Fullversjon | Stilling ledig
Stilling Ledig:
Mediehuset VG
Sportsprodusent
Vårt bilde av Afghanistan

Vårt bilde av Afghanistan

Journalister vil rapportere mer fra krigen i Afghanistan, men redaktørene holder igjen.

AV Kathrine Geard | KATHRINE GEARD og LEIF GJERSTAD [15.10.2010 06:00]

– Vi er i krig. Afghanistan er et av de viktigste politiske temaene i Norge. Da er det spesielt at mediene ikke har faste medarbeidere der, sier Anders Sømme Hammer.

I nesten tre år var frilanseren eneste norske journalist bosatt i Kabul.

For noen måneder siden fikk han selskap av TV 2s frilanser Yama Wolasmal. Og sist uke fikk Hammer 220.000 kroner fra Fritt Ord for å skrive blogg fra Kabul. Men det er fortsatt langt fra de musklene som kreves for å følge utviklingen så tett og bredt som mediene gjør på andre samfunnsområder.

– Enten må de hyre lokale journalister eller sende ned journalister på fast basis, mener Hammer.

Norsk krig

I boka «Drømmekrigen» refser han norske medier for manglende ambisjoner og for tette bånd til Forsvaret. Han kaller journalistikken om krigen for ensidig og soldatorientert, og etterlyser kildekritikk og afghanske og sivile perspektiver for å få et riktig bilde av utviklingen. Forfatteren tror mange dyktige journalister ønsker å gjøre mer, men får nei fra ledelsen, som styrer penger og sikkerhet.

– Forsvaret serverer i stor grad det redaktører etterspør. De fleste vil ha historier om norske soldater, særlig når noen bli drept. Det er ikke rart. Men da er det bare en del av krigen mediene formidler. Det er for få uavhengige rapporter fra felt i forhold til mengden soldathistorier fra turer med Forsvaret.

Sa nei

Sjefredaktør Bernt Olufsen i VG synes ikke debatten her hjemme preges av at mediene ensidig dikteres av Forsvaret.

– Det går nesten ikke en dag uten diskusjoner, også om berettigelsen av det norske nærværet i Afghanistan. Og som redaktør opplever jeg hyppig konflikter med Forsvaret. Senest da fire norske soldater ble drept. Forsvaret ønsket ikke at dette skulle gjøres kjent umiddelbart, men det kunne jeg ikke etterkomme som redaktør, sa Olufsen da han møtte Hammer i en radiodebatt nylig.

Men Hammer får langt på vei støtte fra erfarne utenriksjournalister. Nils Inge Kruhaug i NTB mener det er liten vilje i norske redaksjoner til å etterprøve informasjon fra Forsvaret.

– Det fører til et helt fortegnet bilde av hva man oppnår med det militære nærværet i Afghanistan, sier Kruhaug. Han mener soldatene nærmest framstilles som bistandsarbeidere som leier småjenter til skolen.

Kruhaug tror mange av soldatene som er der har flere motiver enn det Forsvaret liker å framheve:

– Hvor ellers kan 19-åringer sope inn 60.000 kroner i måneden?

– Man hadde sikkert tro på å gjøre Afghanistan til et bedre sted, dessverre har utviklingen vist at det ikke skjer. Det er ingen norske redaksjoner uvitende om. Men det er ikke noe brennende ønske fra redaktørers side om kritisk omtale av norske militære operasjoner i utlandet.

Kruhaug minner om medienes plikt å stille nødvendige spørsmål. Ikke minst om pengebruken. Krig er fryktelig dyrt.

Ros

– Jeg er helt enig i at mediene burde vært mye flinkere til å rapportere om den sivile siden av krigen. Det er mulig, men det er komplisert og koster penger. Samtidig mener jeg det er viktig å dekke norske soldaters situasjon. Vi trenger mye mer av begge dele, sier TV 2s reporter Fredrik Græsvik og berømmer frilanseren for å ha påtatt seg å rapportere fra krigen på permanent basis. En oppgave han mener større redaksjoner som NRK, TV 2, Aftenposten, Dagbladet og VG for lengst skulle tatt ansvar for.

Tidligere utenriksreporter i Dagbladet, Jan-Erik Smilden, er nå frilanser og timelærer ved Universitetet i Oslo. Også han mener norske journalister er for lite i Afghanistan.

– Det har mye med økonomi å gjøre, men mest med risiko.

Smilden sier Carsten Thomassens død har gjort mediene mye mer forsiktige.

– Det er forståelig, men jeg er sikker på at Carsten selv ikke ville likt at færre journalister drar til Afghanistan på grunn av hans død.

Utenriksveteranen mener det slett ikke bare er dårlig journalistikk som kommer fra Afghanistan. Men har alltid ment at det er for mye fokus på nordmenn, og for lite på sivilbefolkningen og den militære og politiske situasjonen.

– Her har norske medier en jobb stor å gjøre.

Sikkerhet

Men fra redaktørhold mangler signaler om breiere dekning, selv om de innrømmer svakheter. Utenrikssjef Tuva Raanes Bogsnes i TV 2 sier Hammer har et godt poeng når han etterlyser bedre dekning av andre sider.

– En konsekvens av at vi bare er til stede gjennom Forsvaret, er at det har vært lite kritisk journalistikk om for eksempel norsk bistand og det sivile liv. Det er et spørsmål om sikkerhet. Det er for farlig å sende folk ut i mange områder.

Det holdt også Olufsen fast ved i radiodebatten.

– Jeg skal gjerne innrømme at vi for så vidt svikter på det feltet i det vi ikke er villig til å ta den store risikoen det er å sende våre medarbeidere for å jobbe på frihånd i så farlige områder. Det ansvaret er jeg ikke villig til å ta som redaktør og arbeidsgiver. Etter min vurdering er det noe mer betryggende forhold å reise med Forsvaret.

Alibier

Heller ikke NRKs utenriksredaktør Knut Erik Holm er helt fornøyd.

– Vi kunne gjort mer, det må jeg si rett ut, men det er en sikkerhetsvurdering. Men jeg ser jo at det ligger begrensninger i tilgangen til kilder i lokalbefolkningen når man sitter i en pansret bil.

Holm tyr til at Hammer frilanser en del for NRK og framholder hans reportasjer, som får fram lokalbefolkningens syn på norske soldaters framferd, som et nødvendig korrektiv.

Med Wolasmal på plass har TV 2 akkurat nå bedre tilgang på sivile kilder enn før.

Reporterens avtale med kanalen om et halvt års opphold i Kabul er utløpt. Men han ville bli ett år til. Nå er han frilanser med fast leveringsavtale i TV 2.

– Det er veldig bra for oss å ha Wolasmal på plass. Han kan språket og kan reise i områder som andre journalister ikke kan. Det gir oss et unikt innblikk i det afghanske samfunnet, sier Raanes Bogsnes.

Hun mener samtidig det er svært viktig å være med Forsvaret på oppdrag, for å kunne dokumentere hvordan de jobber, og hvordan de forvalter det mandatet de har fått.

– Men vel så viktig er det at vi får dokumentere det soldatene opplever som en krig, mens norske politikere kvier seg for å kalle det nettopp det.

Raanes Bogsnes sier det viktigste ikke er om de stiller kritiske spørsmål når de er med soldatene på oppdrag.

– Men at vi har et kritisk blikk på hele oppdraget i Afghanistan, gjennom blant annet å belyse den stadig svekkede sikkerhetssituasjonen i landet.

Farlig

Hammer er ikke i tvil om at det er farligere nå enn da han kom i 2007.

Afghanske journalister jobber bra mange steder. Det er også en del utenlandske journalister i landet. En gruppe på ti briter bor der fast, det gjør også en tilsvarende gruppe franske journalister.

– Det preger dekningen i deres hjemland. De er flinke til å hente andre perspektiver på krigen.

– Men det må være vrient jobbe uavhengig når forholdene er så farlige?

– Jo, men det blir lettere jo lenger du er i Afghanistan. Du får et bedre nettverk, uavhengige kontakter og finner nye og tryggere måter å jobbe på. Det er den første fasen som er farligst for journalister.

Han minner om at mange av de journalistene som er blitt såret eller drept, har reist sammen med militære styrker.

– Det er på ingen måte ufarlig å være med Forsvaret. Hver gang jeg er blitt beskutt har jeg reist med soldater, sier Hammer, som presiserer at han mener embedding kan være både verdifullt og lærerikt.

Sivil trygghet

Forfatter, Afghanistan-kjenner og forsker ved Høgskolen i Oslo, Elisabeth Eide, vil ikke klandre noen for at sikkerhetssituasjonen gjør dem usikre.

– Men det går an å være blant afghanere under betryggende forhold. Selv føler jeg meg mye tryggere blant afghanske venner, eller i en bil med afghansk sjåfør, enn i en pansret ambassadebil. Men det er selvsagt alltid viss risiko forbundet med å være der.

Også Smilden er skeptisk til argumentet om at det er sikrest å reise med Forsvaret.

– Når soldatene angripes så ofte som de gjør, er det ikke sikkert å sitte i biler som er et mål for opprørere. Å reise i afghanske klær, med en gammel drosje, kan være like trygt, kanskje tryggere.

– På egen hånd risikerer du å bli kidnappet, men du går ikke på en veibombe.

Kruhaug mener større nærvær burde være mulig selv om Afghanistan er vanskelig sikkerhetsmessig, språklig og kulturelt.

– Men sånn er det mange steder journalister ferdes. Det må kunne gå an å sende folk i regi av andre enn Forsvaret. Vi gjør det i andre urolige områder, det må være mulig i Afghanistan også.

Hammer tror ikke Forsvarets nye åpenhetsstrategi vil endre noe særlig på hvordan vi dekker krigen.

– Jeg tror Forsvaret har alt å tjene på å slippe journalister tett på. De får sympati og støtte, det er vanskelig å være kritisk når soldater er drept.

Personlig

I boka hevder Hammer at særlig VG dyrker forestillingen om de norske soldatheltene, bruker anonyme kilder og stiller få kritiske spørsmål.

– VG har en rar måte å jobbe på. Deres strenge krav til dokumentasjon i andre type saker preger ikke Afghanistan-journalistikken. Den ligger veldig tett opp til Forsvarets egne artikler.

Informasjonsoffiserene gjør en god jobb, men de bør bli utfordret, sier Hammer, og navngir VG-reporter Tom Bakkeli som den fremste eksponenten for dette.

– Hvorfor skriver du at Bakkeli er «en av Forsvarets ivrigste markedsførere»?

– Bakkeli har åpenbart gode kilder. Men er ukritisk og veldig servil i forhold til Forsvaret. De norske heltene hans er dårlig dokumentert og han burde anstrenge seg mer for å finne andre perspektiver.

Frekk

Bakkeli slår kraftig tilbake.

– Jeg har aldri møtt Hammer, og hadde ikke tenkt å kommentere saken. Men når jeg hører det han uttaler lurer jeg på om han har lest mine saker? Og dersom han virkelig har gjort det, hvordan kan han da mene det han sier? For selvsagt er verken jeg eller VG løpegutter for Forsvaret, og jeg har skrevet mange saker om negative sider ved krigen. Bare for å ta noe dagsaktuelt, så tviler jeg på at Forsvaret ville ha ut Viking-sakene i pressen, sier Bakkeli og oppsummer kritikken fra Hammer som «uredelig og frekk».

– Hammer setter andre journalisters integritet i tvil, og han kommer med sterke beskyldninger uten å dokumentere noen av dem. Forferdelig dårlig! Jeg er ikke særlig imponert over hans journalistikk og det er forstemmende at han angriper kolleger på denne måten. Han burde heller se nærmere på egne journalistiske metoder enn å slenge løse påstander mot andre, sier Bakkeli, som likevel er enig med Hammer på ett punkt. At dekningen kunne vært langt bedre og at mediene ideelt sett burde vært fast til stede.

Græsvik synes Hammer går for hardt ut mot Bakkeli.

– Hammer er én journalist og glemmer at i store redaksjoner kan ulike journalister dekke forskjellige aspekter. De har ikke som oppgave å dekke alt. Derfor er det litt urettferdig å angripe Bakkeli for at han bare dekke soldatperspektivet, sier Græsvik, og understreker at det er VG som har ansvaret for den totale dekningen.

Se også: På tur med Ola Soldat

Monster-Mosveen: – Vil være tydelig

Monster-Mosveen: – Vil være tydelig

Slo an tonen ved å omtale regjeringen og statsråder som «galskap», «svinesti», «en skam» og «en død sild». Da reaksjonene kom, fulgte sjefredaktør Bernt Olufsen opp og erklærte at Senterpartiets Ola Borten Moe kommer fra en familie med tradisjon for politiske løgner.

AV Bjørn Åge Mossin [24.09.2010 05:00]

– Går dere på stereoider og store doser Møllers tran i VG om dagen? Dere kjører rimelig hardt mot politikerne.

– Nei, her er det ingen kunstige stimuli. Jeg har jobbet som kommentator i trekvart år og har ikke hatt noen annen bevisst holdning enn at jeg ønsker å skrive kommentarer på min måte. Hvis det medfører at jeg bruker et friskere språk og tydeligere karakteristikker enn det som er vanlig, så er det fordi jeg vil være så tydelig som jeg kan. Sakene med mastene i Hardanger og gavene til statsrådene har hatt så spektakulære sider ved seg at det blir utrolig lett å skrive kommentarer som er veldig tydelige.

– Ulydighet

– Du er blitt betegnet som monsterkommentator-Mosveen av redaktør Magne Lerø i ukeavisen Ledelse. Føler du det som en tabloid hedersbetegnelse?

– Det er jo overraskende tabloid til ham å være. Det er et greit synspunkt, som jeg ikke har noen problemer med.

– Hva gir deg autoritet til å bruke uttrykk som «svineri» og «en skam for regjeringen» om statsråd Liv Signe Navarsete? Medienes samfunnsoppdrag?

– Jeg vet ikke om det er noe spesielt som gir meg den autoriteten. Det er kanskje bare noe jeg tiltar meg. Statsministeren har i mange år sagt så klart ifra om at man ikke skal ta imot gaver. Ulike statsråder har, én etter én og i år etter år, valgt sivil ulydighet mot ordrene fra toppen, ved å likevel motta gaver. I strid med lover og regler. Vanlige folk i Norge ville fått enorme problemer hvis de hadde gjort noe tilsvarende. Derfor syntes jeg regjeringen så ut som en svinesti, da kattene slapp ut av de forskjellige sekkene. Jeg tror karakteristikken var relativt treffende. Statsrådene måtte levere tilbake alle gavene, på en ganske ydmykende måte.

– VG har fått skryt for å ha avdekket statsrådenes tvilsomme gavepraksis. Men noen mener at du har brukt vel grovt skyts mot de aktuelle statsrådene i denne saken. Er det et tankekors for deg at til og med tradisjonelt revolusjonære Klassekampen på lederplass skriver at du har gått for langt?

– Nei, det overrasker meg ikke i det hele tatt. Ikke så lenge det kommer fra Bjørgulv Braanen, som er opptatt av at den borgerlige offentlighet må være dannet. Vi tåler at han mener at enkelte i VG ikke lever opp til de borgerlige dannelsesidealer. VG definerer seg som den lille manns avis, mens Klassekampen er en elitistisk avis. En avis for de som tilhører den kulturelle eliten i Norge eller som føler å være litt høyt på strå. Dersom det kommer journalistikk som rammer de sterke og velbemidlede i samfunnet, kan du være ganske sikkert på at Klassekampen er først ute med mediekritikken. Så får Klassekampen tenke igjennom om det er et større paradoks for dem enn for oss. Min sympati ligger hos sliterne i samfunnet, som ikke har advokater eller et helt regjeringsapparat til å hjelpe seg, og noe mindre hos de rikeste og mektigste i Norge. Det er mulig at det er et litt gammeldags syn på samfunnet, men det tror jeg at jeg kan leve med.

Ikke uventet

– Braanen advarer mot retorikken din i gavesaken. Men du føler deg ikke truffet?

– Jeg synes det er lite uventet når Braanen mener at jeg fører et litt for rått rett-fra-levra arbeiderklassespråk, og at jeg heller burde ha et forfinet språk som man mer forbinder med Oslos vestkant eller salonger i kulturinstitusjonene. Men det er ikke noe som gjør noe større inntrykk på meg. Braanen ble kåret til en av Norges ti viktigste intellektuelle av Dagbladet. Han er kanskje mer opptatt av å verne om den posisjonen enn av andre ting. Hva vet jeg?

– Mediekommentator Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad er blant dem som mener du overdriver i kritikken av statsrådene og at dette er misbruk av pressens makt. Hva sier du til det?

– Jeg er helt uenig med ham. Det er ikke mediene som avsetter statsråder, det er statsministeren. Og det skjer ikke hvis ikke innholdet i det mediene formidler opprører statsministeren eller det norske folk. Av og til lurer jeg på norske pressefolks maktforståelse. Det er en ganske stor naivitet rundt hvor stor makt de tror vi har. Omdal har alltid jobbet i mindre aviser, mens jeg har jobbet i den største og mektigste avisen i Norge i 15 år. Så jeg tror jeg vet mer enn ham om hva som er grensene for VGs makt i sånne saker.

– Ubegavet

– Men jeg får litt som fortjent av Omdal på ett punkt. Jeg skrev noe ganske dumt på Twitter som han hang seg opp i. Jeg skrev «Eva Joly var enda dummere enn jeg trodde», da hun uttalte seg om at beløp under en million kroner ikke er korrupsjon i hennes øyne. Det var en dum ting å skrive, spesielt fordi jeg ikke mener det. Det jeg mener er at det hun sa i den aktuelle saken var usedvanlig dumt sagt. Istedet var det jeg som framsto som dum. Det var ubegavet og dumt gjort av meg.

– Mener du faktisk at statsrådenes gaver dreier seg om korrupsjon?

– Nei, det gjør jeg ikke. Da ville jeg skrevet det. Det er ille nok som det er, om man ikke også skal snakke om korrupsjon. Når regjeringen selv innrømmer at man både har brutt lover og reglementet for statsrådene, nedfelt i kongelig resolusjon, så er det alvorlig nok for min del.

Russeavis?

– Men bærer det ikke litt preg av russeavis når du topper en kommentar med tittelen «Regjeringen Det Glade Vanvidd» og sier om olje- og energiminister Terje Riis-Johansen at «Statsråden er en død sild»?

– Nå må ikke du snakke negativt om russeaviser. Journalisten må passe seg nøye for å stigmatisere sisteårselevene i videregående skole landet rundt. Jeg har ikke jobbet i russeavis selv, men jeg tror at mange komikere i Norge har begynt der.

– Men nå driver jo ikke du med komedie, i utgangspunktet?

– Nja, jeg har av og til lurt på det, i forhold til regjeringen. For eksempel da jeg hørte at Magnhild Meltveit Kleppa hadde sittet inne på sitt mørke kontor med et armbånd i hendene, uten å si et i ord til noen, i en uke etter at VG avslørte gavesaken og Statsministerens kontor krevde at alt skulle på bordet. Det hadde jeg problemer med å tro var sant. Det var fantastisk og ellevilt, og det var da jeg skrev «Regjeringen Det Glade Vanvidd».

Venter...

– Du fastslo korrekt at statsministeren ville snu i monstermast-saken. Men for fjorten dager siden viste du til kilder som spådde at regjeringen kunne gå i oppløsning i løpet av få dager, som følge av frustrasjoner i kjølvannet av gavesaken. Vi venter fortsatt...

– I mastesaken bygget jeg først og fremst på meg selv og mine egne vurderinger av hva jeg trodde kom til å skje. Når det gjelder regjeringens framtid, så kunne jeg vært enda tydeligere på at dette var ting som ble fortalt til meg av framstående kilder i regjeringen. Men jeg så på det som en målestokk på hvor stor frustrasjonen er i viktige miljøer i regjeringen, mer enn et uttrykk for realiteten. Og også et uttrykk for hva enkelte ønsket skulle skje.

– Hva synes du om Gahr Støres påfølgende twitring om at du har dårlige kilder og en svak analyse?

– Jeg retwitret meldingen med en gang, jeg. Men han aner jo ikke noe om mine kilder. Hvis jeg hadde fortalt ham det, så tror jeg ikke han ville sagt at det var dårlige kilder. For øvrig har min hovedanalyse i x antall kommentarer vært, i skarp motstrid til mange andre politiske kommentatorer, at de rødgrønne er dømt til å holde sammen. Jeg tror fortsatt at det er den riktige analysen, for alle tre partiene ville tape mye mer enn de ville vinne på å bryte ut. Men det er de kjedelige kommentarene, og det er jo ikke de jeg blir intervjuet om.

– Dette kan vi tjene penger på

– Dette kan vi tjene penger på

VG tror innhold for iPad kan bli en god inntektskilde. Samtidig advares det mot å anta at ny skjerm løser gamle utfordringer.

AV Helge Wekre [16.04.2010 05:00]

Etter å ha hatt en iPad tilgjengelig en ukes tid, kaller VG Netts administrerende direktør Jo Christian Oterhals det et fantastisk produkt.

– Det er den perfekte sofaenhet. Den blir ikke varm, ligger godt i kneet og har god skjerm og størrelse. Spørsmålet er om vi kan tjene penger på den, og ja, det tror vi at vi kan.

Han mener produktet egner seg svært godt til en redigert opplevelse.

– Mens nettet er mer grenseløst og utflytende, egner iPad seg godt for en redigert versjon mer lik det papiravisene presenterer. Hvis man pakker innholdet riktig og det gir en god brukeropplevelse, er jeg sikker på at det er betalingsvilje for det også.

Gir ny optimisme

Stig Finslo i Edda Media tror iPaden kan åpne et nytt marked for inntekter.

– Det vi har sett er at det er en betalingsvilje for noen typer av innhold og tjenester, og det gjør oss mer optimistiske til å skaffe oss digitale inntekter.

Han vil imidlertid ikke anslå abonnementspriser eller si om de overhodet kommer til å tilby hele papiraviser digitalt på iPad.

– Vi kan fastslå at det finnes et marked for salg av redaksjonelle produkter digitalt. At dette markedet kommer til å vokse, er det liten tvil om, men vi skal være forsiktige med å tro at man har funnet den endelige løsningen nå som iPaden er på vei inn.

Foreløpig har det vist seg svært vanskelig å ta betalt for redaksjonelt innhold på nett.

– Alle leter fremdeles etter løsningen. Både her i Norge, i USA og andre steder. Nå må vi bruke tiden til å prøve og feile.

Finslo sier Edda i tillegg til et pionerprosjekt i Drammens Tidende, i første rekke støtter seg på arbeidet Mediebedriftenes Landsforening holder på med. MBL har et eget utvalg som arbeider med løsninger for lesebrett, deriblant iPad.

MBL tester før sommeren

Fagsjef for digitale medier, Geir Engen, sier prosjektet er i rute og at de regner med å kjøre en test ut mot et begrenset antall brukere før sommeren.

– Det vi gjør er å konseptualisere hvordan dette kan se ut. Vi skal samle all informasjon på ett sted gjennom en databaseløsning og så er det snakk om å legge på forskjellige filtre, avhengig av om dette er noe som skal ut på lesebrett, iPad eller en annen enhet.

Ifølge Engen så de først på om det var tilstrekkelig med pdf-en som sendes til trykkeriet, som grunnlag for en iPad-versjon.

– Det var det ikke. Vi har i stedet laget en løsning hvor det gjøres et xml-utdrag fra denne pdf-en, og det gir oss et godt utgangspunkt for å lage innhold for iPad.

Engen sier prosjektet startet etter misnøye med lesebrettet Kindles modell.

– Vi ønsket å ha et system hvor vi har direkte kontroll med brukerne og kan sette pris selv.

Oterhals ser ikke på iPad som noen redningsplanke, verken for papir eller nett.

– Det er papir som må redde papir gjennom å lage et best mulig produkt folk vil lese. Et iPad-tilbud vil heller ikke løse utfordringen det er å få folk til å betale for redaksjonelt innhold på nett. Men iPad kan gi en tredje inntektsstrøm for et selskap som VG. Det er i høyeste grad et mediehusprosjekt å utvikle tjenester for iPad, men tror vi at dette løser utfordringene vi allerede har, er vi naive.

Lager ikke betalingsløsning

VG er i full gang med å utvikle innhold og løsninger for iPad, men kommer ikke til å være blant de aller første til å lansere.

– Vi er egentlig mest interessert i versjon to av iPaden som kommer med 3G. Så vi jobber intensivt med dette, men ser ikke noe poeng i å skynde dette fram bare for å være tidlig ute.

Engen sier MBLs lesebrettgruppe foreløpig ikke arbeider med noen betalingsløsning.

– Det har ikke vært diskutert i gruppen og er ikke noe vi arbeider med nå, sier Engen.

Oterhals sier at heller ikke de har en betalingsløsning klar.

– Det er noe vi er interessert i. Vi er i utgangspunktet lite lystne på å gi fra oss 30 prosent av inntektene til Apple for noe vi utvikler. Fordelen med Apples system er at det fungerer sømløst og at det ikke er noen terskler i forhold til å få brukerne til å betale. Vi har en tradisjon på inntektsdeling med teleselskapene og har sett at det kan fungere. Vi må ha en pragmatisk holdning, men det er klart at vi gjerne vil ha på plass en løsning hvor vi beholder mer av inntektene selv.

VG søker drone- og hologramutviklere

VG søker drone- og hologramutviklere

Men bare på liksom.

AV Glenn Slydal Johansen [24.03.2014 09:00]

Ønsker du å bli en del av VGs team på Next Generation Drone Distribution eller Global Hologram Communication? Har du kunnskap til å utvikle teknologiløsninger knyttet til VGs autonome FlyNet eller Hologram Room i Akersgata? Føler du deg kompetent nok til å representere VG under «The International FlyNet Next Generation Drone Development Fair»?

Da kan du jo søke på stillingsannonsen som VG har lagt ut på jobbportalen til Finn.

Når Journalisten ringer utviklingssjef Morten Jacobsen i VG for å spørre om jobbannonsene er seriøse, forteller han at mediehuset er med på en kampanje for fremtidens yrker.

– Det er et samarbeid vi og to andre større aktører har med NITH (Norges informasjonsteknologiske høyskole), som vil rekruttere flere til masterprogrammet deres. Vi prøver å se inn i fremtiden og anslå hva som kan bli sentralt i fremtiden, sier Jacobsen.

Utviklingssjefen understreker at de har reelle jobber å tilby dem som søker på stillingene.

– Vi ønsker å trigge folk med annonsene. Målet er å treffe teknologer som vi ikke når ellers og få dem inn i en spennende jobb i VG. 

Utviklingsavdelingen i vil i løpet av året telle 32 mann i Oslo og 25 i Krakow, Polen.

De to andre bedriftene som er med i kampanjen er DNB og IT-konsulentselskapet Steria. Sistnevnte søker hoder som kan utvikle deres «brain-to-brain computing».

Robotjournalistene kommer

Robotjournalistene kommer

I LA Times fikk robot artikkel publisert. Fullt mulig her óg, mener Eirik Solheim.

AV Martin Huseby Jensen og Glenn Slydal Johansen [19.03.2014 14:45]

Da California ble utsatt for jordskjelv mandag, var Los Angeles Times først ute med å rapportere det. Hvorfor? Jo, fordi journalist og programmerer Ken Schwencke hadde laget en algoritme som har fått navnet Quakebot. Denne overvåker meldinger fra U.S. Geological Survey og responderer når det kommer skjelv av en viss størrelse. Som på mandag. I løpet av tre minutter skrev Quakebot en artikkel om skjelvet, forteller Slate som gjengir hele artikkelen.

Til medienettstedet Poynter sier Schwencke at Quakebot først satte sammen de seismiske dataene før den postet en artikkel inn i LA Times' publiseringssystem. Det ble også automatisk importert et bilde fra Bing, før redaktørene ble varslet om at historien var klar for publisering.

Vei og vær

– Dette er kjempeinteressant, sier NRK Betas Eirik Solheim. Mulighetene til å implementere roboter i nyhetsproduksjonen foreligger allerede, sier han, men han kjenner ikke til noen som har forsøkt på dette i Norge.

Solheim viser til veimeldinger som i de fleste tilfeller er tekster skrevet av roboter basert på data fra observasjoner gjort av datamaskiner. Men disse går ikke ut uten å ha blitt klarert av et menneske først. Og nettopp her går vinningen fort opp i spinningen når mennesker må kvalitetssikre robotene.

Men mye av datagrunnlaget til journalister er innhentet og satt i system av innsamlingsroboter. Nettopp til en slik bruk vil robotjournalistene være nyttige.

– Du kan koble dem til flyovervåkning, eller for den saks skyld værovervåkning. Da slipper journalistene å se på værmeldingen, roboten kan skrive artikkelen om ekstremvind på Vestlandet.

Solheim sier det likevel er et stort hinder for å bruke roboter i journalistikken, nemlig språket.

– De er utrolig dårlige på språk. Språk og språkforståelse. Og så er det åpenbare spørsmålet troverdighet. På noen måter kan en robot være mer troverdig og objektiv. Men den kan også gjøre grove feil et menneske kanskje vil plukke opp.

Varsling

Utviklingssjef Morten Jacobsen i VG sier de ikke har automatiserte tjenester som kan produsere journalistikk. Det nærmeste avisen kommer er sportsjournalistikk, som blant annet brukes til direkterapportering.

– Vi jobber ikke med å bygge roboter som kan produsere journalistikk. Men vi kjøper fotballstatistikk som vi får i sanntid, som ballbesittelse, cornere, angrep på mål og så videre.

– Er robotjournalistikk noe dere snuser på i VG?

– Det er klart at vi ser på hvordan vi kan overvåke de sosiale mediene for å følge den kollektive produksjonen der. Det er interessant for å varsle redaksjonen om at noe er i ferd med å skje. Vi lever i en tid hvor alt går mot realtidsformidling. Å være først ute med nyheten blir bare mer og mer viktig. Det ser du på alle pushvarsler som kommer fra kilder.

Naturlig utvikling

Danske Journalisten har skrevet at kunstige journalister i USA allerede skriver enkle sportsartikler. Selskapet Narrative Science uttalte for tre år siden at et computerprogram innen 2016 ville vinne en Pulitzer-pris.

Multimediejournalist Lasse Lambrechts i Bergens Tidende kjenner heller ikke til noen norske robotjournalister. 

– Men det vil helt sikkert komme, tenker jeg. Det er en naturlig utvikling og en videreføring av å bruke skjermskraping, som betyr å kopiere informasjon fra eksterne kilder for så å trekke rene fakta. Det dreier seg om å koble seg opp mot kilder de vet ikke tuller, sier Lambrechts.

Men han er ikke så sikker på at initativene vil komme fra de redaksjonelle miljøene. 

– Det er nok ikke så langt unna med jaget i konsernene etter å spare penger og være først. Dette er sikkert den hellige gral for pengetellerne på ledernivå i konsernene. Jeg vil tro at det fins folk der som ser på dette. 

Tåpelig enkelt

Til journalister som skulle bli redde for sin fremtidige i yrket, har Solheim en klar melding.

– De må heller tenke på hvilke jobber som er artige å gjøre. Saker som er så tåpelig enkle at en robot kan gjøre det, er kanskje ikke så gøy.

Dropper bildesøksmål

Dropper bildesøksmål

Tapet mot Bergensavisen gjør at flere medier trolig slipper å møte familien Larsen i retten.

AV Martin Huseby Jensen [19.03.2014 09:23]

I slutten av januar ble det klart at ektemannen og svigermoren til den etterlyste Dung Tran Larsen tapte i andre rettsrunde mot Bergensavisen. Bjarte Larsen og Helene Larsen krevde i utgangspunktet 4,5 millioner kroner i erstatning for brudd på åndsverksloven.

Bakgrunnen var BAs bruk av bilder av den savnede kvinnen. Bergensavisen var ikke eneste mediehus som ble varslet om rettslig prosess for brudd på deres åndsverk. Også NRK, TV 2, Bergens Tidende, Nettavisen VG og Dagbladet var truet av søksmål.

Avviste forlik

De to sistnevnte inngikk minnelig ordning med mor og sønn Larsen. Ifølge Dagbladet var det ikke penger involvert i deres forlik, mens Bergens Tidende skrev at VG betalte en engangs sum på 50.000 kroner.

TV 2 og Bergens Tidende ble også tilbud forlik, men dette ble avvist av de to mediebedriftene. Nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther sa den gang til Bergensavisen at mediene burde stått samlet, med henvisning til de to løssalgsavisenes ordning med Larsen.

Sjefredaktør Gard Steiro i Bergens Tidende sier han ikke vet hvilke vurderinger VG og Dagbladet gjorde, men for BT hadde saken prinsipielle sider som gjorde forlik uaktuelt.

- Det vanskeligste var å godta begrensninger på bruk av bildene. Vi mener de hadde og fortsatt kan ha stor nyhetsverdi.

Droppet anke

Da dommen fra lagmannsretten forelå vurderte BA en stund om de ville anke punktet om at partene selv skulle dekke sine saksomkostninger. BA har ifølge ansvarlig redaktør Anders Nyland brukt 800.000 kroner i saksomkostninger.

I tingretten ble mor og sønn Larsen dømt til å betale 200.000 kroner av avisens saksomkostninger.

Etter å ha drøftet med sine eiere konkluderte Anders Nyland at de ikke vil anke dommen for å prøve dette spørsmålet.

Heller ikke Bjarte og Helene Larsen har valgt å anke dommen fra lagmannsretten. Ifølge Larsens advokat, Arild Dyngeland, vil også sakene mot de øvrige mediene trekkes.

- Jeg kan ikke si saken er prinsipiell, men jeg synes retten gir pressen et veldig fritt mandat i å gjøre politiets oppgave, sier Dyngeland til Journalisten og utdyper: - Det er politiet som skal styre en etterlysning, og det er naturlig å bruke pressen i en slik situasjon, men altså er det politiet som skal styre prosessen.

Nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther forteller at kravet fra Bjarte og Helene Larsen har føltes urettmessig.

- Det er et uvanlig krav og det har aldri føltes rimelig at når man bidrar med etterlysning av en person, så skal det føre til sak om opphavsrett, sier Årsæther til Journalisten.

Hinsides

NRKs advokat Thomas Myhr sier at NRK venter at saken mot dem nå trekkes.

- Bjarte og Helene Kroken Larsens krav mot NRK er basert på samme rettslige grunnlag som deres krav mot BA.  På bakgrunn av dette forventer NRK at saken mot NRK trekkes, og således at denne saken kan avsluttes også for NRKs vedkommende. NRK har hele tiden hevdet sin rett til å publisere bildene på den måten som de ble publisert, med blant annet å vise til åndsverkslovens paragraf 27 annet ledd.

 Paragrafen sier at loven ikke skal være et hinder for at verk kan brukes i forbindelse med blant annet etterlysning.

- Dette er som forventet og det eneste fornuftige familien har gjort i denne prosessen. De hadde ingen sak. Det økonomiske kravet var hinsides all fornuft, konkluderer Steiro.

 

– Noen var for varsomme

– Noen var for varsomme

Medier kritiseres for taushet om dødsmåten i dekningen av rettssaken mot Joshua French.

AV Glenn Slydal Johansen [15.03.2014 09:00]

I februar dømte en kongolesisk militærdomstol Joshua French til livstid for å ha drept Tjostolv Moland. Selv har han forklart at cellekameraten tok sitt eget liv.

Ifølge tall fra analysebyrået Retriever hadde saken 2.792 omtaler i perioden 1. januar til 4. mars. Frenchs advokat er nevnt i 2.700 av dem.

– Det vil si at han og Frenchs syn på saken har preget det norske nyhetsbildet i stor grad, sier kunde- og analysesjef Kristina Nilsen i Retriever.

Etter at dommen ble lest opp i forrige måned oppstod det strid om mediedekningen. Det var en kronikk av jussprofessor og tidligere lagdommer Terje Einarsen publisert på NRK Ytring som sparket i gang debatten etter at dommen falt:

– Det ble formidlet et hovedinntrykk av at dommen var en skandale samtidig som den strafferettslige problemstillingen og de forskjellige bevismomentene ikke ble tydelig presentert. Dermed blir det vanskelig for folk flest å gjøre seg opp en selvstendig mening. Det var en mangel ved utøvelsen av pressens samfunnsrolle som kan sies å være særlig viktig her siden norske myndigheter har vært engasjert i sakens utfall, utdyper Einarsen overfor Journalisten, og viser til uttalelser fra utenriksminister Børge Brende og spesialutsending Kai Eide. 

– De to alternative hypotesene om faktum har vært umulig å oppfatte. Det vil si om Moland hengte seg selv med et rep på badet eller om han ble kvalt av Joshua French med det samme repet på cellen.

 – Håndtert dårlig

Einarsen får støtte av Bjarne Kvam. Han har 20 års erfaring som journalist i Bergens Tidende, men jobber nå som universitetslektor ved juridisk fakultet, Universitetet i Bergen. Kvam understreker at han betrakter seg selv som en interessert mediebruker i denne sammenhengen, og at han ikke støtter Einarsen fordi de to jobber samme sted. 

– Media har håndtert denne saken dårlig. Det slår meg at det har vært vanskelig å finne ut hva som skjedde med Moland gjennom å følge med i media. Det er en feilvurdering, sier Kvam.

Ut fra faktorer som at det er snakk om en drapstiltale, omfanget av mediedekningen og norske myndigheters involvering i saken, mener han pressen må informere bredere enn hva Vær varsomplakatens selvmordsbestemmelse åpner for.

– Det tegnes et bilde av at det er opplagt at vedkommende er uskyldig. Det er budskapet og inntrykket jeg har fått av mediedekningen. Men så skjønner man underveis at Moland hadde 2,7 eller 3 i promille. Og det er en veldig viktig opplysning. Er man i stand til å begå selvmord med så høy promille? spør Kvam.

– Problematisk

Rettsmedisiner Arne Stray-Pedersen fra Folkehelseinstituttet svarte som sakkyndig under rettssaken at det er det. Han er tilbakeholden med å uttale seg om mediedekningen, men har merket seg debatten.

– Det kan være problematisk om detaljer med betydning for skyldspørsmålet ikke blir formidlet i en medieprofilert sak som dette. Fagfolk får vurdere de etiske sidene av det bildet som er formidlet hjem av mediene – og det som ikke ble formidlet. Men alle journalister som var i Kongo fikk med seg det jeg sa i retten, sier Stray-Pedersen.

Åpen for diskusjon

Mediene svarer at saken har vært svært krevende. Nyhetsdirektør Per Arne Kalbakk i NRK er åpen for å diskutere deres dekning.

– Noen tror vi ikke har omtalt selvmordet, men det har vi. Det vi ikke har gjort er å gå inn på metoden. Så er spørsmålet om man da går glipp av vesentlige detaljer. Vi er åpen for diskusjon om vi har valgt riktig, sier Kalbakk.

VG-reporter Stian Eisenträger har dekket Kongo-saken flere ganger siden 2009, og var også tilstede under rettssaken mot Joshua French. Han syns saken har vært krevende å dekke.

– Det har den vært på alle mulige måter. Både etisk, språklig, kulturelt og til og med fysisk, det å sitte i den rettssalen, sier Eisenträger.

Livereferat

Mediedekningen i egen avis mener han har gitt en grundig og nøktern presentasjon av rettssaken. Og han viser til at detaljer om det som skjedde eller kan ha skjedd kvelden Moland døde også er gitt i daglig direkterapportering fra retten. 

– Vi har gjentatte ganger presentert sakens kjerne, at enten ble Moland dopet ned og kvalt med tau av French - slik det sto i tiltalen - eller så begikk han selvmord. Vi har presentert beviser fra begge sider. Det som kan ha gjort det litt vanskelig å følge med er at vi som journalister tenker at opplysninger er kjørt når vi har rapportert om noe live, at oppfølgeren på nett eller papir da må ha en ny utvikling og at vi ikke har tatt med alle disse detaljene - som allerede er blitt nøkternt presentert - videre i disse sakene.

Også assisterende generalsekretær Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening vektlegger at French-dekningen har vært krevende. Hun sier samtidig det er viktig at nyansene som gjør at publikummet kan gjøre seg opp en mening om saken kommer fram.

– Noen har vært for varsomme i denne saken, men det er vanskelig å snakke om en fasit. VG og NRK har valgt forskjellige måter etter hva jeg har sett.

At mediene viser til at viktige detaljer står i livereferater er ikke tilstrekkelig, mener hun.

– De må huske at bare et fåtall får med seg det som står der. Dette er en stor og kompleks sak. Jeg tror de færreste føler at de har hatt full oversikt over dekningen.

Også Kvam er kritisk til medier som viser til at viktige detaljer er omtalt i livereferater:

– Hvem har tid til å sette og se på det? Ikke jeg, i hvert fall. Jeg har forsøkt å følge med som vanlig mediebruker, og det slår meg hvor lite som har stått i avisene, sier Kvam.

Egen mening

Vær Varsom-plakatens punkt 4.9 om selvmord sier at mediene skal unngå beskrivelse av metode eller annet som kan utløse en smitteeffekt. Reidun Kjelling Nybø jobbet for ni år siden med revideringen av denne. Hun håper debatten om Kongo-saken har lært mediene at de ikke skal låse seg til ordlyden i punktet om selvmord, og glemme resten av plakaten. 

– Men vi må huske at saken begynte med et selvmord etter manges oppfatning, sier Nybø. 

Bjarne Kvam mener det er viktig at mediene dekker saker på en slik måte at lesere, seere og lyttere kan danne sitt eget inntrykk: 

– Det er helt opplagt og grunnleggende for mediene at mottakerne må få gjøre seg opp en mening selv. Pressen må formidle ulike synspunkter så vi kan ha meninger om saken. Det er paternalisme å sensurere faktum. Det er noe mediene gjør i mange saker som er sensititve, men det er spesielt i en sak som denne hvor volumet er digert, men innholdet så lite. Jeg syns informasjonsbildet har vært for selektriv i French-saken, sier Kvam, og legger til:

– En lignende rettssak ville ikke fått samme pressedekning her i landet.

Rettsprosess

Einarsen mener mediene burde stilt kritiske spørsmål til både norske og andre myndigheter. Jussprofessoren savner særlig spørsmål fra pressen om hvorfor det ikke har lyktes norske myndigheter å få i land en avtale om soningsoverføring fra Kongo.

Han sier det er bra at mediene har vært kritisk til aktor og uryddigheter under rettssaken. Men Einarsen mener også positive sider som åpenheten, også burde kommet bedre frem.

– Det er uheldig at ordinære ting blir fremstilt som uheldige, som at sakkyndige skal være tilstede samtidig.

VG-journalist Stian Eisenträger legger ikke skjul på at journalistene møtte stor grad av åpenhet i Kongo.

– Vi har blant annet snakket med forsvarsadvokater, aktor, obdusent, dommer og rettssekretærer. Og ikke minst fikk norske medier overføre prosessen direkte på TV.

– Dysfunksjonelt rettsvesen

Men han trekker også fram VVPs første kapittel der det det blant annet heter at pressen skal «beskytte enkeltmennesker mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

– En rekke rapporter påpeker at Kongo har et av verdens mest dysfunksjonelle rettsvesen. Landet ligger nederst på alle indekser som man ønsker å være øverst på, og øverst på alle indekser man vil være nederst på, sier Eisenträger, som viser til at vitner som fengselsdirektør og fangevoktere virket nervøse da de ble utspurt av aktor.

– Mener du at dommen i saken er feil?

– Jeg tar ikke stilling til dommen. Vi blir anklaget for å ta side eller ha slagside. Men da vil jeg svare at vi naturligvis vil være kritiske til etterforskningen og rettsprosessen. Spesielt når vi ser tegn på at det er ting som kan tyde på at metoder i den kongolesiske etterforskningen ikke har vært gode nok.

Om publikum burde bli presentert flere detaljer i en sak som denne, sier han er opp til redaktørene. 

Sjefredaktør Torry Pedersen skriver i en e-post til Journalisten at VG var opptatt av ikke å gå for tett på obduksjonsrapporter, rettsmedisinernes vurderinger også videre der de ikke gikk inn på selve dødsårsaken.

– Men i og med at selve dødsårsaken og patologenes vurderinger av denne sto så sentralt var det nødvendig for å gi en balansert og grundig dekning av saken at vi formidlet noe mer rundt dette enn hva tilfellet vanligvis er i drapssaker. Vi forsøkte også å unngå for detaljerte skildringer av potensielle selvmordsmetoder, men gikk også her inn på detaljer vi ellers ikke videreformidler, nettopp fordi det gikk rett til kjernen av saken, skriver Pedersen.

Dette fikk følger for hva som ble formidlet i VGs ulike kanaler, blant annet ved å ta bort lyden og kutte bildet på VGTV da retten behandlet bestemte temaer.

– Her fulgte vi så langt det lot seg gjøre et føre var-prinsipp, i og med at liven ikke hadde noen forsinkelse. I TV-studioet omtalte vi ofte temaene som var oppe i retten indirekte slik at vi formidlet mer generelt og skånsomt samtidig som vi ga brukerne løpende informasjon om rettsprosessen, og ikke minst bakgrunnen for hele sakskomplekset. Ved bruk av jusprofessor Jo Stigen ga vi løpende analyser som satte direkterapporteringen inn i en større og bredere kontekst.

– Faktafeil

Eisenträger kritiserer kronikken til Einarsen for å inneholde faktafeil. Som at de norske sakkyndige var private, mens de var invitert av kongolesiske myndigheter. Einarsen erkjenner unøyaktighet om promillen, men fastholder at norske eksperter ble involvert på forsvarets initiativ, blant annet basert på en uttalelse fra Graasvold i Juristkontakten:

– Vi uttrykte et ønske, men kongolesiske myndigheter ønsket det også. Alle har interesse av en transparent etterforskning, og myndighetene visste at saken hadde stor oppmerksomhet, blir Graasvold sitert på i bladet på spørsmål om det var de som presset gjennom bruken av norske ekspert.

Rettsmedisiner Arne Stray-Pedersen tilbakeviser selv at han var «privat»:

– Det er en total feilslutning. Jeg var rettens sakkyndige, oppnevnt av aktoratet i likhet med en kongolesisk kollega. Det hender også i norske rettssaker at det oppnevnes flere rettsmedisinske sakkyndige.

Rettsmedisiner understreker at han ble anmodet om å bli med av Kripos, og dro ned som en del av deres team. På aktors anmodning skrev han en selvstendig rapport. Stray-Pedersen sier prosessens faser er ganske lik som i Norge.

– Som rettens sakkyndige blir man ansett for å være nøytral, uavhengig av politiet og med anledning til å kommunisere med begge parter.

Parkeringsbot skapte PFU-splittelse

Parkeringsbot skapte PFU-splittelse

Dine Penger felt med dissens.

AV Glenn Slydal Johansen [25.02.2014 13:00]

Tirsdag behandlet Pressens faglige utvalg (PFU) to klager fra Q-Park mot VG og VG-eide Dine Penger. Klagene kom i kjølvannet av Dine Pengers dekning av 68 år gamle Tone som fortalte at hun fikk bot til tross for gyldig billett.

– Tones (68) p-billett var ikke «ikke kvalifisert synlig» – fikk bot, lød overskriften i oktober.

«Da Tone Melvær (68) kom ut fra kjøpesenteret og møtte parkeringsvakten ved bilen, pekte hun på den gyldige billetten som lå i frontruten. Da fikk hun bot,» het det i ingressen.

Debatt

Klager mente saken hos Dine Penger brøt med Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 om kildekontroll, 4.1 om saklighet og omtanke i innhold og presentas og 4.14 om samtidig imøtegåelse. 

Sekretariatet innstilte på at Dine Penger felles for brudd på punkt 3.2.

Klagen vakte stor debatt i utvalget, og mange representanter ga tidlig under diskusjon uttrykk for tvil om hvor de skulle lande.

Blant spørsmålene som ble diskutert var om det var nok at parkeringsselskapet fikk fra klokken 12 på formiddagen til neste morgen med å svare. I saken ble det opplyst at «Q-Park besvarte ikke Dine Pengers henvendelser onsdag ettermiddag.»

Se hele diskusjonen her.

Medieberedskap

Jourrnalistrepresentant Øivind Brigg fra TV 2 mente det må forventes at et selskap som Q-Park, med en omsetning på over en halv milliard i 2012, har beredskap for mediene.

– Verden er ikke sånn lenger at de kan sette kroken på døra klokken 16, sa Brigg. 

I tillegg til diskusjonen om tidsaspektet, mente blant andre allmennhetens representant Hadi Strømmen Lile at Dine Penger var for konstaterende i artikkelen. Han stilte også spørsmål ved om nettstedet var kritisk nok til kilden som fikk bot.

– Jeg er krystallklar på at det er stor forskjell på en liten setning som «mener hun». Den lille tilføyelsen er ekstremt viktig, sa Lile.

Flertallet gikk til slutt inn for å felle Dine Penger for brudd på punkt 3.2. Presserepresentantene redaktør Alexander Øystå, Øivind Brigg og Martin Riber Sparre bestemte seg for å formulere en dissens. 

– Få saker blir dårligere av flere kilder, det gjelder her også. Saken ville styrket seg ved å ha med Q-Park. Men det som står her er ikke tilbakevist av noen. Da er min oppfatning at det blir for strengt å dømme etter 3.2, sa Øystå. 

Samtidig ble Dine Penger frikjent for punktet om samtidig imøtegåelse. Det mente utvalgsleder Hilde Haugsgjerd sender et tydelig signal til informasjonsbransjen om hva mediene forventer av dem:

– Her har de hatt muligheten til å få samtidig imøtegåelse og gå i dialog med Dine Penger for å svare skikkelig. Det har de ikke benyttet seg av. 

P-kommentar

VG var klaget inn for en kommentar i anledning samme sak. Denne stod på trykk seks dager etter at Q-park hadde gitt sin versjon av saken. Klager, også her parkeringsselskapet, mener den gir «inntrykk av påstandene fra Melvær som ubestridt fakta».

Også her gikk det samme skillet gjennom utvalget. Journalistene viste til at det er høyere terskel for kommentarer.

– Det er formildende at det er en kommentar. Samtidig er det skjerpende at de har hatt en uke på seg. De burde med fordel hatt med at Q-park bestrider dette. Men jeg er ikke i tvil. Fordi det er en kommentar er det etter en samlet vurdering ikke brudd, sa Sparre. 

Etterspill

Etter at utvalgslederen hadde oppsummert konklusjonen, fikk behandlingen et etterspill da Reidun Førde som allmennhetens representant gikk ut mot presserepresentantene.

– Jeg merker meg igjen at dette med fakta i saken ikke er sentralt for dere.

Utspillet skapte ny diskusjon i utvalget, som endte med at de som tok dissens forklarte sitt standpunkt.

– Jeg mener det ikke er nok konstaterende. Det framstår som hennes opplevelse. Om vakten snakker sant har ikke betydning, presiserte Sparre. 

Wimp-lenking

VG ble i en annen klage frikjent for å ha lenket opp musikk fra strømmetjenesten Wimp i en sak som handlet om at et walisisk bands vokalist var siktet for barnevoldtekt. Saken var klaget inn av en leser som mente det var en usmakelig tilgjengeliggjøring som kunne bryte med tekstreklameplakatens punkt 5 om blanding av annonser og redaksjonelt innhold. Men det sa PFU seg ikke enig i:

– Utvalget aksepterer avisens anførsel om at dette ikke er reklame i betydning at det gir avisen inntekt, men et redaksjonelt tilbud, heter det i uttalelsen, som konkluderer med frikjennelse av VG.

Saken gikk gjennom utvalget uten diskusjon utover PFU-lederens påminnelse om at det kan stille seg annerledes om bandet var fra Norge:

– Da hadde det nok vært mer smakløst og et spørsmål om omtanke for de berørte. Det kan være vi hadde kommet til en annen konklusjon da.

Hurtigruteanløp

Lokalavisen Østhavet i Vardø ble felt for en artikkel om Hurtigrutens kansellerte anløp i byen i løpet av fjoråret. Det var selskapet selv som hadde klaget saken inn for PFU, blant annet for brudd på VVP-punktene om krav til saklighet og omtanke. Østhavet avviste klagen.

– Det lar seg ikke gjøre å skille journalistens personlige refleksjoner og meninger fra faktiske opplysninger i saken, het det i klagen, som PFU sa seg enig i.

Anonymitet ut av nettet, inn i spaltene

Anonymitet ut av nettet, inn i spaltene

Muligheten for anonyme meningsytringer er en demokratisk nødvendighet, slo Ytringsfrihetskommisjonen fast. Men er det nødvendig at så mange nye debatter frontes av navnløse?

AV Aslaug Olette Klausen [23.02.2014 16:30]

I Aftenposten forteller en lærer om en skolehverdag fylt av vold og trusler. En mor forteller om barnets vanskelige læringsmiljø. En annen mor får i samme avis løftet frem sitt blogginnlegg om en barnehage som ikke ser hennes utstøtte barn. Mens en prostituert får fortelle om en verden fylt av vennlige menn.

I Bergens Tidende (BT) langer en mor ut mot en skolehelstjeneste som ikke vil behandle hennes syke sønn før diagnosen er klar. Og en student får dele sin sult i julestria, for senere å fortelle at h*n likevel har en familie og en ventende jobb.

I VG mishandles en kvinne både fysisk og økonomisk av sin eks-mann.
Ingen lesere kjenner noen av skribentenes identitet.

I saken om den lidende studenten førte dette til debatt i sosiale medier om historien som ble fortalt faktisk var sann. Mange syntes det var mye som skurret i en velskrevet tekst. BT forsikret at de visste hvem studenten var. Avisa gikk god for en fortelling som i oppfølgingsvaret ga flere et forsterket inntrykk av at historien manglet troverdighet.

Vesentlig samfunnsinteresse

Sakene ovenfor er bare noen i en rekke av anonyme kronikker og kommentarer på prominent avisplass de siste tre månedene. Med unntak av sistnevnte har de skapt lite debatt rundt problemene med subjektive fremstillinger av forhold hvor ingen av de involverte er navngitt.

Begrunnelsen for å publisere kan være ulik, men av seks debattredaktører Journalisten har spurt er fungerende debattredaktør Cornelia Kristiansen i Dagbladet representativ for hva de fleste har svart:

– Vi publiserer bare anonymt dersom det er informasjon av vesentlig samfunnsmessig interesse som vi anser vanskelig kan komme fram på andre måter. Eller at det er hensyn til barn, familie og arbeidsgiver eller annet som veier tungt.

Subjektiv virkelighet

Leseren av et anonymisert innlegg får skribentens subjektive versjon av saksforhold det i liten grad er mulig å etterprøve. Usikkerheten som skapes kan - noe Kristiansens trekker frem som en annen vesentlig motforestilling mot publisering -  gå på troverdigheten løs. Både for den enkelte sak, og for de redaksjonelle mediene selv.

– Folk skriver ting de ikke egentlig står inne for og bruker et språk de ikke ville brukt om deres eget navn sto under. Fullt navn ansvarliggjør, sier debattredaktør Stian Bromark i Dagsavisen.

Dette er også de øvrige medier er klar over. VG hadde for eksempel med en utvidet begrunnelse for den anonyme publiseringen, utover den etter hvert sedvanlige linjen om at mediet kjenner skribentens identitet. Begrunnelsen som inkluderte at anonymitet var gitt fordi temaet var viktig  og fordi barn kunne rammes, er borte i plussutgaven.

Hvorfor mer anonymitet?

Den samlede summen av anonyme innlegg over en tidsperiode på under tre måneder gjør at det likner en trend fremfor kun et virkemiddel brukt med aktsomhet, der få eller ingen andre tilnærminger er mulige.
Konstituert debattredaktør Erik Tornes i Aftenposten er ikke enig i at det er en trend, men bekrefter at avisen har åpnet mer opp for at anonyme stemmer skal komme til orde. Han mener de aktuelle debattene har krevet det.

- De to sakene som har utløst flest anonyme innlegg hos oss er debattene om sexkjøpsloven og vold i skolen. Jeg tviler på om de debattene kan belyses så godt som man ønsker uten anonyme innlegg. Men andre må gjerne vurdere annerledes.

Det siste året har det vært publisert åtte anonyme innlegg i Aftenpostens papirutgave og anslagsvis 6 -10 nettinnlegg. I tillegg kommer spalten Si;D der det trykkes innlegg fra unge debattanter. Noen av disse innleggene skrives anonymt.

Avisen har det høyeste antall anonyme innlegg av dem Journalisten har fått svar fra. Dagbladet hadde det siste året seks stykker. NRK Ytring og Vårt Land oppgir tre, mens Dagsavisen hadde ett. BT hadde fire i fjor, men to av dem var i desember og så langt i år er det publisert både anonyme – og et delvis anonymt innlegg hvor skribentens etternavn er fjernet. Likevel hevder debattredaktør Hilde Sandvik i BT at det heller er en nedgang enn en oppgang sammenliknet med tidligere.

Strukturelle endringer

Tornes synes ikke tallet er veldig høyt sett i sammenheng med det totale antall innlegg på over 3.000. Han ser det heller ikke som et tegn på økning av anonyme innlegg. Derimot peker han på noen forhold som kan forklare de siste månedenes vekst:

– Flere stemmer i den offentlige debatten

– Flere temaer enn tidligere

Det førstnevnte inkluderer mediebruksendringene som kommer av internett. Gjennom blogger og andre nettfora har flere forstått at de kan ytre seg. Han tror også at det at folk ser at det er mulig å skrive anonymt, bidrar til at flere våger å ytre seg, men med ønske om å ikke navngis. Dette resulterer i  flere utrente debattanter, og da er det nødvendig at avisen tar hensyn til dette. Men han understreker at det å være fersk ikke nødvendigvis har noen sammenheng med anonymiseringen.

Tematisk mener han at det er blitt et større mangfold. Det er mer rom for personlige tekster og perspektiver. Det siste hevder han kan kreve at mediene i større grad skjermer skribenter.

Personlige erfaringer

De personlige vinklingene kan også tilskrives internett. Tema som tidligere ble omtalt av forskere og andre som ser problemer utenfra, omtales her fra et mer indre ståsted.

– De personlige stemmene bidrar med nye og andre perspektiver. I en debatt trenger man både de overordnede linjene og det personlige elementet. Temaet vil avgjøre hvilken vinkling vi velger. Men det personlige fungerer godt for å bringe debatter opp og frem. Vi får konkretisert vanskelige problemstillinger og vist praktiske konsekvenser.

Dette er i samsvar med vurderingen redaksjonsleder Espen Eik i NRK Ytring har av de tre tilfellene der nettstedet har godtatt anonymitet. De har ifølge Eik alle handlet om personlige erfaringer som har vært viktige å få fram, men som det  kan være vanskelig å snakke åpent om.

Eik forklarer ellers Ytrings restriktive forhold til anonymitet med at de redaksjonelt vet at tekster gjerne fungerer bedre når leserne kan forholde seg til en avsender.

Viktig for mange

Den personlige vinklingen gir ofte flere lesere. På nett øker det også sannsynligheten for klikk og sosial spredning. Tornes benekter imidlertid at ønsket om å skape trafikkdrivere ligger bak utvelgelsen av innlegg. Samtidig sier han at de alltid ønsker flest mulig lesere.

– Vi velger å kjøre debatter som er viktige for leserne våre. Innleggene leses av mange fordi mange opplever innholdet som viktig.

Når viktig forklares som noe som berører mange, kan man spørre om det smalere stoffet nedprioriteres. Men faren for at det er mengden interesserte som avgjør om noe blir publisert, mener han er overdrevet.

– Det er vår plikt å trekke frem alle typer saker vi mener er viktige. Ser vi at en tekst ikke vil nå mange, er det vår jobb å sørge for at skribenten skriver på en måte som gjør at den når så mange som den kan.

 

VG hjelper annonsørene på mobil

VG hjelper annonsørene på mobil

Direktør omtaler avdelingen «Tactus» som sentral i mobilstrategien.

AV Glenn Slydal Johansen [17.02.2014 10:00]

Nylig valgte VG å hente mobilselskapet, som ble opprettet i 2010, tilbake inn i mediehuset. Med på lasset fulgte avdelingen «Tactus», som ble opprettet høsten 2012.

De rundt åtte medarbeiderne hjelper VGs annonsekunder med å utvikle annonseformater på mobilplattformen.

– Som vi måtte hjelpe kunder over på desktop i år 2000, skjønte vi raskt at vi må koble annonsører med de som kan produsere digital reklame og digitale annonseformater. Skal du få annonsørene over må du ha produksjonskapasitet slik at de forstår den nye kanalen, sier kommersiell direktør Per Håkon Fasting i VG.

«Tactus» har blant annet hjulpet med å utvikle interaktive formater for Bama. VG-avdelingen har en egen Youtube-kanal som viser fram de ulike produktene. 

– Dette er et behov som har økt og økt. Det blir spennende å se når norske byråer har samme innsikt og kapasitet. Det er ikke noe mål for VG å drive mobilt reklamebyrå. Men det er et mål for oss å få annonsørene til å bruke reklamekanalen vår.

– Hvor viktig er Tactus for VGs mobile satsing?

– Den har vært sentral i å få opp volumet og lære markedet på mobil. Den har vært veldig viktgi for vår strategi.

– Vi får god respons på de parameterne som vi måler, og bygger trafikk. Vi flytter også salg som vi ikke har sett før, og skaper interaksjonsmuligheter. 

Fasting forteller at VG nå har rundt én million daglige brukere på mobilforsiden. Direktøren vil ikke oppgi hva slags omsetning VG hadde på mobil i fjor, men i 2012 var den på 69 millioner kroner.

Ifølge regnskapsrapporter konsernet la fram torsdag morgen økte de digitale inntektene i fjerde kvartal med 24 prosent, 32 millioner kroner, hovedsakelig drevet av mobil og web-TV.

Utvider verdikjeden

Daglig leder Einar Risnes i reklamebyrået Hyper sier det er en naturlig utvikling at VG tilbyr slike tjenester så lenge kundene får økt verdi. 

– Det skjer i hele kommunikasjonsbransjen. Verdikjeden utvides for å tilby flere og bedre produkter, sier Risnes.

Det samme sier kollegaen Knut Sverre, som jobber som kreativ rådgiver i Hyper. Reklamebyrået er deleid av Aller, og Sverre sier flere aktører jobber med å bli bedre på prosessene som leder fram til reklamen.

– De gir innsikt og analyse om hva kunden vil formidle, jobber deretter konseptuelt før det hele settes i produksjon. Det er mange aktører som gjør de samme tingene. At mediekanalene gjør det selv ser jeg på som naturlig, fordi de har et stort volum av direktekunder som kommer til dem uten byrå.

Det eneste Sverre kunne ønske seg mer av er mer samarbeid med mediene, slik Hyper har med Aller Media.

– Alt som bidrar til å heve kvaliteten for kunden er bra for bransjen.

Han forstår godt at mediene selv utvikler annonseflatene fordi også reklamen er en del av innholdet som medienes publikum eksponeres for. 
– I tillegg trenger kanalene nye produkter å leve av. Forretningsutvikling er derfor kritisk for denne bransjen.

Mobilkonsepter

Rådgiveren jobber særlig med å utvikle nye reklamekonsepter der mobilleseren ikke avbrytes.

– Å forsøke å avbryte leseren er det tradisjonelle reklamen søker å gjøre. Men det går mer og mer i retning av det kontekstuelle.

Sverre trekker spesielt fram Tine som nå under OL har lansert en app med live quiz og program under vinterlekene.

– Det er en second screen-løsning med ambisjon om å gi sendingene økt verdi i stedet for å avbryte. 

Mobilreklamen mener han i dag i for stor grad er bygd på «gamle» modeller fra desktop.

– De har flyttet en gammel filosofi over på mobil som er lite spennende, selv om de bruker swipe. I fremtiden vil vi se mer reklame som utnytter geolokaliseringen og kontekstene folk er i med den mobile bruken.

VG+ økte med 226 prosent

VG+ økte med 226 prosent

Er nå landets åttende største avis.

AV Martin Huseby Jensen [13.02.2014 15:20]

Mens papiropplaget til VG falt med knapt 13 prosent i fjor, gikk mediehusets digitale avis motsatt vei.

Eget produkt

– Vi ble landets åttende største avis annen juledag, sier redaksjonssjef Espen Olsen Langfeldt til Journalisten.

Med 40.000 betalende brukere har VG+ passert både Drammens Tidende og Fædrelandsvennen på listen over landets ti største aviser.

Les også: Skal bli en av landets største aviser

Ifølge Langfeldt er det en økning på 226 prosent i 2013 sammenlignet med 2012. Og selv om VG+ drar veksler på innholdet fra papir, understreker Langfeldt at tjenesten uansett er et eget redaksjonelt produkt.

VG+ ble omsluttet av betalingsmur sommeren 2011.

I pluss

Redaksjonssjefen forteller at interessen både fra leserne, og fra annonsørene, er stadig økende. Produktet gikk i pluss i fjor. Hvor mye vil Langfeldt ikke si noe om, men poengterer at dette uansett ikke er inntekter VG hadde for tre år siden. Budsjettet for året er også lagt opp til økte inntekter. Både fra brukerne og fra annonsørene.

– Jeg tror brukerne tåler moderat med annonser, selv om de har betalt for produktet.

Og de som kjøper VG+ velger i all hovedsak månedsabonnement. Et antatt regnestykke med 40.000 betalende brukere om alle kjøper månedsabonnement vil gi brutto brukerinntekter på 2,24 millioner kroner i måneden. Månedsprisen er med andre ord 56 kroner.

Dataanalyse

VG er særlig opptatt av hva i veksten for VG+ gir i brukerdata. Ifølge Langfeldt jobber redaksjonen stadig mer aktivt med dataanalyse.

– Det å ha brukere registrert gir oss nye muligheter til å analysere brukeratferd. Her ser vi på på hva andre aktører i e-handel har gjort tidligere, og også i den digitale delen av underholdningsbransjen.

– Hva er vekstmålet videre?

– Målet vårt er å passere så mange aviser som mulig ved å bygge opp en stabil og voksende abonnementsmasse.

Henter hjem VG-rakett

Henter hjem VG-rakett

Torry Pedersen vil ha hele mediehuset bak den innbringende satsingen på mobil.

AV Bjørn Åge Mossin [11.02.2014 07:00]

VG Mobil, datterselskapet som trafikkmessig og økonomisk vokser i rakettfart, innlemmes i morselskapet. VGs ansvarlige redaktør og administrerende direktør begrunner grepet med at mobile plattformer er helt vesentlige for VGs framtidige utvikling.

– De er allerede av en slik størrelse at vi må ha hele mediehuset bak vår strategi og innsats på området, sier Pedersen til Journalisten.

Fikk vokse i fred

VG har hatt stor suksess med å skille ut VG Multimedia og VG Mobil som egne virksomheter. De to datterselskapene fikk vokse og utvikle seg i konkurranse med VG papir. Nå er begge hentet tilbake til morselskapet.

Pedersen argumenterer med at VGs papir-, nett- og mobilvirksomheter skal være integrerte enheter, redaksjonelt og strategisk. I fjor høst ble imidlertid VGTV, som også en del av VG-helheten på nett, skilt ut som nytt datterselskap av VG. Pedersen mener dette er den beste løsningen for webtv-virksomheten nå.

Fra radio til mobil

Fusjonen mellom VG og VG Mobil ble kunngjort i Brønnøysundregistrene 7. februar. VG Mobil het VG Radio fra selskapet ble etablert i 2002 og fram til våren 2010. Det ble aldri noe av VGs radioplaner. Samme år som navneskiftet var det for første gang drift i selskapet. Omsetningen i 2010 endte på beskjedne 3,5 millioner kroner, noe som ga et driftsunderskudd på 816.000 kroner.

Men allerede året etter var det full fart i VGs mobilinntekter. Omsetningen økte til 27,8 millioner og driftsoverskuddet endte på 469.000 kroner i 2011. I 2012 fortsatte den sterke veksten, med en omsetning på 68,9 millioner og et driftsresultat på 34,2 millioner.

2013-resultatet blir kjent førstkommende torsdag. Etter tredje kvartal i fjor lå VGs samlede digitalinntekter på 423 millioner kroner, som var 31 prosent høyere enn på samme tid i 2012.

I løpet av 2012 gikk lesertallet for VG på mobilen forbi papiravisen, og nå ligger mobilutgaven klart foran papirutgaven i antall daglige lesere.

– Vil brukerne merke at VG Mobil blir en del av modervirksomheten?

– Ja, i den forstand at produktet forhåpentlig blir enda bedre når et enda større miljø har fokus på plattformen.

Bransjebladet Kampanje skriver tirsdag at VG Mobil knuste sin egen trafikkrekord med 22 prosent i helgen. Trafikken steg med 50 prosent da TV 2 satte over til reklamepause under herrenes tremil i Sotsji-OL.

Pengemaskin på nett

Med Torry Pedersen ved rattet fra starten i 2000 utviklet VG Multimedia, utgiverselskapet bak VG Nett, seg til en pengemaskin for eierne. Oppstartsåret ga en omsetning på 13 millioner kroner og et driftsresultat på minus fem millioner. Også de neste to årene var preget av satsing og investeringer i et nytt marked, med driftsunderskudd på 20,3 og 5,4 millioner kroner.

Men fra 2003 har det bare vært velstand for VGs nettvirksomhet. I 2010, det siste driftsåret som eget selskap, var omsetningen oppe i 275,1 millioner kroner og et driftsresultat på 60,7 millioner. Overskuddsrekorden ble satt med hele 107,7 millioner kroner i 2007, før finanskrisen delvis strupte annonsemarkedet.

I 2011 ble VG Multimedia fusjonert inn i VG AS. Medarbeiderne ble integrert i den øvrige virksomheten i VG-huset.

Web-tv som datter

Det var i slutten av oktober i fjor eierne vedtok å etablere VGTV  som et eget datterselskap, med Jo Christian Oterhals i førersetet. En del av strategien er å la VGTV fungere som navet i Schibsteds riksdekkende web-tv-tjenester.

VGTV er en del av tilbudet på VGs nettjeneste og satser hovedsaklig på unge mennesker under 40 år.

– 36 prosent av nordmenn bruker både mobil, brett og laptop og utviklingen går raskt. Alt handler om nyheter. 80 prosent av det som konsumeres på VGTV er nyheter, fortalte Oterhals på Hellkonferansen nylig.

Ingen gjennomtenkt plan

Torry Pedersen svarer følgende på spørsmål om VGs plan er å hente også VGTV tilbake til mor når barnet har fått utvikle seg i noen år:

– Vi har ingen gjennomtenkt plan for det. Så lenge vi mener virksomheten er best tjent med å være separat organisert, forblir den det.

– Hvor lenge kan VGTV forvente å få stå på egne bein?

– Det har vi ikke brukt et nanosekund på å tenke på. Vi er mest opptatt av å utvikle virksomheten.

Uten vann og rom

Uten vann og rom

Flere journalister møter uferdige hotell i Sotsji. - Det er mange gode historier, sier TV 2s sportsredaktør.

AV Martin Huseby Jensen [05.02.2014 13:12]

"- Beklager, men OL-hotellet dere skal bo på er ikke ferdig bygget.

- Nei vel?

- Men dere skal bo på et annet i mellomtiden.

Så var det buss og deretter opp i fjellet med gondol og leting etter bosted rundt midnatt russisk tid.»

Dette skriver Aftenpostens sportsveteran Mette Bugge på Facebooksiden «Bak forsiden». Hun og fotograf Martin Slottemo Slyngstad er langt fra alene.

Washington Post har tatt for seg twittermeldinger fra flere journalister som forteller om manglende vann i springen.

Eller at hotellrommet ikke har dørhåndtak.

Jobb, ikke charterferie

– Det er ingenting her som hindrer oss i å gjøre jobben vår. Men dette er en byggeplass som ikke har rukket å bli ferdig i tide. Noe det også bærer preg av. Det er først og fremst gode historier å fortelle rundt leirbålet og ingen grunn til å være bekymret for oss eller at vi ikke skal kunne gjøre jobben vår, sier sportsredaktør Vegard Jansen-Hagen i TV 2.

I skrivende stund har tv-selskapet nesten alle sine 140 medarbeidere på plass i den russiske byen.

Sportsredaktøren forteller om et tjukt lag med støv på hotellet, som man vanligvis ville klaget på om det var charterferie.

– Men vi er på jobb og da fungerer innkvarteringen, sier han.

Selv har han booket hotellrom med oppholdsrom. Dette rommet er på 30 kvadratmeter og var tenkt å benyttes til redaksjonsmøter. Møblene, to lysegrønne saccosekker, setter en stopper for de planene.

Frustrasjon

Sportssjef Øyvind Brenne i VG skal på det meste ha 14 medarbeidere i Russland for å dekke OL. Tidligere i uken fikk han mail om at hotellet de booket for snart ett år siden ikke ble ferdig i tide. Dermed blir medarbeiderne hans overflyttet til et annet hotell.

– Det skaper frustrasjon og usikkerhet, sier han. Nett skal fungere, i hvert fall i mediesonen, men det kan være at russiske simkort må kjøpes inn.

Også Mette Bugges sjef, Bertil Valderhaug, har mottatt mail om at hotellet ikke er klart. Han koordinerer dekningen av lekene for Schibsted Norge, utenom VG, og Polaris Media. I alt skal 14 medarbeidere dekke OL for regionavisene samt flere lokalaviser.

– Arrangørene har ikke akkurat oppdrift over kulen når verdenspressen kommer og ting ikke er på stell. De er kommet skjevt ut, sier han.

Det var på vårparten i fjor at hotell ble booket. Siden har det ifølge Valderhaug vært mye surr. Blant annet er det kommet regninger på ting det allerede er betalt for. Sportsredaktøren har vært med i planleggingsarbeid før OL siden Lillehammer, men aldri har han opplevd så mye surr.

Uklar situasjon

 NTB skal ha seks medarbeidere i Sotsji. Sportssjef Espen Hartvig forteller at det er litt uklart hvordan situasjonen er for nyhetsbyråets folk. En av medarbeiderne er allerede på plass i OL-byen og organiserer seg nå fra pressesenteret. Svenske kolleger som skal bo på samme hotell har fått beskjed om at dette ikke er klart. Den beskjeden har NTB så langt ikke mottatt.

– Det blir å krysse fingerne og håpe og regne med at det ordner seg. Vi har fått tilbakemeldinger på at mye gjenstår og må nok belage oss på å bo på andre hotell enn det vi har bestilt.

Ikke vippe av pinnen

Tilbake i TV 2 forteller sportsredaktør Vegard Jansen-Hagen at nettet er en utfordring. Det kommer og går. Ganske ugreit for journalister som forventer stabil bruk av et essensielt verktøy.

– Det er mange gode historier å fortelle. Vi møtes hver kveld og samler opp beste slik at vi får oss en god latter. Men vi har ikke lov til å la oss vippe av pinnen.


VG legger ned London-kontoret

VG legger ned London-kontoret

Ønsker stringer på plass fra juli

AV Aslaug Olette Klausen [05.02.2014 08:00]

– Tidligere har VG drevet London og New York-kontorene fullt og helt, mens Paris og Berlin har hatt en stringer-ordning. Nå innfører vi samme ordning i London.Vi har funnet ut at den ordningen fungerer, og jeg formoder at vi sparer noen penger på det, sier ansvarlig redaktør Torry Pedersen i VG.

Økonomisk motiv

Han kan ikke detaljene for hvor mye VG vil spare på endringen, men avisen bekoster i dag leilighet og skolepenger for korrespondentens barn. Disse utgiftene faller bort når nåværende korrespondent flytter hjem.

– I fremtiden vil vedkommende ha en leveringsavtale med VG, og vil få betalt for det. Husværet må vedkommende leie selv. Den praktiske innretningen vil være forskjellig, men det som vil stå på trykk på de ulike plattformene vil vi ikke se noen stor forskjell på.

Flytter hjem

Anne-Lise von der Fehr blir dermed VGs siste London-korrespondent. Hun skal i følge stillingsannonsen flytte hjem. Går det som VG ønsker vil Storbritannia fra juli dekkes av en stringer.

Nedleggelsen av korrespondentkontor følger i rekken av tilsvarende endringer hos flere andre mediehus. I 2012 la Aftenposten ned i Berlin. De flyttet hele dekningen hjem.

VG: Spar penger, si opp VG+

VG: Spar penger, si opp VG+

Storsinnet spareforslag fra avisen.

AV Martin Huseby Jensen [27.01.2014 13:40]

Det var konserndirektør Stig Finslo i Amedia som kommenterte oppslaget på Facebook: «VG skriver i dag om "digitalt pengesluk" og gir forbrukerne råd om hvordan de kan spare penger. Og anbefalingen er: kutt ut abonnement på VG+ Og Aftenposten i digital utgave. Da så.»

Ukritisk storbruker

På mandagens forside spør VG leserne om de betaler for mye på nett, TV og mobil. Over to sider tar journalist Vidar Enerstvedt for seg forskjellige tjenester som benyttes i en digital hverdag.

Ifølge en grafisk fremstilling koster denne hverdagen 26.311 kroner. Men da antar journalisten at forbrukerne har TV 2 Sport Premium til i overkant av 4.000 kroner. At de holder både VG og Aftenpostens digitale abonnementstjenester, og ikke minst at de har både HBO Nordic og Netflix, i tillegg til Spotify premium og X Boxs spilltjeneste.

Det forklares i brødteksten at regnestykket gjelder en relativt ukritisk person.

«Se så lett du kan halvere kostnadene!» slås det fast i undertittel. Det neste regnestykket gjør enda mer, faktisk reduseres utgiftene med over 14.000 kroner. Men da må du bytte mobilabonnement. Det får holde med enten HBO eller Netflix. Gå for gratis Spotify og si opp X Box.

Og i tillegg: Si opp VG+ og Aftenposten. Alternativet er VG Nett, db.no, TV2.no, NRK.no og så videre. Disse er gratis. Kanskje er det derfor Aftenposten ikke er med i dette regnestykket.

Naturlig og fair

VG kan i hvert fall ikke klandres for å holde igjen på spareforslagene. Nyhetsleder Jørn Espen Kaalstad humrer når Journalisten viser til forslaget om å si opp avisens digitalutgave. Han har foreløpig ikke mottatt en eneste reaksjon på forslaget som kan bety inntektsfall.

– Vi synes det er fair å ta med vårt produkt også i en slik sammenligning. Det ville nesten sett rart ut om vi ikke hadde gjort det. VG+ er blitt en del av folks digitale hverdag og i økende grad.

Storbrukeren er urban person som har et stort utvalg digitale tjenester. 

– Det er en av grunnene til at vi skriver om dette. Folk bruker stadig flere penger på digitale tjenester. Og stadig oftere opplever folk at regningene på internett og bredbånd større enn kraftregningen. Det er en økende del av utgiftene våre.

Derfor navnga de treneren

Derfor navnga de treneren

Fire medier forklarer hvorfor anklager mot Stabæks kvinnetrener ble allemannseie. Klubben reagerer på etikken.

AV Martin Huseby Jensen [27.01.2014 10:39]

Anklagene fra fotballspiller Leni Larsen Kaurin om at Stabæk-trener Øyvind Eide trakasserte henne seksuelt, gikk fra blogg til Dagsrevyen på en uke. Treneren har selv har innrømmet upassende oppførsel.

Journalisten har stilt redaktører i ti medier som har identifisert Eide tre spørsmål:

* Hvorfor har dere valgt å identifisere Eide i denne saken?

* Hvilke overtredelser mener dere godtgjør medietrykket?

* Hva talte mot identifisering?

Fire har svart.

NRK fulgte VG

I NRK var det ikke aktuelt å identifisere Eide før VG intervjuet ham. Nyhetsdirektør Per Arne Kalbakk forteller at det endret seg da Eide sto fram i avisen. At Kaurin fortalte sin historie gjorde saken enklere, og NRK fulgte opp samme dag.

– Foruten at dette er en enkeltsak, er det også et eksempel på et problem i idretten. Den illustrerer maktforholdet mellom trener og utøver.

Kalbakk sier saken fortjener omtale. Han understreker at det ikke er selvsagt at de ville identifisert Eide om han ikke hadde stilt i VG.

Samme gjorde TV 2

Også for TV 2 var Eides innrømmelser i VG avgjørende for identifisering.

Sportsredaktør Vegard Jansen Hagen skriver at saken er spesiell og har viktige prinsipielle sider rundt forholdet mellom trener og utøver han mener det er verdt å sette søkelys på.

Det gikk mange dager før Kaurin uttalte seg til tv-kanalen. Så langt har verken Eide eller sportslig leder Richard Jansen i Stabæk stilt.

– For oss er det først de to siste dagene, med Stabæks styrebeslutning mandag og Kaurins reaksjon tirsdag, som har gitt saken større oppmerksomhet i sportsnyhetene skriver Hagen til Journalisten.

- Den videre dekningen i TV 2 vil nok handle om klubbens holdning og håndtering av saken og deres reaksjonsform. Og om hvordan Norges Fotballforbund, spillerorganisasjonen NISO og Norges Idrettsforbund forholder seg til denne saken og til problemstillingene som aktualiseres gjennom den.

Ville intervjue begge parter

VG ventet med å publisere Eides navn til han selv valgte å stå fram og til avisen fikk kommentar fra Kaurin. Sjefredaktør Torry Pedersen forteller at de derfor ikke publiserte navnene på de to før 30 timer etter at Budstikka identifiserte partene.

Pedersen mener anklagene som er rettet mot treneren er av betydelig offentlig interesse.

– Treneren innrømmer upassende atferd og store deler av de faktiske forhold, og han ber Larsen Kaurin om unnskyldning, skriver Pedersen i en epost.

Sjefredaktøren mener at som den sterke personen i en utøvergruppe er det nødvendig at treneren setter grenser, skaper trygghet og forhindrer at felles fundament kollapser. Forhold mellom trener og utøver kan være utfordrende av flere årsaker, men uansett grunn mener han det er treneren som skal sørge for at det håndteres ryddig og riktig.

VGs sjefredaktør forteller i eposten at det så langt ikke er noe som tyder på at det er straffbare forhold i denne saken, noe som generelt taler mot identifisering.

Publish or perish

Lokalavisen og Stabæk-sponsor Budstikka var første til å identifisere partene. Dette skjedde torsdag 16. januar. Ansvarlig redaktør Kjersti Sortland i Budstikka forteller at avisen kjente til hvilken klubb påstandene var rettet mot da tidligere Stabæk-spiller Lisa-Marie Woods publiserte blogginnlegg 9. januar om en ikke navngitt venninne i en ikke navngitt klubb som var utsatt for seksuell trakassering av en ikke navngitt trener.

På dette tidspunktet skal det ikke ha vært aktuelt for avisen å gjengi det som kunne være upresis tredjehåndsinformasjon. Først måtte det undersøkes hvilke av de konkrete anklagene som kunne dokumenteres journalistisk. Redaksjonen jobbet ifølge redaktøren seg gjennom bloggen for å sortere hva som var unøyaktige påstander og hvilke anklager som var etterprøvbare. Uken etter publiserer Budstikka.

– Vi gjorde dette på bakgrunn av følgende: I Toppserien for kvinner er det kun ett lag som er hjemmehørende i distriktet Budstikka dekker. Det var allerede kjent hvilken serie det gjaldt. Eneste måten for lokalavisen ikke å identifisere laget og treneren, var altså å avstå helt fra å publiseres.

Siden Stabæk er en eliteklubb og arbeidsgiver for mange spillere og trenere, er det ifølge Sortland naturlig at avisen spør om kritikken fra en navngitt spiller er dokumenterbar, og om den har offentlighetens interesse. Svaret var ja. Både om en treneren i norsk toppfotball kan tillate seg en slik atferd, og måten spilleren opplevde håndteringen av saken.

Nøktern på virkemidler

De siste tre dagene før publisering brukte Budstikkas journalister til å forsikre seg om at trener og sportslig leder var kjent med de konkrete anklagene. Disse valgte å avstå fra å gi sine versjoner av saken.

– Relasjonen mellom trener og utøver er ikke jevnbyrdig, hvilket stiller krav til profesjonalitet. Det er en belastning å bli utsatt for offentlig kritikk. Det betyr at en avis også skal ta hensyn til den angrepne part. Budstikka valgte derfor å være svært nøktern i vår bruk av virkemidler i presentasjonen.

Ville neppe stilt uten Budstikka

Budstikka er først med identifisering. VG følger opp med intervju med Eide. Siden de navngir og Eide selv stiller til intervju, velger TV 2 og NRK å følge etter.

– Kom Eides intervju i VG som et resultat av Budstikkas oppslag?

– Ja, det gjorde det, sier mediesjef Hilde Elisabeth Håve i Stabæk fotball.

– Ville Eide gitt intervjuet om Budstikka ikke identifiserte?

– Det er vanskelig å si noe presis om nå. Vi ville nok sett an utviklingen, sier Håve.

Ledelsen i fotballklubben har rådet treneren til ikke å snakke med mediene foreløpig.

Forutinntatt

Håve opplever mediedekningen som ensidig og før Budstikka publiserte navn på spiller, trener og klubb, var det ingen av de andre mediene som identifiserte.

– I samtaler med de store redaksjonene fortalte disse at dette var en vanskelig sak, at de ikke hadde til hensikt å offentliggjøre navnene.

Ifølge Håve skal dette ha vært en beslutning flere av redaksjonene hun snakket med hadde tatt. Det skal ha vært en bred oppfatning at dersom personene ble navngitt, ville det være tilgjengelig gjennom nettsøk og dermed hefte ved personen gjennom livet. Derfor advarte Stabæk lokalavisen mot å gjøre det.

Håve oppfatter at mange av journalistene er forutinntatt. De ønsker ikke å høre klubbens versjon, men er på jakt etter klubbens mening om Kaurins påstander.

– Og så endrer fakta seg. Så sent som i dag (torsdag 23. januar) ringte en journalist som skrev på bakgrunn av påstanden at Kaurin ikke fikk kontrakt fordi hun kom med beskyldninger om sextrakassering. Men det var motsatt. Beskyldningene mot Eide kom ikke før hun fikk beskjed om at kontrakten ikke ble fornyet.

– En annen stor utfordring for oss har vært alle ekspertene som har uttalt seg mer eller mindre bombastisk i saken. Disse blir åpenbart brukt for å fremme et synspunkt og vi er veldig overrasket over at ekspertene kan gå så hardt ut uten å kjenne faktum.

 

Private dronefilmet Lærdal-brannen

Private dronefilmet Lærdal-brannen

TV 2 og VG blant mediene som kjøpte.

AV Aslaug Olette Klausen [20.01.2014 14:58]

Privatpersoner brukte droner (førerløse minifly og -helikoptre) for å fotografere brannen i Lærdal sentrum. Det førte til at politiet innførte flyforbudssone søndag formiddag. Bilder fra opptakene ble solgt til flere riksmedier.

Bergens Tidende kommenterte mediedekningen slik:

«En stund var VGs nettside svært talende for situasjonen.
Øverst på siden sto det: «Siste: Droner hemmer brannhelikoptre.» Lenger nede fant man denne saken: «VGTV: Se brannen fra luften». Uten at VG-desken forsto det, kan VG selv ha vært opphav til sin egen nyhet.
Oversiktsbildene kunne VG bare ha fått fra drone-opptakene, som skal ha hindret helikoptertrafikk mens katastrofen utspilte seg. I så kritiske situasjoner kan altså mediene i verste fall selv bidra til at redningsarbeidet blir forkludret.»

 

Ringte politiet

VG sak om at droner hemmer brannhelikoptre, ble senere oppdatert til: Droner kunne forstyrret brannhelikoptre over Lærdal.

-Vi ringte politiet rutinemessig flere ganger i løpet av søndagen. I en samtale like før klokken 10, sa politiet klart og tydelig at droner forstyrret helikoptre i brannområdet. Det var såpass oppsiktsvekkende at vi valgte å lage egen sak på dette, men vi var tydelige på å henge utsagnet på politiet. Droner er blitt vanligere og vanligere. Men hvis dette hadde vært reelt, ville det være første gang det ble dokumentert at droner forstyrret innsatspersonell i Norge, sier journalist Rune Thomas Ege i VG.

Les også: Strengere droneregler

Senere på dagen gikk politiet ut og forklarte at så ikke hadde skjedd. Ege er usikker på hvordan misforståelsen har oppstått, men tror det kan ha med den vanskelige kommunikasjonssituasjonen på stedet. Kritikken av VG-fronten sier han at må tas med frontsjef, men han ser at det er mulig å lese den slik med litt vond vilje.

Diskusjonen rundt bruken av multikoptere og andre fjernstyrte farkoster til å dekke hendelser er både viktig og interessant, og det er en debatt som måtte komme. Men det er synd om det som blir som premissene for debatten ikke viser seg å være korrekt eller at det ikke bygger på en reell hendelsee.

Kjøpt fra private

Videoen VG publiserte var ifølge direktør Jo Christian Oterhals i VGTV filmet av en privatperson i løpet av natten. Opptaket er derfor gjort før det ble innført flyforbud over Lærdal. Han forteller også at VG per i dag ikke har egne retningslinjer for kjøp av bildemateriale tatt fra droner. De har heller ikke egne droner på huset.

Dette er også første gang de har kjøpt slikt materiale fra en privatperson.

Etter det journalisten kjenner til, fikk VG også tilbud om å kjøpe et annet opptak, gjort ved åttetiden søndag. Av ulike årsaker ble ikke disse kjøpt. Det var imidlertid ikke helikoptre i luften da det ble filmet.

Les også: Droner i nyhetsjakt

Tilbakeholdne med kjøp

TV 2 brukte bilder tatt fra droner i sine sendinger.

– Vi kjøpte bilder fra en privatperson. Bildene var tatt før flyforbudet ble innført. Det er strenge regler for bruk av droner, og vi tar som forutsetning at reglene blir overholdt, sier nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther i TV 2

TV 2 har egne droner, men hadde ingen av dem i Lærdal. Fenomenet er et såpass nytt fenomen at det er første gang TV 2 har kjøpt dronebilder fra en privatperson i forbindelse med en hendelse. Han ser derfor utfordringer i at det er uavklart hvordan dette etisk skal håndteres.

– Det er all grunn for mediene til å være tilbakeholdne ved kjøp av dronebilder. Det at bildene er tatt av andre, fritar ikke oss for ansvar. Det er vi som bruker dem.

Ingen nestenulykke

Foranledningen for flyforbudet over Lærdal søndag formiddag var ikke like dramatisk som først meldt. Det kom ifølge pressetalsperson Nils Erik Eggen i Sogn og Fjordane politidistrikt av en henvendelse fra en av forsvarets piloter.

– Det var ikke oppstått farlige situasjoner eller nestenulykker. Men det ble vurdert at det kunne utgjøre en risiko. Sentralen ønsket derfor ikke andre flygende objekt enn brannhelikoptre i luften.

Politiet gikk ikke nærmere inn i saken og Eggen kan derfor ikke si noe om hvor mange droner det skal ha dreid seg om. Flyforbudet ble opphevet mandag.

Niels Røine gjør VG-comeback

Niels Røine gjør VG-comeback

Eks-toppfotballsjefen tilbake i Schibsted etter sju års fravær.

AV Glenn Slydal Johansen [07.01.2014 07:00]

Det er jobben som styremedlem i VGTV, som fra årsskiftet har fått skilt ut virksomheten i eget aksjeselskap, Niels A. Røine nå har påtatt seg.

Sportsrettigheter

Også VG-sjef Torry Pedersen og Schibsted Norge-direktør Didrik Munch sitter i styret. Selskapet ledes av Jo Christian Oterhals, som i sin tid selv ble hentet av Røine til VG Multimedia. 

– Jeg ble spurt om å sitte i styret der, har sagt ja, og gleder meg til det, sier Røine, som ikke vil anslå hvor mye tid han skal bruke på VGTV ettersom selskapet er under etablering.

Røine mener sportsrettigheter vil bli viktige for streamingmedier i fremtiden.

– Det har vært en periode med prøving og feiling, men mediebildet og markedet er ikke satt ennå. Fremtiden vil finansieres gjennom brukerbetaling og annonser. I den verdenen har sport vist seg viktig, både for satellitt, kabel, fiber og nett.

Kontroversielt salg

Han har de siste seks årene jobbet som sjef i Norsk Toppfotball, som er en sammenslutning av klubbene i Eliteserien og 1. divisjon. Der sluttet han med umiddelbar virkning i høst, da han ble valgt til styreleder i fotballklubben Hønefoss.

Som toppfotballsjef satt Røine i styret i selskapet Fotball Media som stod for et kontroversielt salg av fotballrettigheter til C More, tidligere Canal+, for 1,2 milliarder kroner i 2011. Salget skjedde ved at betal-TV-selsklapet kom med et bud under forutsetning om at toppfotballen ikke kunne gå ut med det. 

Det var Røines mangeårige medieerfaring som var årsaken til at han i 2007 ble rekruttert til stillingen som toppfotballsjef. Han hadde da sittet i jobben som konserndirektør i Norsk Aller i bare ett år.

Redaktør

Før det ligger yrkeskarrieren til Røine innenfor Schibsted-sfæren. Han begynte å jobbe som journalist i VG på 1970-tallet. I 1997 hadde han avansert til redaksjonssjef for VGs avdeling for nye medier etter en periode som sportsredaktør.

I 1998 ble han ansvarlig redaktør for Schibstedsatsingen Scandinavian Online (SOL) samtidig som salgsdirektør Kristin Skogen Lund ble forfremmet til administrerende direktør.

Året etter ble Røine redaktør i Schibsted-konsernet med ansvar for den europeiske gratisavissatsingen 20 minutter.

I tillegg til styrevervene i VGTV og Hønefoss driver Røine eget konsulentselskap.

Oppgjør om ransbølge

Oppgjør om ransbølge

VGs kommentator Anders Giæver i møte med mediekritiker.

AV Bjørn Åge Mossin [18.12.2013 09:00]

Overdramatiserte mediene dekningen av de mange ranene i Oslo i høst? Det var spørsmålet da Journalisten samlet to sentrale debattanter på kafé.

– Ja, svarer Nicolay Borchgevrink Johansen, postdoktor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo. Han er en av de fremste kritikerne av mediedekningen. Johansen mener det ikke er statistisk belegg for si at Oslo opplevde en ransbølge.

– Vi har kun drevet vanlig nyhetsjournalistikk og brukt andres og egne erfaringer til å kommentere utviklingen, parerer VGs kommentator Anders Giæver.

– VG verst

Antallet ran gikk ned i november og statistikken tyder på at totaltallet for 2013 vil havne på samme nivå som de siste 12-13 årene.

– Det har vært en overdramatisering. Det er vanskelig å tallfeste hva som er for mye i dekningen, men det er skapt et bilde av at fenomenet er mye mer dramatisk enn det er grunnlag for. Og VG har vært en versting, sier Johansen.

– Det stemmer jo ikke, repliserer Giæver og viser til tall Journalisten legger på bordet.

Et søk på “Ransbølge*” i mediearkivet Retriever viser at bruken har eksplodert i år. Spesielt hos Aftenposten og de to løssalgsavisene, når vi ser papir og nett under ett, men også i medier som NTB, P4, Dagsavisen og NRK.

Fra færre enn ti tilfeller i august og september spratt antallet opp i 538 i oktober og videre til 1.077 i november, i kjølvannet av økningen i antall ran i Oslo.

Moralsk panikk

Det er Aftenposten og ikke VG som er den flittigste brukeren av disse ordene, men Johansen gir seg ikke.

– Det kan godt være at VG ikke har brukt ordet ransbølge mest. Men hvis vi ser på dekningen deres og valøren i måten de forskjellige avisene skriver, så tror jeg vi får et annet bilde. Jeg har vært intervjuet av Aftenposten mange ganger om ransbølge, og det har hver gang handlet om at den har vært overdrevet og hausset opp. Det mener jeg er en valør.

Johansen mener overdramatiseringen skaper såkalt moralsk panikk. Dette kriminologibegrepet beskriver ifølge Johansen en dynamikk mellom pressen, politiet og det som kalles moralske entreprenører.

– Det vil si folk med investerte interesser i en sak. Det kan være alt fra prester, som har en moralsk interesse i å snakke om ungdommen som et problem, til frivillige organisasjoner som får støtte fra staten og har en interesse i å framstille problemet som stort. De bidrar til overdramatiseringen.

Går over?

Johansen mener for øvrig at uttrykket ransbølge er en dårlig metafor.

– En bølge går over av seg selv. Da er det ikke behov for noen mottiltak. Men i en moralsk panikk, det overdrevne bildet av et farlig fenomen, spilles det over i en tiltakspakke. Den tiltakspakken så vi på 90-tallet, noe som førte til en vesentlig økning i straffenivået for vold. Etterpå viste det seg at også det var en oppkonstruert bølge.

– En bølge kan gjøre ganske mye skade, hvis vi skal gå inn i metaforbruken og drive ordkløyveri, svarer Giæver, som viser til at det engelske uttrykket crimewave er et innarbeidet begrep i kriminologien. Dessuten minner han om at VG lenge har vært kritisk til politiet når det gjelder ressursbruk og bemanning i gatene.

“Bølgeskvulp”

Det har vært tilløp til fråde i høstens friske ransbølgedebatt. I sin mediekommentar "Bølgeskvulp i hovedstaden" 23. november nærmest latterliggjorde Stavanger Aftenblads Sven Egil Omdal medienes sterke fokus på ranstilfellene i Oslo.

"Ransbølgen i Oslo har det til felles med andre krimbølger at den er en fiksjon, eller i verste fall en tilfeldig og forbigående opphopning av sterkt uønsket atferd", skrev Omdal.

Etter hans oppfatning er det tre P-er som vanligvis får slike bølger til å rulle: Presse, politi og politikere.

– Bagatellisering

VG slo tilbake på lederplass 26. november: “Man skal virkelig kunne veldig lite om politi, krimjournalistikk eller norsk kriminalpolitikk for å tro på påstanden om at Oslo-politiet ønsker å fremstille ranstallene som høyere enn de er. Da er det nok større grunn til å regne med at politiet er tilfreds med Omdal og enkelte andres bidrag til å bagatellisere problemet.”

Johansen peker på at politiet har forsøkt å sette på bremsen i sin presentasjon av kriminalitetsutviklingen. Etter den såkalte voldtektsbølgen for et par år siden gikk politiet ut, blant annet i Journalisten, og advarte om at overdreven bruk av denne typen begreper fører til at folk blir unødig skremt og at flere leverer inn anmeldelser som viser seg ikke å være reelle.

Nyhetssak

Giæver er uenig i at VG har overdramatisert dekningen av antall ran i Oslo. Han peker på at det var en tilsynelatende voldsom oppgang i september og oktober, noe han mener er en opplagt nyhetssak.

– Da er ikke ranstallene ferdig analysert og behandlet av forskere. Det handler om ran som er rapportert der og da. Politiet ønsker ikke fokus på ransbølge, for det vil jo si at de ikke gjør jobben sin godt nok. Jeg mener at de som har prøvd å bagatellisere denne ransbølgen løper politiets ærend. Også vår nye justisminister har begynt å snakke om den “såkalte” ransbølgen. For et halvt år siden hadde han nok hoppet på den.

Del av æren

– Men hvorfor er ikke VG villig til å ta selvkritikk når det viser seg at tallene, slik som nå, ikke fortsetter å vokse?

– At tallene ikke fortsetter å vokse skyldes jo at politiet er tvunget til å gå inn med voldsomme ressurser. VG tar gjerne litt av æren for det.

På tampen av intervjuet er det åpenbart at Johansen og Giæver ikke kommer til å finne en felles bølgelengde i denne saken. Det demonstrerer VG-kommentatoren ved å hevde at norske kriminologer tradisjonelt er opptatt av å forklare overgriperens posisjon.

– Ofrene er mindre interessante, virker det som. Folk som Johansen og Sven Egil Omdal ønsker å bagatellisere. Faktum er at det tilsynelatende var flere - og nye typer - ran i høst. De fleste ranene i Oslo skjer i forbindelse med helgefylla. Nå var det flere ran som skjedde til andre tider og utenfor bykjernen. Det var oppsiktsvekkende. Journalistisk metode er da å gå inn og finne ut hva som skjer, snakke med dem som faktisk er blitt ranet og med deres pårørende. Man kan gjerne kalle det dramatisering, men det er slik nyhetsjournalistikken alltid har fungert.

Akademia vs VG

Johansen liker slett ikke det han hører.

– Er det blitt VGs måte å forholde seg til kritikk på at man automatisk går i forsvarsposisjon og lager de store bildene av akademia mot VG? Da går vi glipp av det dette handler om.

Dermed er kriminologen er tilbake til utgangspunktet for samtalen.

– Det er godt mulig at dere i VG vet bedre enn meg hvilke nye retninger ranene i Oslo har tatt. Det kan være flere interessante ting der enn jeg er klar over. Mitt problem er ikke at det blir poengtert. Problemet oppstår når situasjonen hausses opp til så store dimensjoner som i høst.

– VG har truffet noe som rører

– VG har truffet noe som rører

Redaktører mener VGs dekning av barnebursdagssaken er viktig. Men er delt i synet på om flere kilder ville gjort saken bedre. 

AV Aslaug Olette Klausen og Glenn Slydal Johansen [11.12.2013 17:09]

– Saken er viktig. Det at et foreldrepar velger å fortelle om det som har skjedd, den biten av det er bra. Vi har gjort temaet til vårt gjennom å stille spørsmålet: Hvordan kan vi løse problemet? Så kan man stille spørsmålet om VG burde ha sluppet til FAU og foreldrene. Det er også et viktig spørsmål. Men det som er bra er at et så viktig tema har kommet frem.

Det sier ansvarlig redaktør Tonje Sagstuen i Oppland Arbeiderblad om VGs dekning av at ingen møtte opp i bursdagsselskapet til to åtteåringer.

Journalisten skrev tirsdag at foreldre ved skolen føler seg uthengt som mobbere. VG forsvarte sine valg.

Sagstuen mener det aldri er greit å la en sak stå kun på én kilde. Men peker på at uansett hvordan man snur og vender på det var det to foreldrepar som opplevde at barna ikke fikk gjester. Samtidig ser hun at den rammer de foreldrene som hadde sagt fra at de kom.

– Saken hadde ikke blitt dårligere om VG hadde tatt seg tid til å sjekke den andre siden før de trykte den. Én telefon ville det tatt å få vite at nærmiljøet allerede hadde gjort noe. Saken ville blitt bedre om man slapp til den andre siden.

Berøre folks hverdag

– Hvordan forholder dere dere til saker med stor deling i sosiale medier?

– En av fordelene med sosiale medier er at det er andre som er ute og bekrefter eller avkrefter. Veldig ofte er det jo sånn at er det noe som ikke stemmer, eller noen som føler seg forulempet eller noe annet, så kommer det ofte flere stemmer. I vårt lokalsamfunn er vi ganske avhengige av å gjøre en grundig sjekk på det, fordi vi forholder jo oss til mange av disse menneskene. Vi må sjekke det tilbakeforeliggende før vi kan gjøre en sak på det.

Sagstuen forteller at de bruker sosiale medier for å få tips eller innspill i en allerede pågående sak. Det er imidlertid ikke slik at det legger føringer på de journalistiske prioriteringene.

– Vi jobber med de gode og viktige sakene. Og deler det vi mener er riktig. Vi har jo hengt oss på bursdagssaken. Det er fordi vi ser at det berører folks hverdag, og verdier. Sosiale medier reflekterer hva folk er opptatt av, og vår oppgave er å speile dette. Men når vi legger ut en sak, er sosiale medier bare nok en kanal å bruke.

Tøff sak

Hva synes du om Vårt Land-redaktør Helge Simonnes’ parallell til Schjenken-saken i onsdagens nettleder?

– I etterpåklokskapens navn ser vi nå at det var mer i saken enn det vi fikk inntrykk av i første omgang. Det hadde gitt et mer nyansert bilde om de foreldrene som nå har reagert, hadde vært på banen.  Men det er lett å være kritisk i ettertid, når man ser hele bildet, og det var kanskje litt for raskt å sette det i sammenheng med mobbing. Uansett kommer vi ikke utenom at det er en tøff sak.

Kilder ikke avgjørende

Ansvarlig redaktør René Svendsen i Fredriksstad Blad skryter av VG og mener avisa har gjort en god jobb i dekningen av bursdagssaken. Han er delt i synet på om det flere kilder ville gjort saken bedre.

– Som alle saker vi jobber med står de seg bedre jo bredere kildegrunnlag man har. Men akkurat i denne saken er jeg usikker på om VG hadde blitt klokere av å snakke med flere. Jeg tror ikke det ville gjort noe avgjørende fra eller til, sier Svendsen, som understreker at han ikke har lest alle sakene VG har publisert.

Ikke umiddelbart mobbesak

Som leser tolket Svendsen ikke den første saken umiddelbart som en mobbesak.

– Jeg føler ikke at VG prøvde å overbevise meg som leser om at det dreier seg om mobbing. Av ytringer etterpå har jeg sett at saken er dratt i retning skjult mobbing.

Men VG har trukket ut nettopp «skjult mobbing» som underoverskrift på nett og som fremhevet sitat på papir?

– Jeg leste saken på mobil, og har ikke sett papir. Jeg følte ikke at VG prøvde overbevise meg om at dette var bevisst mobbing, gjentar Svendsen, med en fortid som redaksjonssjef i VG.

Uavhengig av om det saken dreier seg om mobbing eller ikke, mener han reaksjonene viser at det ikke er et enkeltstående tilfelle.

– Det har VG klart å synliggjøre. VG har truffet noe som rører ved mange. Det er bra. Man kan si mye om case-journalistikken. Men den er på sitt beste når den brukes som brekkstang for en større sak.

Inkludering

Redaktøren mener saken på overordnet plan handler om inkludering, ikke mobbing.

– Det dreier seg om problemstillinger knyttet til det å være inkludert eller ikke i ulik sammenhenger i barneåra. Det kan også være på andre områder, som i lek eller i skolegården.

Svendsen viser til historiene som mange lesere har delt i kjølvannet av oppslaget søndag.

- Foreldrene ønsket å stå frem

- Foreldrene ønsket å stå frem

VG forsvarer sine valg i bursdagssaken.

AV Aslaug Olette Klausen [10.12.2013 17:26]

Tirsdag 3. desember får VG tips om de to åtte år gamle guttene som ikke fikk bursdagsgjester. Da var bildet av de urørte godteskålene fra den 23. november delt rundt 100 ganger på Facebook. Denne delingen gjorde at journalist Synnøve Åsebø mente det var greit å kontakte moren. Onsdag 4. desember drar hun hjem til moren som hadde delt bildet. Åsebø intervjuer henne og hennes mann.

– Hvilke vurderinger gjorde VG rundt at dette er et lite lokalsamfunn, og foreldrene står frem med fullt navn og bilde?

– Det er ikke noe tvil om at dette er en veldig følelsesladet sak som har rørt landet. Når det gjelder navn og bilde var det vesentlig for oss at foreldrene allerede hadde lagt ut saken på Facebook og at den helt åpenbart var kjent i hele lokalmiljøet. Delt over 100 ganger av venner. Disse foreldrene fremstår som reflekterte. De ville stå frem fordi de synes det er en så vesentlig sak for det norske samfunn at de ønsket å fronte den, sier redaksjonssjef Svein Arne Haavik i VG.

Han påpeker at foreldrene også i ettertid har vært glade for at VG tok opp saken – til tross for den enorme interessen. De har heller ikke mottatt negative reaksjoner i lokalmiljøet.
Les kritikken av VG her.
 

Ikke kontakt med skolen

VG omtaler ikke guttens biologiske far eller foreldrene til den andre berørte gutten. De er ifølge avisa informert og har gitt sin godkjennelse til at det omtalte paret kan fortelle sin historie. Men de ville ikke selv stå frem. Moren og hennes mann er navngitt, med bilde og bosted. Guttene er ikke avbildet, og deres navn er ikke nevnt. Det er heller ikke navnet på skolen deres.

VG kontakter rektor, men ifølge den publiserte saken har hun ingen kommentar. Åsebø sier kontaktlærer og inspektør ble kontaktet, men disse henviste journalisten til rektor, og er derfor ikke nevnt i selve artikkelen. Heller ikke FAU ved skolen er kontaktet av VG. Det er heller ingen av de to klassekontaktene i guttenes klasse.

– Hvorfor kontaktet ikke VG klassekontakt eller foreldrenes arbeidsutvalg?

– Vi kontaktet rektor, som er leder for skolen og skal kunne detaljene i hva som skjer på skolen. Hva gjelder hvem vi har forsøkt å kontakte eller ikke kontakte for øvrig, må du forholde deg til hva som er på trykk.

– Fikk VG bekreftet at det hadde vært en mobbeproblematikk i forkant eller underveis?

– Nå begynner du å bli så detaljert at det er ting jeg ikke har lyst til å svare på. Der henviser jeg til hva som står på trykk, men jeg synes det fremstår ganske tydelig, sier Haavik.

Han mener det viktige her er at mobbing er en generell problemstilling i samfunnet som det definitivt er relevant å sette fokus på. Og det viste jo også den ekstreme interessen og fokuset denne saken har fått i Norge.

– Dette er ikke en enkeltsak. Det viktige journalistiske her er at det er et samfunnsproblem, som det kan være greit å få opp i lyset.

– Hadde dere kunnet gjøre denne saken uten fullt navn og bilde?

– Ja, det er selvsagt en avveining man alltid må ta. Jeg vil også understreke at mor og stefar har et annet etternavn enn gutten, noe vi også tok med i vurderingen.

VG valgte av hensyn til barna ikke å legge bildet på fronten i papirutgaven. Haavik understreker at de også var oppmerksomme på at VG som medium har et selvstendig ansvar for hva de publiserer, uavhengig om noen ønsker å stå frem.

Mobbesak var ikke intensjonen

VGs journalist sier det ikke lå noen intensjon bak saken om å få en debatt rundt mobbing.

– Når jeg gjorde intervjuet var det like mye snakk om prioriteringer, tidsklemme alle sånne ting, sier Synnøve Åsebø.

Hun fremhever også at moren i saken var åpen om at hun ikke kjente årsakene til at gjestene uteble, og at moren heller ikke hadde noe mål om å henge ut noen. Hun er dermed ikke enig i at hennes artikkel nødvendigvis må leses som en mobbesak.

– Men jeg kan være enig i at den debatten som har oppstått i etterkant er blitt en debatt om mobbing. VG fikk svært mange tilbakemeldinger i protokollen som vi la ut på VG Nett sammen med saken, og disse historiene handlet i stor grad om mobbing.

- VG konkluderer med mobbing

- VG konkluderer med mobbing

FAU-leder synes det er merkelig at han ikke ble kontaktet før VG publiserte saken om bursdagsselskap ingen kom i.

AV Aslaug Olette Klausen [10.12.2013 17:26]

– Det er blitt fremstilt som en mobbesak. Det er det ikke. Og det er veldig ugreit å leve med. Alle har beklaget og har forsøkt å bøte på det som skjedde. Ingen visste at de andre ikke kom, sier en mamma i klassen til de to guttene som ikke fikk gjester.

Hun vil ikke stå frem med navn siden hun ikke vil ha mer blest om saken, og heller ikke vil bli kontaktet for å bruke tilsvarsrett offentlig.

Hun omtaler den triste hendelsen som en av disse helgene der det skjedde mye og der sykdom spilte inn.
Se VGs svar her.

En sak på skolen

Lørdag 23. november ble en trist dag for to åtte år gamle gutter. Det kom ingen gjester til bursdagsfesten. Moren til den ene gutten delte et bilde av urørte godteskåler på Facebook.

Bildeteksten lød: "2 spente gutter skulle feire barnebursdag sammen, og ingen dukket opp."

Søndag 8. deseber publiserer VG saken: De inviterte til 8-års dag. Men ingen kom.** Skjult mobbing som gjør veldig vondt, både på papir og digitalt. I tilknytning til artikkelen er det også en bursdagsprotokoll der leserne kan dele egne erfaringer. Saken er siden fulgt opp i en serie artikler både i VG og andre medier.

VG var ikke kjent med at skolen iverksatte flere tiltak allerede da guttene kom på skolen mandagen etter den mislykte bursdagfeiringen. FAU tok saken opp i møte to dager senere. Det hadde også vært tema i klassen, og det var opprettet sak på skolen i samråd mellom rektor og FAU.

Skeiv fremstiling

FAU-leder Inge Martinsen synes det er merkelig at han ikke ble kontaktet av VG før de publiserte saken. Han har mottatt en rekke henvendelser fra foreldre i etterkant av oppslagene. Foreldre som ifølge Martinsen hadde lagt seg helt flate da de ble kjent med at ingen hadde kommet. I dagene som fulgte hadde de både unnskyldt seg, kjøpt gaver og latt barna gjøre opp for seg personlig på skolen.

Både FAU-lederen og den anonyme moren synes det er fryktelig trist at noe slikt kan skje. Og begge mener det er viktig å belyse problematikken.

Mammaen mener samtidig at en hel gruppe foreldre på skolen er blitt urettferdig uthengt som mobbere. Og at fremstillingen i VG er veldig ensidig. 

– Det å se at hele Norges befolkning, idrettskjendiser og tverrpolitisk ledelse mener vi burde skamme oss, føles ikke helt greit. Det er en fryktelig skeivt fremstilt foreldregruppe. Det er ingen foreldre som har gått sammen for å ekskludere noen. Det er et sjokk å lese. Det er noen foreldre her som opplever at alt som ble gjort for å gjøre det så godt som mulig igjen for disse guttene nå har vært helt forgjeves. (Anklagen om at foreldrene gikk sammen for å eksludere noen er ikke VGs, red.anm.)

Hun viser til at alle nå vet hvilke foreldre det dreier seg om. Kvinnen skjønner at det er et viktig problem å ta opp, men mener bygda kunne vært anonymisert. Hun stiller også spørsmål ved hvor sunt det er for en klasse at dette tas opp igjen så lang tid etter at det hadde vært et tema blant elevene i dagene etter bursdagen. Og hun minner om at det er åtteåringer det er snakk om.

Nasjonalt viktig

Inge Martinsen understreker at han ikke ønsker å dysse ned eventuell mobbing eller legge lokk på slike hendelser. Men han spør seg om ikke VG lar målet helliggjøre middelet.

– Nasjonalt har det vært viktig å få fokus på dette tema. Lokalt sett er det problematisk når vi får det midt oppe i en lokal prosess. Det mediekjøret som har vært de siste to dagene gjør ikke prosessen lettere fremover.

Han viser til at det i følge alle elevundersøkelser er god trivsel og lite mobbing på skolen generelt. Martinsen understreker også at FAU tok tak i saken med en gang den ble kjent på Facebook, og at selv om det kanskje ikke gikk raskt nok, var det allerede før saken havnet i VG en prosess i gang på skolen hvor de har som mål å bedre samarbeidet mellom FAU og skoleledelsen for at slike ting ikke skal skje igjen.

– VG har etter mitt skjønn konkludert med at det er mobbing, og kjørt på det. Jeg påstår ikke at det er sånn eller sånn. Den prosessen vi er inne i vil avdekke om VG har konkludert riktig, eller ikke. 

VG-profil til Zynk

VG-profil til Zynk

Debattredaktør og kommentator Elisabeth Skarsbø Moen i VG går til PR-bransjen. 

AV Aslaug Olette Klausen [29.11.2013 16:56]

- Jeg er veldig stolt av å bli en del av Zynk og glad for å få jobbe sammen med mennesker med lang erfaring og stor kunnskap. Selskapets verdier og metode å jobbe etter er årsaken til at jeg ønsker å jobbe akkurat her, sier Elisabeth Skarsbø Moen i en pressemelding. 

Zynk ble etablert i 2010. Tjenesteområdene er leder- og endringskommunikasjon, posisjonering og omdømme, samfunns- og myndighetskontakt, og medie- og krisekommunikasjon. 

Elisabeth Skarsbø Moen begynte i VG som politisk journalist 1997 etter fire år i NRK. I VG har hun han hatt en rekke ulike roller tilknyttet samfunnsavdelingen, reportasjeavdelingen og politisk avdeling, før hun i 2009 ble ansatt som debattredaktør i avisen.

Hun vil fortsette i VG frem til nyttår, og starter som rådgiver i Zynk 1. februar 2014. 

Debatt og gule kort

Debatt og gule kort

KOMMENTAR: Man må riste spilleren på banen for å få til fair play, skriver Jon Magnus.

AV Jon Magnus [28.11.2013 11:16]

Bra – NÅ kommer tungvekterne på banen, og da blir det debatt!

Men hvis Kjetil Stormark hadde vært like flink til å lese innenat som han er til å skrive, så hadde han kanskje sett følgende:

Jeg startet mitt lille hjertesukk i Journalisten tirsdag med å rose Anders Sømme Hammer for hans velskrevne utenriksreportasjer og hans gode kronikk, og ikke minst viktigheten av den, i den debatten vi må ta om utenriksjournalistikkens framtid.

Fair play

Men nå var det ikke min hensikt å føre selve debatten videre, selv om KS åpenbart mener at jeg burde ha gjort det. Den jobben klarer nok KS utmerket selv, tenker jeg, siden vi her har å gjøre med en mann med mange og sterke meninger.

Min hensikt var rett og slett å påpeke at Anders SH bør forholde seg til fakta når han drar i gang en debatt, ikke gripe ting ut av luften, og i hvert fall slett ikke sette dyktige og arbeidsvillige journalister med ulike kontraktsvilkår opp mot hverandre.

Det eneste man oppnår med det, er å få de som passer påpengesekkene til å gni seg i hendene.

Du skriver, KS, at jeg «tar mannen i stedet for ballen».

Jeg ser poenget ditt, men av og til er det faktisk nødvendig å riste litt i spilleren også, for å få fair play ute på banen. «Gult kort», heter det visst.

Late sofagriser

Jeg er usaklig, sier du. Mulig det også, men det er ikke annet enn svar på tiltale: For å omtale sine fast ansatte kolleger som noen slags late sofagriser, slik ASH gjør i en kronikk som dreier seg om noe helt annet og mye viktigere, er heller ikke videre saklig.

Joda, i mine fire tiår som utenriksjournalist i VG har jeg sett nok av fast ansatte stjerner som sliter TV-stolen på hotellene når de heller burde ha vært andre steder. Ute i gatene, for eksempel.

Feil jorde

Men jeg har jaggu sett en del late, kunnskapsløse og svært spesielle frilansere opp gjennom årene også.

Som ikke bare har vært på jordet, men på helt feil jorde.

Og som i tillegg er mer enn villige til å surfe på våre leiebiler, taxier, hotellrom og restauranter «fordi vi fast ansatte har så god råd»…

Lønn

Debatten om utenriksjournalistikkens framtid må for all del ikke bli en debatt om hvem som gjør jobben best, fast ansatte eller frilansere. Vi har bruk for begge deler.

Og skal man først bruke lønn og ansettelsesvilkår som argumenter i debatten, ja, så får man i det minste holde seg til fakta, og ikke «synse» om folk man ikke kjenner.

Det var mitt poeng. Og KS må gjerne ringe meg hvis han ennå ikke har forstått det.

«Offerrolle»

Jeg våger følgende påstand:

Hvis jeg hadde skrevet at «Kjetil Stormark ikke gjorde jobben sin som presseråd i den norske FN-delegasjonen i New York fordi han bare satt på hotellet», så hadde jeg vel fått et tilsvar fra ham.

Og det hadde jeg måttet tåle.

– Jeg «stormløper inn i offerrollen», sier du.

Oppriktig talt, Kjetil Stormark, da kjenner du meg dårlig…

Jon Magnus er utenriksjournalist i VG.

– Sitter på Vestlandet og bagatelliserer

– Sitter på Vestlandet og bagatelliserer

Sven Egil Omdals kritikk mot ransbølgen i Oslo imøtegått av VG-leder.   

AV Aslaug Olette Klausen [27.11.2013 13:36]

– VG har skrevet en forunderlig leder. De kan ikke ha lest, eller forstått, min kommentar fra lørdag, sier kommentator Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad.

I kommentaren Bølgeskvulp i hovedstaden kaller han høstens ransbølge i Oslo en medieskapt fiksjon. Han hevder videre at fiksjonen skaper en frykt som ikke bare legger livsbegrensninger på folk i hovedstaden. Den fører til frykt i hele landet.

Ingen misforståelse

På lederplass i tirsdagens avis går VG tydelig ut mot kritikere av de som bruker begrepet ransbølge generelt, og Sven Egil Omdal spesielt.

– Vi mener at ransbølgen er et stort problem. Omdal sitter på Vestlandet og bagatelliserer og harselerer over at folk i Oslo er redde. Han snakker om at det er hvite middelaldrende menn som er opptatt av dette. Det er ungdom som blir ranet. Jeg synes det er veldig grovt, sier politisk redaktør Hanne Skartveit i VG.

Hun kan ikke skjønne at VG skal ha misforstått noe i Omdals kritikk all den tid han nevner ran i artikkelen. Hun beskriver også hans syn om at politiet skulle ha andre interesser ved å vise ranstallene som ”klassisk Omdal”.

– Det er en elitistisk holdning å mene at vi ikke skal skrive om dette fordi det skaper frykt. Vår jobb er å fortelle hva som skjer. Jeg er ikke sikker på om politiet hadde satt ned en egen ransgruppe hvis ikke mediene hadde skrevet om dette. Hvorfor skulle politiet ønske å blåse opp en bølge, og slik vise sin egen hjelpesløshet? Det å tro det er søkt, og her er Omdal helt ute og sykler.

Naive VG

Omdal mener på sin side at dette viser at VG er naive i sin tiltro til politiets motiver for å gå ut med ranstallene.

– Det er utrolig naivt formulert av VG når de skriver at man skal kunne lite om krimjournalistikk og kriminalpolitikk for å tro at politiet skulle ha interesse av å snakke om ranstallene. Politiet kan ha et behov for å synligjøre et voksende problem i offentligheten. Andre ganger vil de ikke ha det. 

Ser best utenfra

Blant reaksjonene etter lørdagens kommentar var det enkelte andre som reagerte på at han, som ikke bor i Oslo, uttaler som om tilstandene i byen. Selv mener mediekommentatoren at man må bo utenfor Oslogryta for å se hva som skjer klart.

– Det er litt merkelige utsagn, særlig når det kommer fra journalister i riksmedier. Jeg skjønner at noen føler seg tråkket på. Jeg sier jo at de gjør en dårlig jobb. Det er jo mediekritikkens utgangspunkt. Men i dette tilfellet sier forskningen det samme. VG-lederen er et uttrykk for at de er presset og føler et behov for å rettferdiggjøre sin dekning.

Reelle konsekvenser

Han er også klar på at fiktive krimbølger har reelle konsekvenser, og at det å skape slike er en dårlig måte å drive krimjournalistikk på. Men understreker at det ikke egentlig er VGs dekning han er bekymret for. 

– Det er mer bekymringsfullt at NRK og Aftenposten, som har større troverdighet, forsterker bølgen. Denne prossessen, med å lete etter mønster og funn er et dramturgisk mønster i løssalgspressen.  

...........

Tilbake til forsiden