offisielt navn. Det må selvfølgelig være et navn som alle kan leve godt og lenge med".

Ege skriver at han synes det er rart og trist at de VG-ansatte ikke får være med på å avgjøre navnet på sitt eget hus.

"For det andre MÅ ikke bygget få noe nytt navn, selv om Aftenpostens klubb og ansattrepresentanter har vært opptatt av dette helt siden dagen der flyttingen ble kjent", skriver han og avslutter med et ønske om samhold, godt naboskap – og ikke minst om å bevare VG-ånden også i framtiden.

Ledelsen presiserer

Eges mail gikk ved en misforståelse ut til alle, ikke bare til Møteromsnavnekonkurransekomiteen. Hans reaksjon fikk HR- og organisasjonsdirektør Nina Søgaard til å presisere at navnekonkurransen er satt i gang for å få gode navn på møterommene og for å skape engasjement på tvers av avdelingene i VG.

Videre skriver Søgaard:

"Som tidligere nevnt på allmøte har det vært viktig for Aftenposten at bygget formelt får et nytt navn når de flytter inn. Det er ikke så vanskelig å forstå. Aftenposten har, som det fremgår av Rune Thomas’ mail, bedt sine ansatte om innspill til fremtidig navn på VG-bygget. Dette er ingen konkurranse hvor vinneren kåres, og altså en helt annen prosess enn møteromskonkurransen. Samtidig: Hvis noen har gode ideer til hva som kan bli det formelle navnet på VG-bygget etter at Aftenposten flytter inn, vil vi selvsagt sette stor pris på at dere sender dem til oss. Navnet vil besluttes i byggeprosjektets styringsgruppe, hvor både VG og Aftenposten er representert."

Søgaard åpner med andre ord også for en navneprosess i VG.

VG-ånden

Ege fortsetter sin kamp mot et navneskifte på VG-huset, noe han mener er en uforståelig avgjørelse som ikke mange har fått med seg.

"Jovisst er Aftenposten store. Jovisst har de mer erfaring med flytting og komiteer enn oss VG-folk. Men det får være måte på. Vi må kjempe for å bevare VG-ånden selv om vi får ny leieboer i sokkelleiligheten", mener Ege.

På dette tidspunktet hadde VG-ansatte begynt å spre sine ironisk-kreative innspill i debatten.

– Kan jeg foreslå "Postgirobygget"...?, foreslår VG-kommentator Anders Giæver.

Journalist Lars Chr. Wegener bidrar med å understreke at "VG-huset er et navn som fyller oss alle med en ikke ubetydelig porsjon stolthet. Det blir ikke det samme å skulle gå inn i A-hus, eller Aftenpostgirobygget".

Tante-hets

Journalist Jostein Matre har følgende innspill:

"Som den fødte diplomat føreslår eg følgande navn: "VG-huset, nabo til gamle Aftenposten-huset"?

Sportsjournalist Knut Espen Svegaarden spiller inn "Aftenpåften-hytten", mens nyhetsleder Jørn Kaalstad ikke klarer å dy seg for følgende: "Tanta-i-VG-huset".

Han får øyeblikkelig støtte av grafisk designer Kenneth Lauveng, som også har tillatt seg å visualisere tante-forslaget med Kaalstads ansikt innfelt i en utpreget tantefigur foran VG-bygget (se bildet øverst).

VGTV starter nyhetskanal

VGTV starter nyhetskanal

OSLO/BERGEN (Journalisten): Får distribusjon gjennom kabel og parabol i tillegg til nett.

AV Glenn Slydal Johansen og Martin Huseby Jensen [08.05.2014 10:07]

Kanalen skal ifølge en meldingen fra VG bestå av nyhets- og aktualitetsstoff og konsentrere seg om om live- og direkteformidling av hendelsesnyheter fra inn- og utland.

VG Direkte

Administrerende direktør og redaktør Jo Christian Oterhals i VGTV sier at det de skal lage blir annerledes enn en tradisjonell TV-kanal. Han vil ta nettets tankegang over i TV-verdenen. I motsetning til TV 2 Nyhetskanalen, vil VGs nyhetskanal for eksempel ikke være programmert. Det betyr at du ikke får bestemte sendinger til fast tidspunkt.

– Nyhetskanalen vår tar utgangspunkt i hendelsesbaserte nyheter. Vi går live når ting skjer, og da skal vi dekke hendelsen med remmer og tøy. Her er det nyhetene som styrer, sier Oterhals.

Kanalen skal sende 24 timer i døgnet, men utenom sendinger vil skjermen fylles av VG Direkte, ifølge VGTV-sjefen. 

– Ankerfunksjonen blir bygget opp rundt VG Direkte. Det blir grunnstammen.

Vil ta annonsekroner

VG har siden i fjor høst trappet opp satsingen på VGTV. Først ble det kjent at de skulle satse mer på innhold, og fra nyttår ble driften skilt ut som eget selskap fra VG. De har i lengre tid også varslet at de skal øke bemanningen. Kanalen søkte nylig etter blant annet nyhetsankere og nyhetssjefer til selskapet. 

Den nye TV-kanalen blir - i tillegg til nett – tilgjengelig for Canal Digitals kunder på kabel og parabol fra november. Sendingene skal bli produsert i samarbeid med alle Schibsteds aviser, som vil levere innhold fra sine regioner. 

Oterhals sier VGTV søker distribusjon gjennom Canal Digital for å nå flere seere og ta annonsekroner fra det tradisjonelle fjernsynsmarkedet.

– Det fortsatt et stort publikum som bruker den kanalen. Vi håper det skal øke dekningen. 

– Så når det skjer hendelser håper dere folk skal trykke seg fram til VGTV i stedet for TV 2 Nyhetskanalen?

– For oss blir det litt hipp som happ om de velger å se oss på TV-en eller på nettet, sier Oterhals.

I minus

VG-sjef Torry Pedersen sier de med den nye kanalen ønsker å endre formen på TV, ut fra en «digital first»-tankegang.

– I VG kan vi være mer kyniske i valgene vi tar og prioriteringene vi gjør, enn det mange av konkurrentene kan, i og med at vi ikke har en form, et publikum eller en knippe tv-kanaler å ta hensyn til i utgangspunktet, sier Pedersen.

VGTV-sjef Jo Christian Oterhals vil ikke si hvor mye penger VGTV nå bruker, men sier målet er å tjene penger over tid.

– Totalen for VGTV vil for i år være negativ med god margin. Men VGTV og web-TV generelt er et marked i vekst, i tillegg til at vi håper å ta annonsekroner fra TV-sida.

Tradisjonell TV

TV 2-sjef Alf Hildrum sier han har kjent til VGs planer en stund. Han mener opprettelsen av kanalen er en bekreftelse på at det fortsatt er liv i tradisjonelt, lineært TV.

– At VGTV går dit er ikke noen overraskelse. Også er det logisk. Skal du ha maksimal distribusjon må du det.

– Hvordan ser du på konkurransen mot TV 2 Nyhetskanalen?

– Vi har mange konkurrenter. VG er en konkurrent vi har levd med i hele TV 2 s historie på forskjellige områder. Vi får se hva de kommer opp med av innhold og programmer. Men så vet vi at når de gjør noe, så gjør de det med kvalitet.

NRK ikke overrasket

NRK møter den nye konkurransen med interesse og spenning. Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen sier han ikke er overrasket over initativet.

– Det vil komme flere lignende prosjekt. Både fra oss og fra andre, sier Eriksen.

– VGTV får til en nyhetskanal, noe dere ikke har fått til?

– Det er meningsløst å si at NRK ikke har et kontinuerlig nyhetstilbud. Vi har det på radio, nett og TV, og vi har regionale og riksdekkende nyheter.

Eriksen sier NRK ikke har vurdert en lineær nyhetskanal, men legger til at slike prosjekter vurderes fortløpende.

 

Dette er årets avis

Dette er årets avis

BERGEN (Journalisten): Sjekk også hvem som vant årets forside.

AV Martin Huseby Jensen [07.05.2014 22:15]

«Årets avis er en relasjonsbygger med sjarm og meget godt grep om sine lesere,» skriver juryen om Fredriksstad Blad. Avisen som for litt over ett år siden tok lesere med storm da en hel utgave ble «oversatt» til Fredrikstad-dialekten.

«Avisen ivaretar patriotismen i lokalsamfunnet på en frisk og innovativ måte, og tar i bruk alle kanaler for å fortelle sine historier.»

Fredriksstad Blad ble kåret til årets avis i kamp med årets opplagsvinner Aftenposten Junior, Adresseavisen og Sunnmørsposten.

Og nettopp den nevnte dialektavisen ble kåret til årets nyskapning.

Kampen om årets førsteside er tøff, som ofte er. Men for årets vinner er det mye som tyder på at den satt.

«En ikonisk forside av internasjonalt format. Et sterkt symbolsk bilde krydres med minimalistisk tekst. Dette treffer deg som en knyttneve.»

VG vant over seg selv (avisen hadde to kandidater) og Finansavisen, Kvinnheringen og Drammens Tidende med forsiden fra 6. desember i fjor, etter Nelson Mandelas død.

Årets sportsside gikk til Aftenposten for oppslaget «Rekorden opp i røyk».

VG seiret i klassen avismagasin og feature. VG Helg ble kåret til årets avismagasin foran A-magasinet, D2 og Dagbladet Magasinet.

VG stakk også av med årets magasincover, igjen i konkurranse med seg selv, i tillegg til Dagens Næringsliv, Dagbladet Magasinet og Hordaland. Også i klassen årets featureside fikk VG med seg pris, for artikkelen «Avslørt av super-hackeren».

Årets nyhetsside gikk til Dagbladet for oppslaget «Bostonterror». Avisen fikk også med seg hjem prisen for årets forbrukerside.

Dagbladet Magasinet fikk med seg prisen årets forbrukerside for artikkelen «Mine innerste hemmeligheter»

BT tok gullet hjem

BT tok gullet hjem

BERGEN (Journalisten): Men VG gjorde hat trick.

AV Martin Huseby Jensen [07.05.2014 22:11]

Bergens Tidendes bt.no ble under medieprisene i regi av Mediebedriftenes Landsforening (MBL) kåret til årets nettsted.

Ifølge juryen bruker BT hele den digitale verktøykassen når historiene skal fortelles.

«Dyktige og innovative medarbeidere som har store ambisjoner for nettstedet gjør at gullet kommer hem til Bergen!»

BT tok prisen foran Adresseavisen, Sunnmørsposten og Aftenposten.

Årets nasjonale nettavis gikk til landets største nettsted, VG. Prisen tildeles blant annet for høyt nyhetstrykk og for å være i forkant på nyutvikling.

«Ambisiøst, friskt, men aldri uten nerve og sjarm». VG fikk med seg enda flere priser. Årets nyskapning fikk avisen for sine sjakksendinger. Og årets reportasje i kategori web-TV mottok mediehuset for reportasjen «Aldri dømt».

Årets lokale nettavis er ifølge juryen Sunnmørsposten, foran Bergens Tidende og Nordlys.

Dagbladet fikk også med seg priser for sine digitale satsinger. Prisen årets nisjenettsted fikk spillnettstedet Pressfire. «Et kroneksempel på vellykket brukerinvolvering,» skriver juryen.

Mediehuset vant også NxtMediaprisen for digitaljournalistikk med prosjektet «Null Ctrl». Dagbladet har tidligere vunnet Skup-prisen og European Press Prize for dette prosjektet.

Tittelen årets tablet/mobil er det NRKs Superspiller som kan smykke seg med.

Årets programserie var det TVVest som stod for. Foran NRK, VGTV, Østlendingen og Bergens Tidende vant den lokale tv-stasjonen prisen for programserien «Siste dans» om Kaizer Orchestra avskjedskonserter.

Årets reportasje gikk til VG for reportasjen «Aldri dømt».

Undertegnede satt i juryen som vurderte de siste to kategoriene.

Kraftig opplagsfall for Schibsted-tabloider

Kraftig opplagsfall for Schibsted-tabloider

VG er nå nede på et papiropplag på drøyt 140.000 eksemplarer. Abonnementsaviser opplever vekst.

AV Glenn Slydal Johansen [07.05.2014 08:17]

Onsdag presenterte mediekonsernet Schibsted sine regnskapstall for første kvartal. Fra før er det kjent at mediemarkedet lider under kutt som følge av fallende annonseinntekter.

I tallene Schibsted rapporterer kommer det også fram at opplagsfallet til VG akselererer. Bare for to år siden hadde avisen et opplag på 189.165 eksemplarer. I fjor var det falt til 168.830 eksemplarer. Og da de årlige opplagstallene ble lagt fram i vinter ble VGs opplag oppgitt til 164.430 eksemplarer. 

Fallende trend

I år oppgir eieren et VG-opplag på 141.212, noe som er en nedgang på 27.618 eksemplarer - 16,4 prosent - på ett år.

– Fallet er i tråd med det som mer eller mindre har vært trenden i mange år, sier sjefredaktør Torry Pedersen i VG. 

Han viser også til at påsken delvis slo inn i første kvartal i fjor, mens den effekten først kommer i neste kvartal i år. 

VGs driftsresultatet svekkes med én million kroner til 72 millioner kroner i første kvartal. Driftsinntektene er opp 15 millioner kroner fra 477 til 492 millioner kroner, noe som er en vekst på 3,1 prosent.

– VGs resultat er fremragende, sier Pedersen.

De digitale inntektene utgjør en stadig større andel av VG-mediehusets omsetning. Den ligger nå på 34,6 prosent mot 28,7 prosent for ett år siden. Konsernsjef Rolv Erik Ryssdal sa under Schibsted resultatpressekonferanse at 70 prosent av annonseinntektene til VG nå er digitale.

 

Vekst i abonnementsaviser

Blant Schibsteds andre aviser opplever både Aftenposten og Bergens Tidende opplagsvekst på henholdsvis 2,6 og 2,3 prosent fra 1. kvartal i fjor. Aftenposten har nå et opplag på 227.609 eksemplarer på morgenutgaven mot 221.776 eksemplarer for ett år siden. BT er opp fra 73.798 eksemplarer til 75.463.

Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen er noe tilbake, med et fall på henholdsvis 1,6 og 1,1 prosent.

Administrerende direktør Sondre Gravir i Aftenposten sier opplagstallene inkluderer lesning på elektronisk e-avis, men ikke de ordinære digitalabonnentene som klikker seg rundt på nettavisen.

Selv om direktøren synes det er hyggelig med opplagsøkning, sier han at fokuset i Aftenposten ligger andre steder enn å selge flere papiraviser.

– Det vi ser er at vi ligger nesten på nivå, dag for dag, på samme nivå som fjoråret i antall abonnenter. Fallet på de tradisjonelle komplettabonnentene, de som har både papir og digital, er mindre enn ventet. Nysalget er bedre enn ventet, og vi har en høyere andel konvertering av digitalabonnentene enn ventet, sier Gravir.

«Gamle» inntekter faller

Han legger til at mellom 70 og 80 prosent av digitalabonnentene som kom inn på 1-kronerstilbudet fortsatt er med fire til fem måneder etterpå.

Samtidig som noen aviser opplever opplagsvekst, faller de «gamle» papirinntektene i Schibsted Norge-avisene samlet med 10,9 prosent fra i fjor til i år. Gravir sier det særlig er stilling som trekker kraftig ned. 

– Hvis vi ser på merkevareannonsene, som er det tradisjonelle reklamemarkedet, har vi en grei utvikling. A-magasinet er også i kraftig vekst. Utviklingen på papir er totalt sett negativ, men det er et delt bilde.

I pressemeldingen fra Schibsted varsles det at «ytterligere kostnadsreduserende tiltak er under planlegging». Gravir sier det jobbes kontinuerlig med kostnadsbesparende tiltak, og at flere av dem allerede er gjennomført. På spørsmål om det vil komme endringer leserne eller de ansatte i Aftenposten vil merke, svarer direktøren slik:

– Det kan være, men det er ikke noe konkret jeg kan kommentere nå. Vi er i dialog med de ansatte. Det skjer endringer som påvirker produktene og organiseringen internt.

Også i Sverige opplever tabloidene kraftig fall. Aftonbladet er ned fra 182.003 eksemplarer i første kvartal i fjor til 152.300 eksemplarer i år. 
Les også: Papirfall gir nye kostnadskutt i Schibsted

Konsernandel

Inntektene fra de skandinaviske mediehusene utgjør over to tredel av Schibsted-konsernets inntekter, nøyaktig 67,2 prosent. De norske mediehusene alene står for 41,6 prosent av konsernets inntekter.

Til driftsresultatet bidrar de skandinaviske mediehusene med 45,7 prosent, og den norske delen med en andel på en fjerdedel - 24,6 prosent.

VG søker drone- og hologramutviklere

VG søker drone- og hologramutviklere

Men bare på liksom.

AV Glenn Slydal Johansen [24.03.2014 09:00]

Ønsker du å bli en del av VGs team på Next Generation Drone Distribution eller Global Hologram Communication? Har du kunnskap til å utvikle teknologiløsninger knyttet til VGs autonome FlyNet eller Hologram Room i Akersgata? Føler du deg kompetent nok til å representere VG under «The International FlyNet Next Generation Drone Development Fair»?

Da kan du jo søke på stillingsannonsen som VG har lagt ut på jobbportalen til Finn.

Når Journalisten ringer utviklingssjef Morten Jacobsen i VG for å spørre om jobbannonsene er seriøse, forteller han at mediehuset er med på en kampanje for fremtidens yrker.

– Det er et samarbeid vi og to andre større aktører har med NITH (Norges informasjonsteknologiske høyskole), som vil rekruttere flere til masterprogrammet deres. Vi prøver å se inn i fremtiden og anslå hva som kan bli sentralt i fremtiden, sier Jacobsen.

Utviklingssjefen understreker at de har reelle jobber å tilby dem som søker på stillingene.

– Vi ønsker å trigge folk med annonsene. Målet er å treffe teknologer som vi ikke når ellers og få dem inn i en spennende jobb i VG. 

Utviklingsavdelingen i vil i løpet av året telle 32 mann i Oslo og 25 i Krakow, Polen.

De to andre bedriftene som er med i kampanjen er DNB og IT-konsulentselskapet Steria. Sistnevnte søker hoder som kan utvikle deres «brain-to-brain computing».

Robotjournalistene kommer

Robotjournalistene kommer

I LA Times fikk robot artikkel publisert. Fullt mulig her óg, mener Eirik Solheim.

AV Martin Huseby Jensen og Glenn Slydal Johansen [19.03.2014 14:45]

Da California ble utsatt for jordskjelv mandag, var Los Angeles Times først ute med å rapportere det. Hvorfor? Jo, fordi journalist og programmerer Ken Schwencke hadde laget en algoritme som har fått navnet Quakebot. Denne overvåker meldinger fra U.S. Geological Survey og responderer når det kommer skjelv av en viss størrelse. Som på mandag. I løpet av tre minutter skrev Quakebot en artikkel om skjelvet, forteller Slate som gjengir hele artikkelen.

Til medienettstedet Poynter sier Schwencke at Quakebot først satte sammen de seismiske dataene før den postet en artikkel inn i LA Times' publiseringssystem. Det ble også automatisk importert et bilde fra Bing, før redaktørene ble varslet om at historien var klar for publisering.

Vei og vær

– Dette er kjempeinteressant, sier NRK Betas Eirik Solheim. Mulighetene til å implementere roboter i nyhetsproduksjonen foreligger allerede, sier han, men han kjenner ikke til noen som har forsøkt på dette i Norge.

Solheim viser til veimeldinger som i de fleste tilfeller er tekster skrevet av roboter basert på data fra observasjoner gjort av datamaskiner. Men disse går ikke ut uten å ha blitt klarert av et menneske først. Og nettopp her går vinningen fort opp i spinningen når mennesker må kvalitetssikre robotene.

Men mye av datagrunnlaget til journalister er innhentet og satt i system av innsamlingsroboter. Nettopp til en slik bruk vil robotjournalistene være nyttige.

– Du kan koble dem til flyovervåkning, eller for den saks skyld værovervåkning. Da slipper journalistene å se på værmeldingen, roboten kan skrive artikkelen om ekstremvind på Vestlandet.

Solheim sier det likevel er et stort hinder for å bruke roboter i journalistikken, nemlig språket.

– De er utrolig dårlige på språk. Språk og språkforståelse. Og så er det åpenbare spørsmålet troverdighet. På noen måter kan en robot være mer troverdig og objektiv. Men den kan også gjøre grove feil et menneske kanskje vil plukke opp.

Varsling

Utviklingssjef Morten Jacobsen i VG sier de ikke har automatiserte tjenester som kan produsere journalistikk. Det nærmeste avisen kommer er sportsjournalistikk, som blant annet brukes til direkterapportering.

– Vi jobber ikke med å bygge roboter som kan produsere journalistikk. Men vi kjøper fotballstatistikk som vi får i sanntid, som ballbesittelse, cornere, angrep på mål og så videre.

– Er robotjournalistikk noe dere snuser på i VG?

– Det er klart at vi ser på hvordan vi kan overvåke de sosiale mediene for å følge den kollektive produksjonen der. Det er interessant for å varsle redaksjonen om at noe er i ferd med å skje. Vi lever i en tid hvor alt går mot realtidsformidling. Å være først ute med nyheten blir bare mer og mer viktig. Det ser du på alle pushvarsler som kommer fra kilder.

Naturlig utvikling

Danske Journalisten har skrevet at kunstige journalister i USA allerede skriver enkle sportsartikler. Selskapet Narrative Science uttalte for tre år siden at et computerprogram innen 2016 ville vinne en Pulitzer-pris.

Multimediejournalist Lasse Lambrechts i Bergens Tidende kjenner heller ikke til noen norske robotjournalister. 

– Men det vil helt sikkert komme, tenker jeg. Det er en naturlig utvikling og en videreføring av å bruke skjermskraping, som betyr å kopiere informasjon fra eksterne kilder for så å trekke rene fakta. Det dreier seg om å koble seg opp mot kilder de vet ikke tuller, sier Lambrechts.

Men han er ikke så sikker på at initativene vil komme fra de redaksjonelle miljøene. 

– Det er nok ikke så langt unna med jaget i konsernene etter å spare penger og være først. Dette er sikkert den hellige gral for pengetellerne på ledernivå i konsernene. Jeg vil tro at det fins folk der som ser på dette. 

Tåpelig enkelt

Til journalister som skulle bli redde for sin fremtidige i yrket, har Solheim en klar melding.

– De må heller tenke på hvilke jobber som er artige å gjøre. Saker som er så tåpelig enkle at en robot kan gjøre det, er kanskje ikke så gøy.

Dropper bildesøksmål

Dropper bildesøksmål

Tapet mot Bergensavisen gjør at flere medier trolig slipper å møte familien Larsen i retten.

AV Martin Huseby Jensen [19.03.2014 09:23]

I slutten av januar ble det klart at ektemannen og svigermoren til den etterlyste Dung Tran Larsen tapte i andre rettsrunde mot Bergensavisen. Bjarte Larsen og Helene Larsen krevde i utgangspunktet 4,5 millioner kroner i erstatning for brudd på åndsverksloven.

Bakgrunnen var BAs bruk av bilder av den savnede kvinnen. Bergensavisen var ikke eneste mediehus som ble varslet om rettslig prosess for brudd på deres åndsverk. Også NRK, TV 2, Bergens Tidende, Nettavisen VG og Dagbladet var truet av søksmål.

Avviste forlik

De to sistnevnte inngikk minnelig ordning med mor og sønn Larsen. Ifølge Dagbladet var det ikke penger involvert i deres forlik, mens Bergens Tidende skrev at VG betalte en engangs sum på 50.000 kroner.

TV 2 og Bergens Tidende ble også tilbud forlik, men dette ble avvist av de to mediebedriftene. Nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther sa den gang til Bergensavisen at mediene burde stått samlet, med henvisning til de to løssalgsavisenes ordning med Larsen.

Sjefredaktør Gard Steiro i Bergens Tidende sier han ikke vet hvilke vurderinger VG og Dagbladet gjorde, men for BT hadde saken prinsipielle sider som gjorde forlik uaktuelt.

- Det vanskeligste var å godta begrensninger på bruk av bildene. Vi mener de hadde og fortsatt kan ha stor nyhetsverdi.

Droppet anke

Da dommen fra lagmannsretten forelå vurderte BA en stund om de ville anke punktet om at partene selv skulle dekke sine saksomkostninger. BA har ifølge ansvarlig redaktør Anders Nyland brukt 800.000 kroner i saksomkostninger.

I tingretten ble mor og sønn Larsen dømt til å betale 200.000 kroner av avisens saksomkostninger.

Etter å ha drøftet med sine eiere konkluderte Anders Nyland at de ikke vil anke dommen for å prøve dette spørsmålet.

Heller ikke Bjarte og Helene Larsen har valgt å anke dommen fra lagmannsretten. Ifølge Larsens advokat, Arild Dyngeland, vil også sakene mot de øvrige mediene trekkes.

- Jeg kan ikke si saken er prinsipiell, men jeg synes retten gir pressen et veldig fritt mandat i å gjøre politiets oppgave, sier Dyngeland til Journalisten og utdyper: - Det er politiet som skal styre en etterlysning, og det er naturlig å bruke pressen i en slik situasjon, men altså er det politiet som skal styre prosessen.

Nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther forteller at kravet fra Bjarte og Helene Larsen har føltes urettmessig.

- Det er et uvanlig krav og det har aldri føltes rimelig at når man bidrar med etterlysning av en person, så skal det føre til sak om opphavsrett, sier Årsæther til Journalisten.

Hinsides

NRKs advokat Thomas Myhr sier at NRK venter at saken mot dem nå trekkes.

- Bjarte og Helene Kroken Larsens krav mot NRK er basert på samme rettslige grunnlag som deres krav mot BA.  På bakgrunn av dette forventer NRK at saken mot NRK trekkes, og således at denne saken kan avsluttes også for NRKs vedkommende. NRK har hele tiden hevdet sin rett til å publisere bildene på den måten som de ble publisert, med blant annet å vise til åndsverkslovens paragraf 27 annet ledd.

 Paragrafen sier at loven ikke skal være et hinder for at verk kan brukes i forbindelse med blant annet etterlysning.

- Dette er som forventet og det eneste fornuftige familien har gjort i denne prosessen. De hadde ingen sak. Det økonomiske kravet var hinsides all fornuft, konkluderer Steiro.

 

...........

Tilbake til forsiden