– Vi er i krig. Afghanistan er et av de viktigste politiske temaene i Norge. Da er det spesielt at mediene ikke har faste medarbeidere der, sier Anders Sømme Hammer.

I nesten tre år var frilanseren eneste norske journalist bosatt i Kabul.

For noen måneder siden fikk han selskap av TV 2s frilanser Yama Wolasmal. Og sist uke fikk Hammer 220.000 kroner fra Fritt Ord for å skrive blogg fra Kabul. Men det er fortsatt langt fra de musklene som kreves for å følge utviklingen så tett og bredt som mediene gjør på andre samfunnsområder.

– Enten må de hyre lokale journalister eller sende ned journalister på fast basis, mener Hammer.

Norsk krig

I boka «Drømmekrigen» refser han norske medier for manglende ambisjoner og for tette bånd til Forsvaret. Han kaller journalistikken om krigen for ensidig og soldatorientert, og etterlyser kildekritikk og afghanske og sivile perspektiver for å få et riktig bilde av utviklingen. Forfatteren tror mange dyktige journalister ønsker å gjøre mer, men får nei fra ledelsen, som styrer penger og sikkerhet.

– Forsvaret serverer i stor grad det redaktører etterspør. De fleste vil ha historier om norske soldater, særlig når noen bli drept. Det er ikke rart. Men da er det bare en del av krigen mediene formidler. Det er for få uavhengige rapporter fra felt i forhold til mengden soldathistorier fra turer med Forsvaret.

Sa nei

Sjefredaktør Bernt Olufsen i VG synes ikke debatten her hjemme preges av at mediene ensidig dikteres av Forsvaret.

– Det går nesten ikke en dag uten diskusjoner, også om berettigelsen av det norske nærværet i Afghanistan. Og som redaktør opplever jeg hyppig konflikter med Forsvaret. Senest da fire norske soldater ble drept. Forsvaret ønsket ikke at dette skulle gjøres kjent umiddelbart, men det kunne jeg ikke etterkomme som redaktør, sa Olufsen da han møtte Hammer i en radiodebatt nylig.

Men Hammer får langt på vei støtte fra erfarne utenriksjournalister. Nils Inge Kruhaug i NTB mener det er liten vilje i norske redaksjoner til å etterprøve informasjon fra Forsvaret.

– Det fører til et helt fortegnet bilde av hva man oppnår med det militære nærværet i Afghanistan, sier Kruhaug. Han mener soldatene nærmest framstilles som bistandsarbeidere som leier småjenter til skolen.

Kruhaug tror mange av soldatene som er der har flere motiver enn det Forsvaret liker å framheve:

– Hvor ellers kan 19-åringer sope inn 60.000 kroner i måneden?

– Man hadde sikkert tro på å gjøre Afghanistan til et bedre sted, dessverre har utviklingen vist at det ikke skjer. Det er ingen norske redaksjoner uvitende om. Men det er ikke noe brennende ønske fra redaktørers side om kritisk omtale av norske militære operasjoner i utlandet.

Kruhaug minner om medienes plikt å stille nødvendige spørsmål. Ikke minst om pengebruken. Krig er fryktelig dyrt.

Ros

– Jeg er helt enig i at mediene burde vært mye flinkere til å rapportere om den sivile siden av krigen. Det er mulig, men det er komplisert og koster penger. Samtidig mener jeg det er viktig å dekke norske soldaters situasjon. Vi trenger mye mer av begge dele, sier TV 2s reporter Fredrik Græsvik og berømmer frilanseren for å ha påtatt seg å rapportere fra krigen på permanent basis. En oppgave han mener større redaksjoner som NRK, TV 2, Aftenposten, Dagbladet og VG for lengst skulle tatt ansvar for.

Tidligere utenriksreporter i Dagbladet, Jan-Erik Smilden, er nå frilanser og timelærer ved Universitetet i Oslo. Også han mener norske journalister er for lite i Afghanistan.

– Det har mye med økonomi å gjøre, men mest med risiko.

Smilden sier Carsten Thomassens død har gjort mediene mye mer forsiktige.

– Det er forståelig, men jeg er sikker på at Carsten selv ikke ville likt at færre journalister drar til Afghanistan på grunn av hans død.

Utenriksveteranen mener det slett ikke bare er dårlig journalistikk som kommer fra Afghanistan. Men har alltid ment at det er for mye fokus på nordmenn, og for lite på sivilbefolkningen og den militære og politiske situasjonen.

– Her har norske medier en jobb stor å gjøre.

Sikkerhet

Men fra redaktørhold mangler signaler om breiere dekning, selv om de innrømmer svakheter. Utenrikssjef Tuva Raanes Bogsnes i TV 2 sier Hammer har et godt poeng når han etterlyser bedre dekning av andre sider.

– En konsekvens av at vi bare er til stede gjennom Forsvaret, er at det har vært lite kritisk journalistikk om for eksempel norsk bistand og det sivile liv. Det er et spørsmål om sikkerhet. Det er for farlig å sende folk ut i mange områder.

Det holdt også Olufsen fast ved i radiodebatten.

– Jeg skal gjerne innrømme at vi for så vidt svikter på det feltet i det vi ikke er villig til å ta den store risikoen det er å sende våre medarbeidere for å jobbe på frihånd i så farlige områder. Det ansvaret er jeg ikke villig til å ta som redaktør og arbeidsgiver. Etter min vurdering er det noe mer betryggende forhold å reise med Forsvaret.

Alibier

Heller ikke NRKs utenriksredaktør Knut Erik Holm er helt fornøyd.

– Vi kunne gjort mer, det må jeg si rett ut, men det er en sikkerhetsvurdering. Men jeg ser jo at det ligger begrensninger i tilgangen til kilder i lokalbefolkningen når man sitter i en pansret bil.

Holm tyr til at Hammer frilanser en del for NRK og framholder hans reportasjer, som får fram lokalbefolkningens syn på norske soldaters framferd, som et nødvendig korrektiv.

Med Wolasmal på plass har TV 2 akkurat nå bedre tilgang på sivile kilder enn før.

Reporterens avtale med kanalen om et halvt års opphold i Kabul er utløpt. Men han ville bli ett år til. Nå er han frilanser med fast leveringsavtale i TV 2.

– Det er veldig bra for oss å ha Wolasmal på plass. Han kan språket og kan reise i områder som andre journalister ikke kan. Det gir oss et unikt innblikk i det afghanske samfunnet, sier Raanes Bogsnes.

Hun mener samtidig det er svært viktig å være med Forsvaret på oppdrag, for å kunne dokumentere hvordan de jobber, og hvordan de forvalter det mandatet de har fått.

– Men vel så viktig er det at vi får dokumentere det soldatene opplever som en krig, mens norske politikere kvier seg for å kalle det nettopp det.

Raanes Bogsnes sier det viktigste ikke er om de stiller kritiske spørsmål når de er med soldatene på oppdrag.

– Men at vi har et kritisk blikk på hele oppdraget i Afghanistan, gjennom blant annet å belyse den stadig svekkede sikkerhetssituasjonen i landet.

Farlig

Hammer er ikke i tvil om at det er farligere nå enn da han kom i 2007.

Afghanske journalister jobber bra mange steder. Det er også en del utenlandske journalister i landet. En gruppe på ti briter bor der fast, det gjør også en tilsvarende gruppe franske journalister.

– Det preger dekningen i deres hjemland. De er flinke til å hente andre perspektiver på krigen.

– Men det må være vrient jobbe uavhengig når forholdene er så farlige?

– Jo, men det blir lettere jo lenger du er i Afghanistan. Du får et bedre nettverk, uavhengige kontakter og finner nye og tryggere måter å jobbe på. Det er den første fasen som er farligst for journalister.

Han minner om at mange av de journalistene som er blitt såret eller drept, har reist sammen med militære styrker.

– Det er på ingen måte ufarlig å være med Forsvaret. Hver gang jeg er blitt beskutt har jeg reist med soldater, sier Hammer, som presiserer at han mener embedding kan være både verdifullt og lærerikt.

Sivil trygghet

Forfatter, Afghanistan-kjenner og forsker ved Høgskolen i Oslo, Elisabeth Eide, vil ikke klandre noen for at sikkerhetssituasjonen gjør dem usikre.

– Men det går an å være blant afghanere under betryggende forhold. Selv føler jeg meg mye tryggere blant afghanske venner, eller i en bil med afghansk sjåfør, enn i en pansret ambassadebil. Men det er selvsagt alltid viss risiko forbundet med å være der.

Også Smilden er skeptisk til argumentet om at det er sikrest å reise med Forsvaret.

– Når soldatene angripes så ofte som de gjør, er det ikke sikkert å sitte i biler som er et mål for opprørere. Å reise i afghanske klær, med en gammel drosje, kan være like trygt, kanskje tryggere.

– På egen hånd risikerer du å bli kidnappet, men du går ikke på en veibombe.

Kruhaug mener større nærvær burde være mulig selv om Afghanistan er vanskelig sikkerhetsmessig, språklig og kulturelt.

– Men sånn er det mange steder journalister ferdes. Det må kunne gå an å sende folk i regi av andre enn Forsvaret. Vi gjør det i andre urolige områder, det må være mulig i Afghanistan også.

Hammer tror ikke Forsvarets nye åpenhetsstrategi vil endre noe særlig på hvordan vi dekker krigen.

– Jeg tror Forsvaret har alt å tjene på å slippe journalister tett på. De får sympati og støtte, det er vanskelig å være kritisk når soldater er drept.

Personlig

I boka hevder Hammer at særlig VG dyrker forestillingen om de norske soldatheltene, bruker anonyme kilder og stiller få kritiske spørsmål.

– VG har en rar måte å jobbe på. Deres strenge krav til dokumentasjon i andre type saker preger ikke Afghanistan-journalistikken. Den ligger veldig tett opp til Forsvarets egne artikler.

Informasjonsoffiserene gjør en god jobb, men de bør bli utfordret, sier Hammer, og navngir VG-reporter Tom Bakkeli som den fremste eksponenten for dette.

– Hvorfor skriver du at Bakkeli er «en av Forsvarets ivrigste markedsførere»?

– Bakkeli har åpenbart gode kilder. Men er ukritisk og veldig servil i forhold til Forsvaret. De norske heltene hans er dårlig dokumentert og han burde anstrenge seg mer for å finne andre perspektiver.

Frekk

Bakkeli slår kraftig tilbake.

– Jeg har aldri møtt Hammer, og hadde ikke tenkt å kommentere saken. Men når jeg hører det han uttaler lurer jeg på om han har lest mine saker? Og dersom han virkelig har gjort det, hvordan kan han da mene det han sier? For selvsagt er verken jeg eller VG løpegutter for Forsvaret, og jeg har skrevet mange saker om negative sider ved krigen. Bare for å ta noe dagsaktuelt, så tviler jeg på at Forsvaret ville ha ut Viking-sakene i pressen, sier Bakkeli og oppsummer kritikken fra Hammer som «uredelig og frekk».

– Hammer setter andre journalisters integritet i tvil, og han kommer med sterke beskyldninger uten å dokumentere noen av dem. Forferdelig dårlig! Jeg er ikke særlig imponert over hans journalistikk og det er forstemmende at han angriper kolleger på denne måten. Han burde heller se nærmere på egne journalistiske metoder enn å slenge løse påstander mot andre, sier Bakkeli, som likevel er enig med Hammer på ett punkt. At dekningen kunne vært langt bedre og at mediene ideelt sett burde vært fast til stede.

Græsvik synes Hammer går for hardt ut mot Bakkeli.

– Hammer er én journalist og glemmer at i store redaksjoner kan ulike journalister dekke forskjellige aspekter. De har ikke som oppgave å dekke alt. Derfor er det litt urettferdig å angripe Bakkeli for at han bare dekke soldatperspektivet, sier Græsvik, og understreker at det er VG som har ansvaret for den totale dekningen.

Se også: På tur med Ola Soldat

– Går dere på stereoider og store doser Møllers tran i VG om dagen? Dere kjører rimelig hardt mot politikerne.

– Nei, her er det ingen kunstige stimuli. Jeg har jobbet som kommentator i trekvart år og har ikke hatt noen annen bevisst holdning enn at jeg ønsker å skrive kommentarer på min måte. Hvis det medfører at jeg bruker et friskere språk og tydeligere karakteristikker enn det som er vanlig, så er det fordi jeg vil være så tydelig som jeg kan. Sakene med mastene i Hardanger og gavene til statsrådene har hatt så spektakulære sider ved seg at det blir utrolig lett å skrive kommentarer som er veldig tydelige.

– Ulydighet

– Du er blitt betegnet som monsterkommentator-Mosveen av redaktør Magne Lerø i ukeavisen Ledelse. Føler du det som en tabloid hedersbetegnelse?

– Det er jo overraskende tabloid til ham å være. Det er et greit synspunkt, som jeg ikke har noen problemer med.

– Hva gir deg autoritet til å bruke uttrykk som «svineri» og «en skam for regjeringen» om statsråd Liv Signe Navarsete? Medienes samfunnsoppdrag?

– Jeg vet ikke om det er noe spesielt som gir meg den autoriteten. Det er kanskje bare noe jeg tiltar meg. Statsministeren har i mange år sagt så klart ifra om at man ikke skal ta imot gaver. Ulike statsråder har, én etter én og i år etter år, valgt sivil ulydighet mot ordrene fra toppen, ved å likevel motta gaver. I strid med lover og regler. Vanlige folk i Norge ville fått enorme problemer hvis de hadde gjort noe tilsvarende. Derfor syntes jeg regjeringen så ut som en svinesti, da kattene slapp ut av de forskjellige sekkene. Jeg tror karakteristikken var relativt treffende. Statsrådene måtte levere tilbake alle gavene, på en ganske ydmykende måte.

– VG har fått skryt for å ha avdekket statsrådenes tvilsomme gavepraksis. Men noen mener at du har brukt vel grovt skyts mot de aktuelle statsrådene i denne saken. Er det et tankekors for deg at til og med tradisjonelt revolusjonære Klassekampen på lederplass skriver at du har gått for langt?

– Nei, det overrasker meg ikke i det hele tatt. Ikke så lenge det kommer fra Bjørgulv Braanen, som er opptatt av at den borgerlige offentlighet må være dannet. Vi tåler at han mener at enkelte i VG ikke lever opp til de borgerlige dannelsesidealer. VG definerer seg som den lille manns avis, mens Klassekampen er en elitistisk avis. En avis for de som tilhører den kulturelle eliten i Norge eller som føler å være litt høyt på strå. Dersom det kommer journalistikk som rammer de sterke og velbemidlede i samfunnet, kan du være ganske sikkert på at Klassekampen er først ute med mediekritikken. Så får Klassekampen tenke igjennom om det er et større paradoks for dem enn for oss. Min sympati ligger hos sliterne i samfunnet, som ikke har advokater eller et helt regjeringsapparat til å hjelpe seg, og noe mindre hos de rikeste og mektigste i Norge. Det er mulig at det er et litt gammeldags syn på samfunnet, men det tror jeg at jeg kan leve med.

Ikke uventet

– Braanen advarer mot retorikken din i gavesaken. Men du føler deg ikke truffet?

– Jeg synes det er lite uventet når Braanen mener at jeg fører et litt for rått rett-fra-levra arbeiderklassespråk, og at jeg heller burde ha et forfinet språk som man mer forbinder med Oslos vestkant eller salonger i kulturinstitusjonene. Men det er ikke noe som gjør noe større inntrykk på meg. Braanen ble kåret til en av Norges ti viktigste intellektuelle av Dagbladet. Han er kanskje mer opptatt av å verne om den posisjonen enn av andre ting. Hva vet jeg?

– Mediekommentator Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad er blant dem som mener du overdriver i kritikken av statsrådene og at dette er misbruk av pressens makt. Hva sier du til det?

– Jeg er helt uenig med ham. Det er ikke mediene som avsetter statsråder, det er statsministeren. Og det skjer ikke hvis ikke innholdet i det mediene formidler opprører statsministeren eller det norske folk. Av og til lurer jeg på norske pressefolks maktforståelse. Det er en ganske stor naivitet rundt hvor stor makt de tror vi har. Omdal har alltid jobbet i mindre aviser, mens jeg har jobbet i den største og mektigste avisen i Norge i 15 år. Så jeg tror jeg vet mer enn ham om hva som er grensene for VGs makt i sånne saker.

– Ubegavet

– Men jeg får litt som fortjent av Omdal på ett punkt. Jeg skrev noe ganske dumt på Twitter som han hang seg opp i. Jeg skrev «Eva Joly var enda dummere enn jeg trodde», da hun uttalte seg om at beløp under en million kroner ikke er korrupsjon i hennes øyne. Det var en dum ting å skrive, spesielt fordi jeg ikke mener det. Det jeg mener er at det hun sa i den aktuelle saken var usedvanlig dumt sagt. Istedet var det jeg som framsto som dum. Det var ubegavet og dumt gjort av meg.

– Mener du faktisk at statsrådenes gaver dreier seg om korrupsjon?

– Nei, det gjør jeg ikke. Da ville jeg skrevet det. Det er ille nok som det er, om man ikke også skal snakke om korrupsjon. Når regjeringen selv innrømmer at man både har brutt lover og reglementet for statsrådene, nedfelt i kongelig resolusjon, så er det alvorlig nok for min del.

Russeavis?

– Men bærer det ikke litt preg av russeavis når du topper en kommentar med tittelen «Regjeringen Det Glade Vanvidd» og sier om olje- og energiminister Terje Riis-Johansen at «Statsråden er en død sild»?

– Nå må ikke du snakke negativt om russeaviser. Journalisten må passe seg nøye for å stigmatisere sisteårselevene i videregående skole landet rundt. Jeg har ikke jobbet i russeavis selv, men jeg tror at mange komikere i Norge har begynt der.

– Men nå driver jo ikke du med komedie, i utgangspunktet?

– Nja, jeg har av og til lurt på det, i forhold til regjeringen. For eksempel da jeg hørte at Magnhild Meltveit Kleppa hadde sittet inne på sitt mørke kontor med et armbånd i hendene, uten å si et i ord til noen, i en uke etter at VG avslørte gavesaken og Statsministerens kontor krevde at alt skulle på bordet. Det hadde jeg problemer med å tro var sant. Det var fantastisk og ellevilt, og det var da jeg skrev «Regjeringen Det Glade Vanvidd».

Venter...

– Du fastslo korrekt at statsministeren ville snu i monstermast-saken. Men for fjorten dager siden viste du til kilder som spådde at regjeringen kunne gå i oppløsning i løpet av få dager, som følge av frustrasjoner i kjølvannet av gavesaken. Vi venter fortsatt...

– I mastesaken bygget jeg først og fremst på meg selv og mine egne vurderinger av hva jeg trodde kom til å skje. Når det gjelder regjeringens framtid, så kunne jeg vært enda tydeligere på at dette var ting som ble fortalt til meg av framstående kilder i regjeringen. Men jeg så på det som en målestokk på hvor stor frustrasjonen er i viktige miljøer i regjeringen, mer enn et uttrykk for realiteten. Og også et uttrykk for hva enkelte ønsket skulle skje.

– Hva synes du om Gahr Støres påfølgende twitring om at du har dårlige kilder og en svak analyse?

– Jeg retwitret meldingen med en gang, jeg. Men han aner jo ikke noe om mine kilder. Hvis jeg hadde fortalt ham det, så tror jeg ikke han ville sagt at det var dårlige kilder. For øvrig har min hovedanalyse i x antall kommentarer vært, i skarp motstrid til mange andre politiske kommentatorer, at de rødgrønne er dømt til å holde sammen. Jeg tror fortsatt at det er den riktige analysen, for alle tre partiene ville tape mye mer enn de ville vinne på å bryte ut. Men det er de kjedelige kommentarene, og det er jo ikke de jeg blir intervjuet om.

Etter å ha hatt en iPad tilgjengelig en ukes tid, kaller VG Netts administrerende direktør Jo Christian Oterhals det et fantastisk produkt.

– Det er den perfekte sofaenhet. Den blir ikke varm, ligger godt i kneet og har god skjerm og størrelse. Spørsmålet er om vi kan tjene penger på den, og ja, det tror vi at vi kan.

Han mener produktet egner seg svært godt til en redigert opplevelse.

– Mens nettet er mer grenseløst og utflytende, egner iPad seg godt for en redigert versjon mer lik det papiravisene presenterer. Hvis man pakker innholdet riktig og det gir en god brukeropplevelse, er jeg sikker på at det er betalingsvilje for det også.

Gir ny optimisme

Stig Finslo i Edda Media tror iPaden kan åpne et nytt marked for inntekter.

– Det vi har sett er at det er en betalingsvilje for noen typer av innhold og tjenester, og det gjør oss mer optimistiske til å skaffe oss digitale inntekter.

Han vil imidlertid ikke anslå abonnementspriser eller si om de overhodet kommer til å tilby hele papiraviser digitalt på iPad.

– Vi kan fastslå at det finnes et marked for salg av redaksjonelle produkter digitalt. At dette markedet kommer til å vokse, er det liten tvil om, men vi skal være forsiktige med å tro at man har funnet den endelige løsningen nå som iPaden er på vei inn.

Foreløpig har det vist seg svært vanskelig å ta betalt for redaksjonelt innhold på nett.

– Alle leter fremdeles etter løsningen. Både her i Norge, i USA og andre steder. Nå må vi bruke tiden til å prøve og feile.

Finslo sier Edda i tillegg til et pionerprosjekt i Drammens Tidende, i første rekke støtter seg på arbeidet Mediebedriftenes Landsforening holder på med. MBL har et eget utvalg som arbeider med løsninger for lesebrett, deriblant iPad.

MBL tester før sommeren

Fagsjef for digitale medier, Geir Engen, sier prosjektet er i rute og at de regner med å kjøre en test ut mot et begrenset antall brukere før sommeren.

– Det vi gjør er å konseptualisere hvordan dette kan se ut. Vi skal samle all informasjon på ett sted gjennom en databaseløsning og så er det snakk om å legge på forskjellige filtre, avhengig av om dette er noe som skal ut på lesebrett, iPad eller en annen enhet.

Ifølge Engen så de først på om det var tilstrekkelig med pdf-en som sendes til trykkeriet, som grunnlag for en iPad-versjon.

– Det var det ikke. Vi har i stedet laget en løsning hvor det gjøres et xml-utdrag fra denne pdf-en, og det gir oss et godt utgangspunkt for å lage innhold for iPad.

Engen sier prosjektet startet etter misnøye med lesebrettet Kindles modell.

– Vi ønsket å ha et system hvor vi har direkte kontroll med brukerne og kan sette pris selv.

Oterhals ser ikke på iPad som noen redningsplanke, verken for papir eller nett.

– Det er papir som må redde papir gjennom å lage et best mulig produkt folk vil lese. Et iPad-tilbud vil heller ikke løse utfordringen det er å få folk til å betale for redaksjonelt innhold på nett. Men iPad kan gi en tredje inntektsstrøm for et selskap som VG. Det er i høyeste grad et mediehusprosjekt å utvikle tjenester for iPad, men tror vi at dette løser utfordringene vi allerede har, er vi naive.

Lager ikke betalingsløsning

VG er i full gang med å utvikle innhold og løsninger for iPad, men kommer ikke til å være blant de aller første til å lansere.

– Vi er egentlig mest interessert i versjon to av iPaden som kommer med 3G. Så vi jobber intensivt med dette, men ser ikke noe poeng i å skynde dette fram bare for å være tidlig ute.

Engen sier MBLs lesebrettgruppe foreløpig ikke arbeider med noen betalingsløsning.

– Det har ikke vært diskutert i gruppen og er ikke noe vi arbeider med nå, sier Engen.

Oterhals sier at heller ikke de har en betalingsløsning klar.

– Det er noe vi er interessert i. Vi er i utgangspunktet lite lystne på å gi fra oss 30 prosent av inntektene til Apple for noe vi utvikler. Fordelen med Apples system er at det fungerer sømløst og at det ikke er noen terskler i forhold til å få brukerne til å betale. Vi har en tradisjon på inntektsdeling med teleselskapene og har sett at det kan fungere. Vi må ha en pragmatisk holdning, men det er klart at vi gjerne vil ha på plass en løsning hvor vi beholder mer av inntektene selv.

 

  Det går nesten ikke en uke uten at en eller annen nettavis skriver om «klarsynte» som skal ha funnet hunder, nøkler, savnede personer og til slutt en lat journalist som er villig til å markedsføre dem på redaksjonelt vis. For dette handler om latskap. Journalistisk latskap. Derfor har jeg tenkt å hjelpe enhver journalist som står i fare for begå en artikkel om «klarsynte», «healere», alternative «vidunderkurer» eller slankemidler til å unngå dette. Til å snu før det er for sent. Til å redde sitt gode navn og rykte.

Når du hører om en «klarsynt» som har funnet en bortkommen hund i skogen ved å si at den nok «befinner seg under høye trær eller i nærheten av vann», så kan du tenke på disse punktene i det jeg har valgt å kalle «Vær Voksen-plakaten».

1) Høres det for godt ut til å være sant?

Hvis svaret er ja, så er det sannsynligvis det. Det betyr også at saken neppe er sann. At noen føler og tror at den er sann er ikke god nok grunn til å bruke opp spalteplass på saken, fordi en journalist skal etter beste evne formidle sannheten. Om de absolutt må skrive om saken bør de kritiske spørsmålene hagle over intervjuobjektet. Det ser vi dessverre sjelden. Det ville jo ødelegge en god sak om sannheten skulle stå i høysetet.

2) Bryter hendelsen/påstanden med naturlovene?

Hvis svaret er ja så bør du finne noe annet å skrive om. Såpass ydmykhet bør en journalist ha. Historier som innebærer at naturlovene settes til side bør være forbeholdt religiøse skrifter og science fiction, ikke redaksjonell spalteplass.

Men naturlovene er kompliserte saker. Fysikk og sånt. Ikke alle journalister er så flinke til akkurat det. Derfor skal jeg gjøre det enkelt for dem: Hvis historien du tenker å gjengi minner om noe Jesus eller Snåsamannen kunne gjort, så bryter det sannsynligvis naturlovene, og dermed er det ikke sant. Sånn. Det klarer vel de fleste journalister å huske?

3) Finnes det solide bevis?

Hvis svaret på de to første spørsmålene er ja så kan man med 99,9% sikkerhet si at saken er en fantasisak. Altså vrøvl og vås og ikke verdt å skrive om. Likevel hender det at nye og banebrytende, eller bare veldig sjeldne, hendelser skjer, så derfor bør man også vurdere bevisene.

Ga den «klarsynte» en spesifikk spådom som viste seg å treffe presist, eller var det flere diffuse påstander som bare passet sånn noenlunde til virkeligheten? Finnes det dokumentasjon på hva som ble spådd, helst postet på internett eller festet til bilde/video før hendelsen? Har den syke som ble frisk en ikke-reverserbar sykdom? Får den syke annen parallell behandling? Var diagnosen legebekreftet, og var bedringen legebekreftet? Har bedringen vart lenger enn det man ville forvente gjennom sykdommens naturlige symptomsvingninger? Varer vektreduksjonen mer enn 6 måneder uten andre tiltak?

Det er kanskje upresist å kalle dette «solide bevis», men for en journalist i arbeid er det hvertfall viktige spørsmål å stille seg. Som jeg har blogget flere ganger før så er det ofte lett å finne ut at de tilsynelatende presise spådommene som regel er en filtrert versjon tilpasset fakta etter at saken er løst. Hvis jeg kan finne ut det, så kan en journalist finne ut det. De får tross alt betalt for den jobben, og har tilgang på mye flere ressurser enn meg.

Å forvente at en journalist leser seg opp på forskning og lærer seg hvordan de skal tolke studier på en kritisk måte, er for mye å forvente. Jeg kunne selvsagt sagt: Er påstanden verifisert gjennom en rekke RCTer publisert i et anerkjent vitenskapelige tidsskrift? Men det blir for komplisert. Derfor vil jeg heller at en journalist bare skal stille seg noen enkle spørsmål som de ovenfor. Å tenke kritisk er ikke så vanskelig, og bevisbyrden ligger alltid hos den som påstår noe fantastisk.

Praktisk bruk

Alt dette burde være en selvfølge for journalister, men likevel ser vi altså at de feiler gang på gang. Det verste eksemplet i moderne journalistikk er Snåsamannen. Jeg tror aldri jeg har sett en journalist stille et eneste virkelig kritisk spørsmål til denne luringen fra Snåsa. Krevd dokumentasjon eller pekt ut hans avslørte løgner for ham. Pressen har inngått en slags avtale med ham om at hvis han hjelper dem å generere klikk i nettavisene, så skal de gjengi alle hans påstander uten motstand. Det tjener de begge på.

Dermed skriver de gang på gang at «Snåsamannen skal ha helbredet 50000 mennesker» som om det var en faktapåstand. Det er det ikke. Kanskje de tror de redder seg inn ved å skrive «skal ha», som om de bare gjengir en utbredt oppfatning, men hver gang en journalist skriver dette så hamrer de inn i folks kollektive underbevissthet at Snåsamannen har helbredet minst 50000 nordmenn. At han er en healer. At han kurerer sykdom. Det er feil. Det er løgn. Det er ren fantasi. Det burde være pinlig for enhver journalist som noensinne har skrevet dette.

Hadde de benyttet seg av Vær Voksen-plakaten så hadde journalistene sluppet å begå denne tabben, for høres det for godt ut til å være sant? Ja. Å helbrede alle slags sykdommer bare ved å ta på eller snakke med noen høres definitivt for godt ut til å være sant. Det burde få noen alarmbjeller til å ringe, og det burde gjøre at en redaktør nektet å sette påstanden på trykk.

Bryter påstanden med naturlovene? Ja. At noen skal bli friske fra kreft, få synet eller hørselen tilbake, eller bli kvitt andre alvorlige sykdommer fordi noen bare tenker litt på dem, bryter definitivt naturlovene.

Finnes det solide bevis? Nei. Overhodet ikke. Ikke et eneste eksempel på en legebekreftet kreftdiagnose som har blitt borte etter et møte med Snåsamannen er dokumentert. Ikke et eneste tilfelle av en blind person som har begynt å se igjen. Ingen døve grunnet organisk skade som har fått hørselen tilbake.

Hadde journalister brukt Vær Voksen-plakaten så hadde Snåsamannen solgt 850 bøker og vært bortglemt i størstedelen av Norges land. Det hadde vært til det beste for alle. Jeg forstår at det er en nyhetssak når Aylar tror en «klarsynt» hjalp henne med å finne sin bortkomne hund, fordi, vel, det er Aylar, og vi håper alle å se bilde av en pupp. Men når 53 år gamle Kjersti fra en liten bygd i Nordland mener at en synsk nabo fant hunden hennes, så er det ikke en nyhetssak. Og når 80 år gamle Joralf Gjerstad fra Snåsa skryter på seg å kunne bryte naturlovene, så er det heller ingen nyhetssak. Problemet er bare at pressen valgte å gjøre Joralf til en nyhetssak, og dermed kan de nå legitimere saker om ham med at det er nyhetsverdig fordi han er en offentlig person. Pressen har altså effektivt konstruert en alternativ virkelighet som gir dem spillerom til å fordreie sannheten. Det er ille.

Vi kan også se på den «sanndrømte» Jucelino Nobrega da Luz som både TV 2 og VG hevdet hadde spådd terroraksjonene i Norge 22. juli 2011 i detalj allerede tilbake i 2007. Men høres ikke det for godt ut til å være sant? Jo, definitivt. Bryter det med naturlovene? Ja, absolutt. Å se inn i fremtiden er ikke mulig. Finnes det solide bevis? Nei. De bevis som er lagt frem beviser ingenting, er mest sannsynlig forfalsket, og sett i sammenheng med andre faktaopplysninger så tyder alt på at da Luz er en svindler.

Hadde journalister brukt Vær Voksen-plakaten så hadde ikke da Luz fått nasjonal medieeksponering som virker som en gigantisk reklameplakat for hans løgner og bedrageri. Når media bidrar til å lure folk, så er det ille, enten det handler om å oppsøke Snåsamannen for å bli helbredet for kreft, eller kjøpe en overpriset billett til et foredrag av en som står og lirer av seg løgner på scenen.

Konsekvenser

Og slik kan vi fortsette. Ved å bruke Vær Voksen-plakaten på sak etter sak så ser vi at dette er noe pressen ikke burde skrevet om. Ja, det gir klikk og lesere, men det bidrar til å forsøple vår kollektive bevissthet og informasjonsmengde. Media er for mange den fremste kilden til kunnskap om verden rundt seg. Kunnskap de skal bruke til å foreta viktige livsvalg om helse og politikk. Da er det viktig at den informasjonen de får er i nærheten av å være korrekt. Når pressen ukritisk gjengir historier om antivitenskapelige påstander og mystiske evner, så fucker de opp hjernene til en stor del av befolkningen.

Det er ikke uten grunn at rundt halvparten av det norske folk nå tror at Joralf Gjerstad besitter helbredende evner. Det er trist, og det er ikke så rent lite alvorlig. For ønsker vi virkelig en nasjon hvor halvparten av de som skal stemme frem hvilke mennesker som skal styre landet tror at alvorlige helseproblemer kan løses ved å la en gammel mann berøre skuldrene dine? Hvordan kan mennesker som tror på slikt egentlig være kvalifiserte til å mene noe som helst om hvordan dette landet skal styres? Hvordan kan vi la mennesker med en slik fantasipreget tilnærming til virkeligheten og en så skjødesløs omgang med sannheten få bestemme hvem som skal løse morgendagens utfordringer i helsevesenet?

Pressen har et ansvar. Pressen burde være et filter mot bullshit. Det er nok av fantastiske og spennende saker å skrive om fra den virkelige verden uten at avisene må fylle spalteplass med drømmer og fantasier fra mennesker med et såpeboblesterkt forhold til virkeligheten. Mennesker som sikkert smiler lett overbærende når barna deres tror på julenissen og tannfeen, men som selv tror på fenomener som er minst like usannsynlige. Og det er derfor jeg har valgt å kalle de tre punktene mine for Vær Voksen-plakaten, fordi det er det dette handler om. Å være voksen. Å forholde seg til virkeligheten med det kritiske filter en voksen person bør ha. Ikke gjengi vrangforestillinger som er likestilte med de fantasiene en femåring har.

Pressen må vokse opp. Jeg håper mine tre spørsmål kan hjelpe dem på veien.

 (Kommentaren er hentet fra Gunnar Tjomlids blogg Saksynt og gjengitt med hans tillatelse.)

 

Over mer enn 15 sider skrev VG i sitt weekendmagasin denne helgen om Hege Grostad som arbeider som prostituert og vil ha avskaffet sexloven. Diskusjonene i sosiale medier var mange, og reaksjonene uteble ikke. Enkelte mente sågar at dekningen kunne bli sett på som brudd på tekstreklameplakaten siden Grostads virke og sosiale medieprofiler var gjort tilgjengelig for leserne.

Men det var ikke dette Kvinnefronten reagerte på. Organisasjonen, som ifølge deres nettsider er en radikal feministisk organisasjon som kjemper mot all kvinneundertrykkelse, mener VG har brutt god presseskikk og har klaget avisens oppslag denne helgen inn for PFU.

Flere kilder

Organisasjonen mener VG har brutt punktene 1.2, 1.4 og 3.2 i plakaten.

– Å la Frk. Grostad sitte ganske alene på ytringsfrihetens pidestall i media, skaper et unyansert og ganske skjevt bilde på hvordan sexindustrien ser ut, sier Daisy Elizabeth Sjursø i Kvinnefronten.

Sjursø viser til et utsagn i artikkelen fra Grostad om at det er på tide at de 3.000 kvinnene som selger sex i Norge blir hørt.

– Med dette får VG det til å høres ut som om Grostad snakker på vegne av alle disse 3000 kvinnene.

Behandler seriøst

Sjefredaktør Torry Pedersen i VG forteller at han ikke var kjent med klagen før Journalisten ringte.

– Vi har ikke fått den ennå, men når vi får klager, så behandler vi dem seriøst. Så også med denne klagen.

Årsaken skal ifølge kvartalsrapporten til Norges største mediekonsern være investeringene i nettbaserte rubrikktjenester i nye marked. Driftsinntektene i første kvartal i år økte med nesten 70 millioner kroner til 3,670 milliarder kroner. Driftsresultatet var i kvartalet på 274 millioner mot 424 millioner ved samme tid i fjor.

Mediekonsernet satset 240 millioner kroner på nettbaserte rubrikktjenester i utlandet, hvilket er 100 millioner mer enn ved samme tid i fjor.

Den digital delen av mediekonsernet utgjør en stadig større andel av inntektene, i først kvartal i år utgjør bidraget 45 prosent av omsetningen. Opp fra 37 prosent ved samme tid i fjor.

Den digitale delen til de redaksjonelt baserte mediehusene var i kvartalet på 19 prosent, mot 13 prosent i første kvartal i fjor.

I Schibsted Norge er det Fædrelandsvennen som har det tyngst. Mediehuset har et driftsunderskudd på én million kroner etter at driftsinntektene falt fra 102 millioner i første kvartal ifjor, til 95 millioner kroner ved samme tid i år.

Dette er likevel et driftsresultat som er bedre enn ved samme tid i fjor, da driftsunderskuddet var på to millioner kroner. Mediehuset hadde driftsunderskudd også i tredje kvartal i fjor.

Digitale løft

De fleste av de fem store avisene i Schibsted Norge mister inntekter og får svakere bunnlinje, men ikke VG. Avisen hadde 477 millioner kroner i driftsinntekter i perioden, det er en økning på 9 millioner fra samme tid i fjor. Driften gikk med et overskudd på 73 millioner, hvilket er seks millioner bedre enn første kvartal i fjor.

Den digitale delen av VG bidrar til driftsresultatet. Driftsinntektene på papir går tilbake med 26 millioner kroner fra året før, til 340 millioner i første kvartal. Annonseinntekter papir og opplagsinntektene faller i perioden. Samtidig øker de digitale driftsinntektene med 31 millioner kroner til 137 millioner.

Dermed blir det digitale driftsresultatet også forbedret med seks millioner til 31 millioner i første kvartal. Mens driftsresultatet fra papir står stabilt på 42 millioner kroner i perioden. Ifølge Schibsteds kvartalsrapport er det særlig drevet av utviklingen på web-TV og mobil.

Tungt

Aftenposten er desidert størst av de fem avisene i opplag og omsetning. 501 millioner kroner kom inn i avishuset i første kvartal. Det er hele 54 millioner kroner mindre enn ved samme tid i fjor. Bunnlinjen følger etter inntektene og er ned 23 milioner til 46 millioner kroner målt kvartal mot kvartal.

I Bergens Tidende har det vært et stort inntektsfall i første kvartal. Mediehuset hadde 215 millioner kroner i driftsinntekter, det er 29 millioner lavere enn ved samme tid i fjor.

Driftsoverskuddet er ned 12 millioner fra i fjor til 20 millioner i først kvartal i år.

Heller ikke avisen i oljebyen, Stavanger Aftenblad, slipper unna nedgang. Inntektene falt til 147 millioner kroner i første kvartal, mot 167 ved samme tid i fjor. Avisen leverte likevel et driftsoverskudd på 18 millioner kroner, sju færre millioner enn ved samme tid i fjor.

Sterkere i Aftonbladet

I Sverige har Svenska Dagbladet et driftsunderskudd på hele 11 millioner kroner, mot et overskudd på 18 millioner kroner på samme tid i fjor. Driftsinntektene falt med 23 millioner kroner til 276 millioner kvartal mot kvartal.

Også i Aftonbladet falt inntektene, men da med "bare" fire millioner kroner til 498 millioner. Avisen leverer likevel et styrket driftsoverskudd på 57 milloner kroner, hvilket er en økning på 12 millioner fra samme tid i fjor.

Papir har klart størst inntekter med 345 millioner kroner i første kvartal, ned 381 fra samme tid i fjor. Onlinedelen hadde i samme periode 153 millioner, som er opp fra 121.

Men på bunnlinjen er det den digitale delen som leverer mest. Mens papirdelen økte sitt driftsoverskudd fra 15 til 24 millioner kroner kvartal mot kvartal, økte den digitale delen sitt med tre millioner til 33 millioner i første kvartal.

Nettbetaling

2013 er året Schibsted tar ytterligere tak i potensielle inntekter digitalt fra mediehusenes brukere. Etter at Fædrelandsvennen for snart et år siden lanserte sine abonnementstjeneste, følger de andre regionavisene etter. Først ut blir Stavanger Aftenblad som lanserer sin tjeneste på dagen et år etter kollegene i sør.

Nøyaktig når Bergens Tidende følger er usikkert, men mye tyder på at Aftenposten vil ha sin takstameter-løsning klar i oktober.

Svenska Dagbladet lanserte sin takstameterløsning denne måneden.

- Utviklingen av abonnementsmodeller for nettaviser er et annet viktig område for oss. Vi har positive resultater fra innføringen av et pakkeabonnement for papiravis og nettavis i Fædrelandsvennen for et år siden. Forrige uke ble en tilsvarende modell lansert i Svenska Dagbladet, og de fleste av våre aviser vil følge etter senere i år, sier konsernsjef Rolv Erik Ryssdal i pressemelding.

Forsvarets etterretningsbataljon har registert minst ni norske journalister, melder VG i dag.

– Omfanget er mye større enn vi først ventet eller regnet med. Det er ennå mulighet for nye funn, sier generaladvokat Arne Willy Dahl til avisa.

Elleve personer er hittil avhørt i saken. Samtidig gransker en gruppe etterforskere bataljonens datasystemer via søk på konkrete navn og stikkord. Dahl sier at det foreløpig ikke er funnet sensitiv informasjon om journalistene.

Forsvarssjef Harald Sunde ble i dag orientert om status i granskingen, opplyser VG.

Hastet

Frilanser og gravejournalist Kjetil Stormark ble ulovlig registrert av Forsvarets etterretningsbataljon. I går kunne Journalisten fortelle hva som står i anmeldelsen advokaten hans har sendt Generaldvokaten.

Kartleggingen av Stormark ble kjent 23. mars. Allerede to dager etter anmeldte advokat Jon Wessel-Aas forholdet. Det er ikke tilfeldig at det gikk så raskt, forklarer Stormark:

– Da mitt navn ble kjent i mediene lørdag 23. mars, fortalte to etterretningskilder med kjennskap til Etterretningsbataljonen, uavhengig av hverandre, at det var overhengende fare for at viktige papirkopier og andre bevis kunne bli ødelagt eller fjernet dersom Generaladvokaten ikke slo raskt nok til. Dette var grunnlaget for den bekymringen som min advokat videreformidlet på mine vegne.

Frilanseren mener det er grunn til å tro at viktige bevis gikk tapt allerede før navnet hans ble kjent. Stortingets kontrollutvalg for hemmelige tjenester, EOS, foretok i november i fjor en uanmeldt inspeksjon av Etterretningsbataljonens datasystemer ved Setermoen leir i Bardufoss. Advokatkontoret Bing Hodneland skriver i anmeldelsen at det er uklart om utvalget da sjekket andre navn enn de to VG-journalistene Rolf J. Widerøe og Hans Petter Aass, som hadde klaget på mulig kartlegging.

Motiv og tid

Etterretningskilder har opplyst til Stormark at inspeksjonen i november var lite grundig.

– All logikk tilsier at når EOS-utvalget i et brev til E-bataljonen slo fast at registreringsvirksomheten var ulovlig, har bataljonen hatt motiver og rikelig med tid til å slette bevis som utvalget ikke sikret seg i november i fjor, sier Stormark.

Selv om Militærpolitet ifølge frilanseren nå arbeider med å sikre tekniske spor og kanskje forsøker å gjenopprette eventuelt slettede data, er han svært usikker på om det blir mulig å avdekke sannheten om hele omfanget av kartleggingen.

Les VGs nyhet om kartleggingen her.

Avskrekke kilder

Advokat Wessel-Aas  skriver i anmeldelsen at beslutningen om å kartlegge og registrere hans klient tilsynelatende har direkte utspring i Stormarks lovlige journalistiske virksomhet. Derfor mener advokaten kartleggingen krenker Den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMK) artikkel 10 om pressefrihet. Konvensjonen ble vedtatt i 1950 (se faktaboks).

 – Inngrep i pressefriheten må både ha klar lovhjemmel i nasjonal rett og i tillegg anses som konkret nødvendig i det enkelte tilfellet, heter det i anmeldelsen.

– Ingen av disse vilkårene er oppfylt, skriver Wessel-Aas. Han viser til at Den eruopeiske menneskerettsdomstolen EMD, blant annet i avgjørelser som angår pressens kildevern, ”har fremhevet det uheldige ved alle former for statlige tiltak som kan ha en nedkjølende effekt på pressefriheten”.

Advokaten fremholder at etterretningsbataljonens virksomhet i den aktuelle saken har en åpenbart nedkjølende effekt. Han viser til at kartlegging i et etterretningsregister, ”tilsynelatende som en potensiell trussel mot rikets sikkerhet”, kan avskrekke journalister fra lovlig arbeid.

Wessel-Aas mener det også kan avskrekke kilder fra kontakt med journalister som arbeider med myndighetskritisk journalistikk hvis de oppfatter en risiko for at ”myndighetene vil foreta seg uhjemlede inngrep i deres rettssfære”.

Les hele anmeldelsen her.

Etter at VG Nett avslørte bruddet mellom Aksel Hennie og Tone Damli Aaberge, og fulgte på med en strøm av saker om kjendisparet, har dekningen blitt heftig kommentert og harselert med i sosiale medier, i underholdningsprogrammer, i radiodebatter, i kommentartråder og i avisspaltene. Der også profilerte kommentatorer i blant annet Aftenposten og Stavanger Aftenblad felte sviende dommer. Og fikk ironiserende svar på tiltale fra VG-folk, både på kommentarplass og i sosiale medier.

Tilbud til leserne

Her kommer en ny runde på karusellen. Metajournalistikk er tross alt Journalistens spesialøvelse. Vi tar et skritt til siden og begynner med det grunnleggende. Hvorfor bruker VG så mye plass på kjendisjournalistikk?

– Jeg vet ikke om jeg er enig i premisset, at vi bruker så mye plass på dette, sier ansvarlig redaktør i VG, Torry Pedersen.

– Neivel, men VG bruker en del ressurser på kjendisjournalistikk?

– Det er riktig at kjendisjournalistikk eller underholdningsjournalistikk generelt er en del av tilbudet til leserne våre på samme måte som sport, nyheter, politikk og utenriks er det. Jeg ser ikke noe problem med det. De fleste medier har en sånn miks i dag.

– Men hvilke ambisjoner har dere med kjendisjournalistikken, hvordan skal den være?

– Det meste av vår Rampelys-journalistikk er relatert til det disse kjente personene driver med, den har et faglig innhold. Så er stoffet mer innrettet mot yngre på nett og der omtaler vi også flere internasjonale stjerner.

Stor interesse

– Er kjendisjournalistikken viktig for VG?

– Den er en sentral del av det tilbudet vi gir. Det er et viktig stoffområde akkurat som nyheter er ... men ingen har ringt og spurt om hvordan vi dekker Hugo Chávez død for å si det sånn.

– Litt viktigere hendelse med noe større politiske ringvirkninger..?

– He, he. jo da, det er jeg enig i. Men vår brede dekning av Chavez død illustrerer mangfoldet i VG.

– Samtidig er det nok flere konkurrenter som misunner dere avsløringen?

– Jeg tror de som bare driver med kjendisjournalistikk synes det er kjipt at de ikke hadde nyheten først.

– Kritikere sier bruddet er uinteressant, men hvordan har interessen fra publikum vært?

–   Den har vært stor. Stoffet er veldig godt lest. Enhver overraskende nyhet blir godt lest, som når en kjendis dør eller gjør noe uventet. Dette kom brått på, da er det naturlig med stor interesse.

– En innvending mot VG var avsløringens mangel på åpne kilder, hva sier du til det?

–   Det vitner om at man aldri har hatt nyheter i denne sjangeren. Det kan ikke være vanskelig å forstå at kildegrunnlaget er annerledes i en slik følsom sak. Men vår kilde har ikke gitt noen verdivurdering, slik anonyme kilder til Aftenpostens sak om striden rundt Per Sandberg, gjorde. Poenget i vår sak var at kilden enten snakket sant eller usant. Anonymitet var derfor ikke noe stort problem.

– Men Joacim Lunds kritikk gjelder særlig VGs bruk av anonyme kilder der Vær Varsom Plakatens krav til samfunnsmessig betydning langt fra er oppfylt?

– Lund må jobbe med å lese hele VVP. Paragraf 3.1 er tydelig på at kilder som hovedregel skal oppgis med mindre det kommer i konflikt med kildevernet. Det er ikke slik at 3.4 trumfer 3.1. I denne saken var det ikke mulig å oppgi kilder, hvilket selvfølgelig hadde vært ønskelig. Poenget presseetisk var at opplysningen var absolutt presis.

Massiv dekning

– Mange forstår at nyheten om bruddet er en sak for VG. Men i kjølvannet har dere blant annet servert ekspertuttalelser, twitterhistorikk, bildespesial, tidslinja «øyeblikkene med Aksel og Tone», råd for å takle kjærlighetssorg og «slik reagerte kjendisene på bruddet». Det har vel vært i meste laget?

– Jeg har lest kommentarene til Joacim Lund og Sven Egil Omdal, med stor interesse. Men her har de gått seg fullstendig vill. Lund hevder at ryktet om brudd fikk VG til å glemme presseetikken og rydde forsiden. Men vi har ikke ryddet en eneste forside basert på rykter. Vi hadde en bekreftelse på bruddet.

– Omdal skriver «Siden de viste oss ringen og elsket hverandre på Twitter, har vi alle rett til å vite hvor vondt de har det nå, og hvem det var som gikk. Det har jo både Knut Haavik og VG sagt. Men denne løgnen har norsk rett for lengst kledd naken. osv.» Han skriver godt og forførerisk. Men VG har ikke sagt noe om hvem som gikk. Og det juridiske grunnlaget han prøver å trekke fram, Caroline-saken og Big Brother-dommen, viser at han ikke forstår jussens sentrale premiss. I Big Brother-saken hadde paret vært ute av rampelyset i mange år og det ble røpet intime detaljer. Vi har ikke sagt noe annet enn at det er slutt mellom Tone og Aksel. Det er ikke rettsstridig.

– Omdal som synes å aspirere til å ville bli presseetikkens pave, må rett og slett sette seg bedre inn i det juridiske grunnlaget før han skriver sine kommentarer. Skal du være skriftlærd må du kunne teksten.

Omfanget diskutabelt

– Men hvis det eneste dere har skrevet er at det er slutt har dere jammen brukt mye plass på å fortelle uvesentligheter etterpå?

– Det er legitimt å diskutere omfanget, om det blir for mye. Men det står ikke om viktige samfunnsinteresser når NRK gjentatte ganger viser bilder av Marit Bjørgen som kommer tre sekunder før Kowalczyk i mål heller. Det er godt TV og folk er interessert i det.

– Når det gjelder samlivseksperten er det interessant å få innsyn i hvordan kjente mennesker håndterer offentlighet rundt forholdet. Men det er legitimt å spørre om vi burde gjøre det samme dag som nyheten om bruddet.

– Vi må anta at dette er en vond sak for de involverte kjendisene, har ikke de samme krav på privatlivets fred som andre?

– Jo, og det er nettopp derfor vi ikke går inn i den private sfæren deres, utover å fortelle at det er slutt. Vi har ikke vist et eneste bilde fra deres private sfære og har så langt jeg vet aldri tatt bilder av dem i privat sammenheng.

– Dere får kritikk for å fulgt etter Aaberge og vært pågående når hun ikke vil svare på spørsmål rundt bruddet?

– Det er fundamentalt feil. Sitatene er hentet fra svenske aviser. Vi var ikke der.

– Men dere utnytter bruddet mellom to kjente mennesker til å lage tullesaker som «slik reagerer kjendiser» osv.?

– Det er som sagt legitimt å diskutere hvor mye vi skulle skrevet og timingen når det gjelder samlivseksperten. Innslaget med kjendiser på VGTV er ikke det beste vi har gjort.

–   Så det har vært litt refs internt da?

– Jeg er VGs skarpeste kritiker hver eneste dag. Denne saken har vi gått svært grundig gjennom. I det store er den forbilledlig løst. Vi forteller at det er slutt, men går ikke inn i den private sfære.

– Du er eksponent for åpen debatt om VGs journalistikk. Men det kan virke som andre har litt ømmere tær i VG?

–   Nei, jeg kan ikke se det. Men kommentarene om saken var elendige. Jeg synes Anders Giæver skrev betimelig om at de som ikke synes nyheten var nødvendig selv publiserte sin kommentar om den helt øverst på egen nettside. Og Harald Henden viste til at han og VG faktisk hadde omfattende dekning av det som skjer i Italia og Syria.

– Men det må være lov å kritisere VGs journalistikk i denne saken selv om man ikke har vært i Syria i det siste?

– Ja, det er helt greit for meg. Men man må sett seg bedre inn i saken.

– Og skal man bedrive mediekritikk må man nødvendigvis omtale saken det gjelder, selv om det handler om en sak man mener er uvesentlig eller uinteressant?

– Det er et interessant poeng. Men det er også et poeng at noen er mer glad i å kommentere fenomenet enn å bringe nyheten.

Blitt kalt verre ting

– Sven Egil Omdal velger å være kort i sin kommentar til VG-redaktørens motangrep:

– Folk kan lese selv, de ser hva VG har gjort, og skjønner hva jeg skrev. Og jeg er blitt kalt verre ting enn pave, også i VG. Det tåler jeg godt.

Det skriver VG Nett torsdag. Stortingets overvåkningsorgan for de hemmelige tjenestene (EOS-utvalget) har konkludert med at Hans Petter Aass, som nå jobber i Stavanger Aftenblad, og Rolf J. Widerøe har vært utsatt for ulovlig kartlegging.

Sjefredaktørene i de to avisene betegner kartleggingen som uhyrlig og som demokratisk problem.

Kritiske saker

På Forsvarets hjemmesider heter det at Etterretningsbataljonen "rekrutterer, selekterer og utdanner det best egnede personellet for tjenestegjøring i de ulike fagfelt for etterretningsstøtte til militære operasjoner i inn- og utland". Bataljonen har sete på Setermoen i Indre Troms.

Aas og Widerøe har de siste årene jobbet med flere kritiske saker og bokprosjekter om de hemmelige tjenestene i Norge. Ifølge VG Nett har EOS-utvalgets undersøkelser vist at Etterretningsbataljonen har en mappe i sitt datanettverk der det er lagret informasjon om de to journalistene. Informasjonen omfatter navn, bilde, utdanning og arbeidshistorikk.

– Svært uheldig

EOS-utvalget skriver i et brev:

"Utvalget vil understreke at pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk og nyter et sterkt vern gjennom blant annet ytringsfriheten og pressefriheten. Det er svært uheldig om man på bakgrunn av sin journalistiske virksomhet behandles i systemene til de hemmelige tjenestene uten at det er tilstrekkelig grunnlag for det".

- Dette er totalt uakseptabelt. Nå må vi få alle kort på bordet. Vi må få svar på hvem som tok beslutningen om denne kartleggingen. Dersom kritisk journalistikk skal føre til ulovlig kartlegging, så har vi et stort demokratisk problem, sier VGs sjefredaktør Torry Pedersen til egen avis.

Rystet Helle

Sjefredaktør Lars Helle i Aftenbladet bruker sterke uttrykk i en kommentarartikkel om saken:

"Etterretningsbataljonens kartlegging av aftenbladjournalist Hans Petter Aass og hans VG-kollega Rolf J. Widerøe er ikke bare ulovlig, den er uhyrlig. Dette er en trist dag for Norge. (...) Det er klart vi gnir oss i øynene: Seriøs, systematisk og grundig journalistikk møtes med hemmelige, autoritære metoder i statlig regi. Er all lærdom fra Lundkommisjonens rapport fra 1996 borte? Er ikke den kalde krigen over? Er Haakon Lie tilbake?"

Bok om Bolle

Ifølge avisa var det Hans Petter Aass som klaget saken inn til EOS-utvalget, på bakgrunn av opplysninger om journalistene.

Verken Aass eller Widerøe har vært tilgjengelig for kommentarer torsdag. De to har blant annet skrevet bok om Nokas-ranet i Stavanger i 2004 og bok om offiseren og spesialsoldat Trond André Bolle, som ble drept i Afghanistan i 2010.

Fredag vitnet tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen for Dagbladet ankesaken i Borgarting lagmannsrett. I tingretten ble Dagbladet dømt til å betale tidligere ambulansesjåfør Erik Schjenken én million kroner i oppreisning for ærekrenkelser. 

Pressens samfunnsrolle

Da hendelsen i Sofienbergparken fant sted i 2007 var Olufsen sjefredaktør i VG. I rettssal K32 støttet den nåværende Schibsted-redaktøren Dagbladet.

Han innledet med å si at saken var en klassisk hendelsesnyhet, som det er naturlig mediene dekker.

– Det er en del av pressens samfunnsrolle å formidle kritikk av beredskapstjenesten. Det skjer en løpende debatt som fører til korrigeringer. Det er sånn det er tenkt å være, og sånn det fungerer i dag, sa Olufsen.

– Svigerfar rykket ut

I motsetning til hva mange har gjort tidligere, trakk ikke Olufsen fram Caroline Drefvelins foto av en skadet Ali Farah som det som endret karakter i saken. Han trakk fram Nils Nordberg, som er faren til Farahs ektefelle, Kohinoor Nordberg.

– Offeret, anført av svigerfar, rykket ut i NRK med en rimelig tøff beskrivelse av det som hadde skjedd. Han er en kjent skikkelse i NRK-systemet, og kollegene åpnet slusene og mikrofonene for hans karakteristikk. Som kanskje var et av de sterkeste bidrag til at denne saken fikk plass i offentligheten.

Statsråder på banen

Til spørsmålet om rasisme mener Olufsen verken VG eller Dagbladet tok opp dette. Han opplevde spørsmålet om rasisme mer som observasjoner fra vitner til hendelsen.

– Den typen kritikk kom fra kilder som virket seriøse i saken, som sykepleiere som ikke kjente offeret. Det kom også umiddelbart sterke påstander fra offerets nærmeste familie. Det er rimelig i et samfunn som vårt at slikt blir formidlet offentligheten. Slik får samfunnet fri adgang til å diskutere det, reagere og korrigere. Men det er selvsagt regler for hvordan slike ting formidles, som er forankret i presseetikken.

Dagbladets advokat Frode Elgesem spurte så hva slags betydning det hadde for mediedekningen at statsråder tok opp rasisme.

– Saken utviklet seg raskt til flere aktører i samfunnet. Alt fra Kirkens Bymisjon til partiledere. Da finansministeren uttalte seg fikk saken en større dimensjon. Da ble det også fra min side besluttet å involvere papiravisen VG.

Takhøyde

Om Dagbladets kommentatorer sa Olufsen at de var blant de skarpeste i dagspressen. Men han mente de holdt seg innenfor det akseptable.

– Jeg syns Dagbladets nyhetsdekning framstod som en rimelig normal fremstilling av en episode som vakte uhyre sterkt engasjement. Kommentarene oppfattet jeg hadde et videre perspektiv enn bare disse hendelsene. Jeg opplevde at de tok opp diskrimineringsfenomenet i etatene og prøvde se det i samfunnsmessig sammenheng. Gitt den terskel det må være for ytringer i samfunnet mener jeg helheten må ivaretas.

Da Erik Schjenkens advokat Carl Bore tok over utspørringen ville han vite om han var uenig i at Dagbladet ble dømt i tingretten.

– Ja, jeg er uenig i det. Jeg syns det var en oppsiktsvekkende dom i lys av hva det har vært tradisjon for, sa Olufsen.

Kommentar

– Du mener det må være lovlig å fremsette påstandene som ble gjort i Dagbladet? spurte Bore.

– Ja, jeg oppfatter det som en lovlig formidling av publikums reaksjoner. Jeg mener takhøyden i vårt samfunn for å formidle meninger bør være ganske høy.

Bore fulgte videre opp med å spørre om Olufsen mener det er greit for en avis å konstatere rasisme på lederplass på grunnlag av vitners uttalelser.

– På basis av det som fremkommer kan avisen fritt utforme sin kommentar og mening til dette. Jeg vil presisere at jeg oppfatter kommentarene mest som et uttrykk for at man opplever det at offeret ble forlatt som diskriminering. Og at man ut av det også kan ta opp spørsmålet om rasistiske holdninger. Jeg opplever ikke at det var et direkte personangrep. Jeg visste ikke hvem Schjenken var før han selv sto fram, forklarte Olufsen.

– Tok det personlig

– Så du mener han ikke burde tatt det personlig, ville Bore vite.

– Ja. Min vurdering i dette spørsmålet er at han har tatt dette for mye som et personangrep.

Kjersti Sortland (44) har jobbet like lenge i VG som hennes forgjenger i Budstikka, Andreas Gjølme, har sittet i redaktørstolen. Gjølme går over i annen redaktørstilling i Budstikka når Sortland starter i sin nye jobb 1. juni.

Sortland har ikke latt seg skremme av kravet fra en gruppe større aksjonærer i Budstikka Media om å stanse ansettelsen av ny sjefredaktør og innføre enledermodell i selskapet. Dette forslaget kan komme opp på generalforsamlingen 15. april.

– Jeg har forholdt meg til at et enstemmig styre har ansatt meg og at hele organisasjonen ønsker seg en sjefredaktør. På bakgrunn av det har jeg tatt min avgjørelse, sier Sortland til Journalisten.

Bred bakgrunn

Hun kommer fra stilling som digital prosjektleder i VG, der hun fra 1991 har jobbet som journalist, reportasjeleder, nyhetssjef, avdelingsleder for nyhetsavdelingen og konstituert redaktør for VG Helg. I studietiden i Stavanger og Bergen jobbet Sortland, som opprinnelig er fra Bømlo, som vikar og tilkallingsvikar i Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Bergensavisen.

– Jeg har jobbet mye med harde nyheter og newsfeature i VG. Det er selvfølgelig ikke uten vedmod jeg forlater en så fantastisk bedrift etter 22 år. Det sier mye at reaksjonen til min nåværende sjef, Torry Pedersen, var "Så kult, Kjersti". Han gir slipp på meg etter tre måneder, selv om jeg egentlig har en oppsigelsestid på seks.

– Spennende leder

Styreleder i Budstikka, Kaare Frydenberg, har ikke latt seg presse av opprørske aksjonærer og uttrykker stor tilfredshet med nyrekrutteringen.

– Kjersti Sortland har en bred erfaringsbakgrunn, både fra den journalistiske og skrivende siden, samt fra det området som for alle mediebedrifter nå står i fokus: utvikling av stoff og forretningsmodeller på de digitale plattformene. Legger vi til det at hun også har ledererfaring fra Norges største mediehus, og at hun som innbygger i Bærum kjenner Budstikkas markedsområde godt, våger jeg å slå fast at vi har sikret oss en dyktig og spennende leder for utviklingen av mediehuset i årene framover.

Engasjert seg i sport

Sortland forteller at hun har bodd i Bærum i 17,5 år.

– Jeg bor på Snarøya, der bussen snur. Her er jeg blitt voksen selv og sett barna mine vokse opp. Jeg har blant annet engasjert meg i Snarøya Sportsklubb og Stabæk Fotball. Nå gleder jeg meg veldig til å overta den redaksjonelle ledelsen av et spennende mediehus.

Hun viser til at Budstikka har en sterk posisjon i lokalmiljøet og en inspirerende målgruppe.

– Vi vet at innbyggerne i Asker og Bærum er kunnskapsrike og positivt orienterte mot alt som er nytt. Sammen med alle ansatte i Budstikka ser jeg fram til å skape relevant og godt innhold for disse brukerne. Uansett hvilken plattform de ønsker å treffe oss på. Jeg håper også å kunne bidra til å ta journalistiske grep som kan overraske leserne.

Vil satse digitalt

Den nye Budstikka-redaktøren peker på at hele mediebransjen er i endring og at mobilen nå er den viktigste kilden til nyhetsoppdatering for mange.

– Vi strever alle med å finne fram til digitale foretningsmodeller, noe jeg har jobbet med i VG. De tradisjonelle mediene har ikke lenger enerett på å distribuere nyhetsinnhold. Nyheter spres via sosiale medier, nærmest med lysets hastighet. Jeg vil jobbe målrettet for at Budstikka skal lykkes med å være den største og beste leverandør av nyheter, meninger og markedsplass i sitt kjerneområde, også digitalt.

Klubben godt fornøyd

Kine Thorsen, leder av redaksjonsklubben i Budstikka, sier at de ansatte i redaksjonen er glade og fornøyde med ansettelsen av Sortland.

– Hun har vært på besøk i dag og gjorde et kjempegodt inntrykk. Hun viste et tydelig fokus på det journalistiske, og det er vi selvsagt tilfreds med. Det er også positivt at vi får en sjefredaktør med digital kompetanse.

– Vi vil øke med to nye i år, og planen for de neste fire årene skal vi øke antall hjemler hvert år. Den økningen blir i hvert fall på samme nivå som i år, slår sjefredaktør Per Valebrokk fast.

E24 har i skrivende stund 32 ansatte, av disse er 18 redaksjonelle, om utviklerne regnes med.

For andre året på rad leverer E24 overskudd. Dermed har nettstedet klart det dets svenske, estiske og franske søsken ikke klarte før de ble stengt.

Realistisk mål

I fjor endte bunnlinjen med et overskudd på 3,4 millioner kroner. En forbedring på nesten to millioner kroner fra 2011. Majoriteten av pengene sendes til eier VG i konsernbidrag, og sjefredaktør Per Valebrokk er ikke snau med prognosene for inneværende år. Overskuddet skal bli enda større.

Driftsinntektene i perioden økte med seks millioner, samtidig økte lønnskostnadene med i underkant av 3,5 millioner. Driften gikk til syvende og sist i pluss med et overskudd på i underkant av 4,6 millioner kroner, opp fra 2011s driftsoverskudd på to millioner.

Valebrokk forklarer at de økte lønnskostnadene primært ligger i nyansettelser.

Redaktøren mener å utvide staben er et realistisk mål. Dessuten – skal man sikte høyt må det også være en villighet til å satse penger på det. Det er ikke gratis, sier han, å befeste posisjonen som det ledende nettstedet på feltet. Noe han mener statistikken over siterte kilder på næringslivsnyheter beviser.

– Jeg mener vi også blir mer lønnsomme. Og jeg mener 2013 har rom for ytterlige forbedringer. I hvert fall skal vi få til en klar forbedring fra fjoråret.

Utvider stoffområde

E24 ble etablert av VG og Aftenposten i 2006 basert på det svenske nettstedet med samme navn. I dag konkurrerer nettstedet primært med DN.no og Hegnar Online og til dels med Nettavisens NA24.

DN.no hadde for øvrig driftsoverskudd på 9,8 millioner kroner i 2012.

Konkurransen opplever Valebrokk som tøff. Men samtidig setter han pris på den. Den gjør E24 enda bedre.

Med nyansettelser er det også naturlig å se på stoffområdene nettstedet dekker. Redaktøren vil satse mer på it og det han omtaler som generelt næringsliv.

– Det er et hav av stoff å ta av!

Betalingsløsninger

Erkerivalen DN.no har varslet at det arbeides med betalingsløsninger for nettavisen. I E24 står ikke slikt særlig høyt på agendaen, om vi skal tro Valebrokk.

– Vi kjører vårt løp og mener annonsefinansieringen av nettet fungerer. Men det betyr ikke at vi ikke ser på annet, men jeg tror at om du spør meg om fem år vil annonser fortsatt være vår viktigste inntektskilde.

2012 ga mediekonsernet Schibsted de sterkeste inntektene i et fjerdekvartal på tre år med 3,81 milliarder kroner. Det hjalp ikke på bunnlinjen. Men ingen grunn til gråt med driftsresultat på 609 millioner kroner etter fjorårets tre siste måneder. Inntekter fra online-virksomhet utgjør nå 42 prosent.

For hele 2012 økte driftsinntektene i konsernet med i underkant av 400 millioner kroner til 14,7 milliarder sammenlignet med 2011. Driftsoverskuddet ble noe svakere enn året før på to milliarder kroner.

Mer online

Mer enn halvparten av driftsinntektene i fjerde kvartal kommer fra off-linedelen av mediehusene, resterende kommer tett på 50/50 fra online-delen og rubrikk. Men resultatmessig er det rubrikk som leverer mest på bunnlinjen med driftsmargin på 28 prosent, mens mediehusene i Norge leverer 11 prosent, ifølge kvartalsrapporten fra konsernet.

VGs opplag var i fjor 11 prosent lavere enn året før. Dette ble ifølge rapporten kompensert med en to prosent prisøkning. Mediehuset VG kom ut av 2012 med like over 1,9 milliarder kroner i driftsinntekter. Det ga et driftsoverskudd på 308 millioner kroner. Omtrent som året før.

Onlineoverskuddet har passert 100 millioner kroner og var i fjor på 110 millioner mot driftsoverskudd i avis på 194 millioner.

Flere med nettbetaling

I abonnementsavisene Aftenposten, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad falt driftsinntektene med nesten 70 millioner kroner til 4,1 milliarder.

De fire avisene henger etter VG i å kapitalisere på nett og mobile tjenester. Online sto for 350 millioner kroner av driftsinntektene, en økning på 67 millioner fra året før.

Opplaget i de fire avisene falt med fire prosent, samtidig falt opplagsinntektene i avisene med én prosent.

I rapporten vises det til Fevennens digitalsatsing som har snudd den nedadgående opplagsspiralen, og at de øvrige tre abonnementsavisene vil lansere tilsvarende tjenester.

Driftsoverskuddet i de fire avisene var på 408 millioner kroner i fjor, mot 541 millioner i 2011.

Sverige

På andre siden av grensen faller inntektene i både Svenska Dagbladet og Aftonbladet til i overkant av henholdsvis én milliard og 2,1 milliarder kroner.

Begge avisene leverer driftsoverskudd i 2012 med 59 millioner kroner i Svenskan, tilbake 28 millioner fra 2011, og 312 millioner kroner i Aftonbladet, omtrent samme som i 2011.

Opplaget i løssalgsavisen Aftonbladet falt i fjor med hele 14 prosent.

Kutt i gratisavisene

I de internasjonale mediehusene som omfatter Schibsteds satsing i Baltikum og gratisavisene 20 minutter i Frankrike og Spania, er driftsinntektene nå under milliarden.

Det er særlig i gratisavisene svikten finner sted. Mens 20 Minutter leverte et driftsunderskudd i 2011 på 20 millioner kroner, er dette underskuddet i fjor oppe i 48 millioner kroner. Eesti Media leverer på sin side driftsoverskudd på 45 millioner kroner.

Det er særlig i Spania Schibsted taper penger. Mens gratisavisen i Frankrike hadde en liten inntektsvekst, falt inntektene i Spania med 13 prosent. Dette møtes med kostsnadskutt og i 20 Minutos ble kostnadstiltak som på årsbasis tilsvarer kostnader på inntil 50 millioner kroner gjennomført.

Lavere marginer

I fremtidsutsiktene til Schibsted gjør konsernsjef Rolv Erik Ryssdal det klart at marginene til mediehusene må ventes å bli lavere. Schibsted har tidligere lagt føringer på tosifrede driftsmarginer.

Utbyttet foreslås til 3.50 kroner som karakteriseres som moderat i en tid når det investeres digitalt.

I begynnelsen av måneden ble det klart at VG sa unnskyld til fiolinist Marte Krogh for å ha konstruert tittel i en klippsak om henne.

Utsagnet VG tilla henne ble publisert tre uker før beklagelsen. I klippsaken, basert på en artikkel i magasinet Mamma, fremstilles det som om Krogh hadde rettet pekefingeren mot alle småbarnsmødre og formanet dem til å trene mer.

– Hun har ikke formulert seg slik. VG beklager å ha tolket utsagnet «man må jo bare ta seg sammen» til å bety at Marte Krogh løfter en pekefinger mot andre kvinner, uten å spørre henne om det var det hun mente, skrev VG i beklagelsen. Men det tok tre uker til tross for at Krogh sa ifra om feilsiteringen.

Tar debatten

Ifølge sjefredaktør Torry Pedersen var det fordi han befant seg i utlandet på det aktuelle tidspunktet og derfor ikke var klar for feiltrinnet før Krogh kontaktet ham et par dager før beklagelsen.

Torsdag møter Pedersen Krogh, Mamma-redaktør Hilde Rindal, Per Edgar Kokkvold, Hanne Bjurstrøm og Margrethe Geelmuyden til debatt om saken.

– Torry Pedersen etterlyste i en debatt om Romfolk-saken på NRK mer raushet i mediene når det gjøres feil. Han ryddet riktignok opp i en ekspressfart da han ble klar over saken, men hva skjedde før det? Hvorfor satt resten av VG stille i tre uker? spør OJ-leder Martin Riber Sparre.

OJ-lederen mener det handler om inngrodde holdninger i redaksjonene som bør utfordres. Dersom journalister tror troverdigheten svekkes ved å være rause med korrigeringer og beklagelser, tror Sparre det snarere er tvert imot.

Debatten finner sted på Litteraturhuset torsdag kveld.

 

To år etter lanseringen av VG+ kommer versjon 2.0. Samtidig har VG+-redaksjonen arbeidet hardt med å skape sin egen kategori – å finne nisjen.

– Det er ikke i «breaking news» pengene sitter, sier redaksjonssjef Espen Olsen Langfeldt til Journalisten.

Tilbakelent

VG+ har funnet at nettbrettets forse er den mer tilbakelente lesningen. Type feature.

– Ettermiddag er lean back-lesning, og med det blir det mer magasinstoff. Vi vil tilpasse innholdet til hvordan man bruker plattformen. Og så betyr den nye versjonen en mindre ressurskrevende produksjon som innebærer at redaksjonen for eksempel ikke lenger trenger å bruke «tunge» programmer som blant annet InDesign.

Uansett er det snakk om VG+ i ny drakt på alle plattformer i løpet av noen måneder. Hvor mange som betaler for å bruke tjenesten ønsker ikke Olsen Langfeldt å utdype.

– Men det er snakk om femsifret antall betalende og aktive abonnenter, forklarer han.

Egen betalingstjeneste

VG holder antall dedikerte ansatte på sju medarbeidere, slik det var da freemiumtjenesten ble lansert for to år siden. Nå jobbes det med å utvikle nettversjonen.

– Den er viktig inngangsport. Det er ikke alle som har smarttelefon eller nettbrett, og dermed gjør PC-versjonen oss kjent. Men vi registrerer nok en større betalingsvilje på mobile enheter enn på PC.

En annen inngangsport er Schibsteds betalingsløsning Spid, som VG+ opplever en stadig økende bruk gjennom. Sju måneder etter lanseringen formidler Spid nærmere 20 prosent av de betalende brukerne.

– At vi fikk vår egen betalingsløsning på plass, var veldig viktig. Da omgår vi Apples del av kaka på 30 prosent av brukerinntektene, og vi får mye bedre tilgang på brukerdata, sier redaksjonssjef Olsen Langfeldt.

 

I midten av mars kårer Pressefotografenes Klubb Årets bilde. Fredag morgen ble det klart hvem de nominerte er.

Det er flest nominerte fotografer fra Bergens Tidende og VG, fire fra begge aviser. Fotobyrået Moment har tre fotografer nominert. Sju frilansfotografer og to studenter skal også kjempe om de i alt fjorten prisene.

De nominerte er:

Adrian Øhrn Johansen (frilans), Andrea Gjestvang (Moment), Anton Ligaarden (student), Bjørn Steinar Delebekk (VG), Eivind Natvig (Moment), Eivind Senneset (frilans), Ellen Lande Gossner (Morgenbladet), Espen Rasmussen (VG), Fred Ivar Klemetsen (Bergens Tidende), Hampus Lundgren (frilans), Harald Henden (VG), Håvard Bjelland (Bergens Tidende), Håvard Sæbø (Magasinet for fagorganiserte), Heiko Junge (NTB Scanpix), Helge Skodvin (Moment), Hilde Mesics Kleven (student), Ingun A. Mæhlum (frilans), Jan Mindor Lillebø (Bergens Tidende), Jo Straube (frilans), John Terje Pedersen (Dagbladet), Kyrre Lien (frilans), Linda Bourne Engelbert (Klassekampen/Paragon Features), Paul Sigve Amundsen (frilans), Rune Johansen (Bergensavisen), Rune Petter Ness (Adresseavisen), Rune Sævig (Bergens Tidende) og Siv Johanne Seglem (Dagbladet).

Bare en uke inn i det nye året skapte et intervju magasinet Mamma gjorde med Marte Krogh storm. Men det var først etter at VG klippet intervjuet.

I den opprinnelige artikkelen får Krogh spørsmål om hun liker å trene. Noe hun ikke gjør. Faktisk synes hun det er jævlig, forteller hun. Krogh sier videre at altfor mange mammaer hun ser, gir opp når de får barn.

– Det tror jeg ikke er sunt. Kroppen har enda mer behov for trening når man blir eldre. Man må bare ta seg sammen.

Egen tolkning

Dette ble til tittelen «Marte Kroghs oppfordring til norske mammaer: Ta dere sammen og tren mer!» i bladet Mamma, mens VG Nett slo opp «Finansfrue Marte Krogh: Ta dere sammen og tren mer!»

VG skriver i en beklagelse i dag at tittelen gir inntrykk av at Marte Krogh har sagt det som står i tittelen.

– Hun har ikke formulert seg slik. VG beklager å ha tolket utsagnet «man må jo bare ta seg sammen» til å bety at Marte Krogh løfter en pekefinger mot andre kvinner, uten å spørre henne om det var det hun mente, heter det i beklagelsen.

Lang tid

Krogh tok kontakt med redaksjonen allerede samme dag for å gi beskjed om at hun følte seg feilsitert. Dette kom ikke på trykk i avisen neste dag, noe VG beklager.

– Jeg var i utlandet da det skjedde. 10. januar hadde vi en stor sak med hennes mann, og da burde også hennes respons vært med på det tidspunktet, sier sjefredaktør Torry Pedersen til Journalisten.

– Men hvorfor tok det tre uker fra saken ble publisert til beklagelsen ble klar?

– Fordi hun tok kontakt med meg mandag denne uken, og så måtte jeg ha to dager på å behandle saken før vi hadde møte på onsdag. Og i dag står beklagelsen.

– Dere titulerer henne som finansfrue. Hvorfor det og ikke fiolinist?

– Hun er vel finansfrue òg. Det går fram av intervjuet at hun er privilegert i forhold til mammarollen.

Jeg har jo hørt fortellinger om den før. Likevel er det interessant å oppleve VG-arrogansen på nært hold. Først blir du fremstilt i avisa på en måte du opplever som direkte usann. Deretter blir du høflig nektet å komme med tilsvar, på grunn av plassmangel.

«Folkedomstol mot pressen». Slik lød en to-siders tittel i VG mandag denne uka. Under tittelen var det bilde av fire alvorlige herrer. En av dem var meg. Hvordan artikkelforfatter Bernt Olufsen har kommet på å inkludere meg blant dem som ønsker en slik folkedomstol er totalt uforståelig.

Olufsen angriper i sin kommentar dem som går inn for at allmennheten skal få flertall i Pressens Faglige Utvalg. De fire alvorlige menn – i artikkelen kalt «firerbanden» - har ifølge Olufsen «holdt debatten gående i Dagens Næringsliv den siste tiden». Vel, mitt eneste bidrag i denne debatten er en kronikk i DN for et par uker siden. Den handlet om at PFU ikke bør bli en folkedomstol og at allmennheten ikke bør få flertall i utvalget, slik enkelte har foreslått.  Dette er det stikk motsatte av de meninger Olufsen tillegger meg. Kronikken ligger ikke på DNs nettsider, men kan leses her.

Riktignok nevner Olufsen et sted at jeg skal være «skeptisk til forslaget om flertall fra allmennheten i PFU». Men denne lille motsigelsen i Olufsens artikkel forstyrrer ikke rammen, vinkelen og innholdet i oppslaget: Her er firerbanden som ønsker «folkedomstol mot pressen».

Hvorfor tar ikke Olufsen hensyn til fakta i saken? Eneste mulige forklaring er at han manglet et navn til sin tøffe idé om «firerbanden».  

Å bli innlemmet i Olufsens firerbande burde jo ellers være en ære. Den består av personer som bidrar til debatt om det presseetiske systemet i vårt land. Men en slik debatt vil ikke Olufsen vite av, i hvert fall ikke på et saklig nivå. Med buldrende nyanseløshet fremfører han sitt karikerte og feilaktige bilde av andres meninger – som han deretter kaller «galimatias».

Jeg sendte et tilsvar til VG der jeg påpekte den feilaktige fremstillingen jeg ble utsatt for i papiravisa. Tilsvaret ble avvist. Ifølge debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moen skyldes dette «stor pågang» på debattsidene. Så mye var altså Vær Varsom-plakatens punkt 4.15 om tilsvarsrett verd. Jeg vet ikke om det i dette tilfellet spiller en rolle at saken gjelder VGs egen tidligere sjefredaktør. Uansett er det interessant å oppleve VG-arrogansen på nært hold.

 

VGs ansvarlige redaktør Torry Pedersen er blant fem nominerte i redaktørkategorien til den nystiftede prisen European Press Price. Sju europeiske mediestiftelser, blant dem to danske, tok initiativet til prisen i 2011, og det er dermed første gang den blir delt ut. Avgjørelsen faller 26. januar.

Pedersen er nominert på bakgrunn av VGs dekning av rettssaken mot massedrapsdømte Anders Behring Breivik. Juryen legger spesielt vekt på at Pedersen tok beslutningen om å publisere den hemmeligstemplede rapportene som konkluderte med at Breivik ikke var tilregnelig under massedrapene på Utøya.

Fikk konsekvenser

Juryen peker på at debatten rundt den første rapporten førte til at det ble bestilt en ny rapport, som konkluderte med det motsatte.

- Det å være redaktør er litt som å være fotballtrener. Når laget gjør det bra, får du nesten ufortjent mye ros. Når laget gjør det dårlig, får du ufortjent mye kritikk. Denne nominasjonen er først og fremst en honnør til lagarbeidet i VG i forbindelse med 22. juli-saken generelt og publiseringen av sakkyndigdokumentene spesielt, sier Pedersen til VG Nett.

Konkurrentene

Pedersen har konkurranse fra følgende europeiske redaktørkolleger: Jason Cowley - redaktør for the New Statesman (Storbritannia), Ihor Pochynok - redaktør for lokalavisen Express (Ukraina), Adam Reichardt - redaktør for New Eastern Europe Quarterly (Polen) og Mark Watts - redaktør for nettstedet Exaro (Storbritannia).

På sensommeren i fjor ble det kjent at Aftenposten skal flytte ut av Postgirobygget og inn i VG-huset. Samtidig ble det varslet at de senere må ut å lete etter flere lokaler. 

Ifølge bransjenettstedet NEnyheter.no er mediekonsernet nå ute i eiendomsmarkedet og søker mellom 2.000 og 5.000 kvadratmeter sentralt i Oslo. Til sammenligning signerte NTB nylig en leieavtale på 2.000 kvadratmeter i Havnelageret i Oslo. 

Støttefunksjoner

I fjorårets melding ble det varslet at det er Schibsted IT og fellestjenester som ikke får bli med til VG-huset. Men kommunikasjonsdirektør Anders Rikter sier det ennå ikke er endelig besluttet hvilke virksomheter som skal inn i lokalene det nå søkes etter.

– Vi håper å få Aftenposten og flest mulig funksjoner samlokalisert i Akersgata 55, men det er mulig at det er noen støttefunksjoner som kan plasseres et annet, sentralt sted i Oslo. 

Opsjon i Akersgata

Før det ble bestemt at Aftenposten skulle inn i VG-huset ble det vurdert alternativer både i Bjørvika og på Tullinløkka. Sistnevnte ble ifølge Rikter valgt bort etter at det ikke lyktes eiendomsutbygger å sikre eiendommer i det aktuelle området.

– Dette var én av flere mulige løsninger for en samlokalisering i Oslo, men vi så også på Bjørvika og andre, gode alternativ. Vi hadde en opsjon på mer plass i Akersgata 55, og en helhetsvurdering tilsa til sist at det var den beste løsningen.

Det lå flate gaver med berøringsskjerm under mange juletrær. Det merktes også på trafikkbildet til VG Nett og andre nettaviser.

Første juledag hadde nettstedet 54.000 flere unike brukere fra nettbrett enn på en gjennomsnittsdag.

– Og siden har det bare gått oppover. Dette er et mønster vi har sett de siste årene og har med at det lå mange brett under juletrærne. Da er det hyggelig at det første de gjør når brettet tas i bruk er å gå på VG Nett, sier redaktør digital, Espen Egil Hansen.

– Så dere har feiret med kake nå da?

– Det er alltid noe å feire i VG. Skulle vi hatt kake hver gang vi ferier ville Vektklubben gått enda bedre, sier Hansen og humrer.

Mobilen ble størst

Dersom kake skal serveres i VG-huset, er det neppe nettbrettene som betaler regningen. Mobiltelefonen derimot, den snudde trafikkbildet kraftig den første dagen i det nye året.

Den ble en merkedag.

– 1. januar er første gangen vi ser på at det er flere besøk fra mobilfronten enn på PC/Mac-fronten. Det henger nok sammen med at vi bruker den skjermen som er tilgjengelig. Og på en fridag hvor det er hopprenn og det skjer store ting i USA, så griper vi mobilen. Men på hverdagene står PCen høyest.

Dreiningen mot mobile plattformer har vært en økende trend de siste par årene. Det betyr at det nettavisene får nye krav til innholdsproduksjonen.

VG har internt søkt etter folk som kan gå nattvakter og sørge for at nettbrukerne skal få en ny topp å se på når de våkner. I dag, med mindre noe stort skjer, vil toppen være den samme som da de la seg.

Det er et problem siden tallene viser at flere og flere surfer på senga.

Mobilerekorder flere steder

I Aftenposten forteller nettredaktør Skjalg Engebø at også de har hatt rekorder på mobile plattformer. Mens det vanligvis vil være rundt tre av ti brukere som surfer på mobil eller nettbrett, var det fire av ti som gjorde dette i romjula.

– Dette er det høyeste tallet vi har hatt noen gang.

I Dagbladet skal antallet unike brukere fra iPad ha vært 39 prosent flere første og annen juledag enn snittet har vært de fire siste ukene.

Jeg kom bare på Knut Schreiner og Wenche Myhre som har fått kreft og kommet fra det. Jeg tør fortsatt ikke google, ord kan være så harde der de står. Jeg nøyer meg med å se på legenes ansiktsuttrykk og prøve å høre etter hva de sier, det er mer enn nok. Når det er din egen kropp det gjelder, er prognose et fryktelig skremmende ord. Selv om prognosene er gode betyr det at noe ikke er sikkert.

De siste ukene har det stått om kreft i alle aviser. Det er svulster i alle talkshow, i bokprogram, på sportssidene. Som en gravid ser andre gravide, legger jeg nå merke til alle forsidene til aviser jeg ikke vil åpne, jeg skjermer meg. Så tyter de frem likevel, titler som: Kreften - en berikelse.

Noen fikk sitte i VG i begynnelsen av november og plumpe ned språket ved å fjerne ordene som kunne lagd nyanser i den tittelen: Kreften - en berikelse. Det er alltid noen mennesker en tittels grellhet berører sterkere enn å vekke leselysten. Når livet viser seg fra den siden Jonas virkelig kunne kalt krevende, er det likevel ikke grenser for hvor platt det går an å fremstille det.

Noen får sitte i VG og sette disse to setningene rett ved siden av hverandre: “På et tidspunkt tenkte jeg at jeg heller ville dø enn å fortsette med cellegift. Men selv om håret og formen forsvant, klarte hun å holde humøret oppe.”

Jeg leser i avisen at legen ga mannen 20 prosent sjanse til å overleve og jeg tenker at det har ikke legen sagt. Man dør, eller man lever. Det er bedre å tilhøre den fryktelige statistikken enn den enda mer skremmende, men det enkelte menneske vet oftest ikke. Det fins så mange flere parametre enn diagnosens sekkebetegnelse. Legen vet oftest ikke. Ingen av legene jeg har møtt hittil har snakket sånn. De ser alvorlige ut, de bruker upresise begreper som: Gode sjanser. Virkeligheten er upresis.

Jeg legger merke til hvordan ordene vi har til rådighet fra før påvirker forståelsen av hva som foregår i kroppen. Jeg husker ord fra før jeg var skolebarn: “Han var oppspist av kreft.” eller “De åpnet ham, men det var ingenting å gjøre, de måtte bare lukke igjen.” Jeg trodde ordene jeg bar på og som nå ble aktivisert var gamle og kasserte, men så ser jeg en ny artikkel på Side2 som jeg ikke åpner: Hun var 15 år og full av kreft. Begrepene er med på å skape bilder og forestillinger.

Avisene redigeres selvsagt ikke med pasienter som særskilt målgruppe, men avisene er med på å forme forståelsen vår, medansvarlige for de forestillingene vi alle gjør oss om verden, også om et fenomen som kreft.

Kreftens metaforer er ofte hentet fra krigen. En kompleks situasjon er oversatt til en slagmark med en fiende som skal nedkjempes, det gode mot det onde. Men slagmarken er inne i kroppen, som jo er min venn, og det hele blir veldig forstyrrende.

Fra tiår mindre heldige enn vårt, henger synet på kreft igjen. Den er mer enn en mulig dødelig sykdom, den er døden selv. Deler av kroppen min er skilt ut som fiende. Satan har tatt bolig i meg. Og nå skal vi gi meg gift slik at vi kan drepe den delen av meg vi ikke kan ha, og litt av resten også. Det er så populært å gjøre narr av dem som vil skifte begreper, de som vil pynte vaskehjelpen til noe komisk, man forutsetter at innholdet ikke forandrer seg.

Men jeg leter etter mer formålstjenlige og samtidig sanne bilder jeg kan bruke bedre i forståelsen av kroppen min og hva som skjer i den. Så lenge jeg kan erfare denne kroppen vil jeg gjerne forstå den som - meg.

Det billedskapende språket er ofte godt brukelig til å få folk til å ville følge en historie, men den som skriver er ansvarlig for hvilke bilder man etterlater seg. Om vi ikke kvitter oss med metaforene i ønsket om å beskrive virkeligheten strippet og presist, la oss i alle fall vurdere hvordan noen kan virke destruktivt og hvilke som kan være mer nøytrale.  La oss velge metaforer med omtanke. Avisene kan prøve å være presise, selv om virkeligheten er upresis.

Det blir mer og mer vanlig at nettsteder utveksler innhold. Mindre nisjenettsteder søker gjerne til de større nettstedene for å få trafikk og og oppmerksomhet. Vi har forsøkt å kartlegge.

Her er noen:

Mediehuset Tek med sine ti nettsteder som Mobilen.no, Hardware.no og Teknofil.no leverer innhold til VG Nett, TV 2, ABC Nyheter, Nettavisen, alle lokalavisene i Amedia og til Aftenposten.

Aftenposten samarbeider også med de andre regionavisene Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Adresseavisen.

VG Nett samarbeider også gjerne med andre i sin familie, som Dine Penger og E24. I tillegg samarbeider VG med Amobil, ComputerWorld, Båtliv, Bladet Motor, Bike.no, Bilnorge.no, Forskning.no og Seilas.

E24 på sin side samarbeider godt med Teknisk Ukeblad, noe også Nettavisen og ABC Nyheter gjør. Teknisk Ukeblad eier nettstedet Mobili, som leverer stoff til Aftenposten.

Økonominettstedet DN.no leverer gjerne innhold til NRK.no og ABC Nyheter.

Lurt å satse

ABC Nyheter er en av de største grossistene innen redaksjonelle samarbeid. Der i gården samarbeider de også med Egmonts klikk.no, som også er hos Dagbladet og Nettavisen.

– Jeg ser jo at det blir mer og mer vanlig for alle nettmedier å ha samarbeidspartnere – enten på klassisk redaksjonelt innhold eller på kommersielle/redaksjonelle tjenester laget i eget hus som VGs slankeklubb eller som startsidens fotballsatsing avspark.no, og rent eksterne leverandører. I dagens medieverden tror jeg det er lurt å satse på slikt samarbeid for å knytte til seg brukere. Både ABC Nyheter og Startsiden kommer i alle fall til å utvide denne virksomheten i årene framover, forteller redaktør Tor Strand.

ABC Nyheter har ifølge Strand et stadig trykk med henvendelser fra medier som ønsker å bli samarbeidspartnere. Selv om det ikke er annet enn trafikk å tjene på det. Men ikke alle forholder seg til en av tre etiske plakatene, sier han, for også kanaler som tilbyr artikler med skjult reklame, eller byråer som ønsker å betale for å få artikler publisert henvender seg.

Av de rundt 70 titlene som publiseres på nettstedet hver dag, kommer rundt ti prosent av disse fra samarbeidspartnerne.

Besparingsmuligheter

Det er målt i prosent litt mer enn Nettavisen, forteller sjefredaktør Gunnar Stavrum. Nettavisen er en del av Amedias stoffutvekslingsavtale Fri flyt. Prinsippet, sier han, er svært enkelt. Alt som produseres i én kan brukes i de andre avisene. Med kreditering og lenke til den opprinnelige produsenten. Og så står hver part for sine kostnader, som ekstra vederlag til journalistene.

Nettavisen samarbeider også med klikk.no, men i dette tilfellet er det snakk om å lenke fra Nettavisens forside og inn til Klikks artikler.

– Vi har etter hvert også et betydelig samarbeid med bloggere og vil søke å utvide det samarbeidet på stoffområder vi kan bli bedre på, sier Stavrum. Han anslår at rundt rundt fem prosent av innholdet til Nettavisen kommer fra Fri flyt-samarbeidet.

Stavrum ser for seg at stoffutvekslingen vil øke i årene som kommer. For Nettavisen handler dette særlig om innhold som flere redaksjoner produserer. Redaktøren forklarer at de vil heller priorietere ressursene på artikler som særmerker Nettavisen og at det er bra for økonomien.

– I motsetning til våre konkurrenter, som deler på syv milliarder kroner i året i pressestøtte, så har Nettavisen for lengst tilpasset kostnadene til inntektene. Dette er en prosess som papiravisene nå så vidt har begynt på, og jeg tror det er rimelig å anta at dobbeltarbeid er noe de kan se på. Med andre ord: Stoffutveksling (ikke bare i nettavisene, men også i papiravisene) kommer til å øke betydelig i årene som kommer, forteller Stavrum.

Gjerne flere partnere

Digitalredaktør Skjalg Engebø i Aftenposten forteller at avisen har redaksjonelt samarbei med flere nettsteder allerede. Blant disse er Mobili som er eid av Teknisk Ukeblad. Hardware og Akam som eies av Amedia er også blant samarbeidspartnerne.

Flere skal det bli, forteller digitalredaktøren.

- Vi ser oss rundt etter enda flere partnere. Gjerne etter nyttestoff som kan leveres til alle avisene, sier han og referer til regionavisene i Schibsted.

Dette kan gjøres på flere måter; enten hvor Aftenposten fritt kan forsyne seg av innhold - som er et ytterpunkt. Et annet ytterpunkt er at innholdet bestemmes. Den tredje metoden kan være at de bare får tilgang til enkelte deler innholdet.

Hvordan dagens avtaler med nisjeredaksjonene er skrudd sammen, kan Engebø ikke si noe om da de vil variere. Som at det i ved noen tilfeller kan være penger involvert, mens i andre ikke.

Det som karakteriseres som kjernevirksomhet, altså nyheter, utenriks og debatt/analyse skal produseres i egen redaksjon, men nyttestoffet skal, som i dag, produseres eksternt. Regionavisene er selv etablert i stoffutveksling om helse, bil, mat og reise. Og stadig mer om bolig.

- Vi ser derfor etter kvalitetsredaksjoner som har nisjenettsteder som ønsker mer oppmerksomhet og vil selge eller dele stoff med oss.

Uten betaling

I NRK samarbeider de med DN.no om finansnyheter og forskningsstoff fra Forskning.no. Ingen av disse avtalene omfatter penger, men et bytte av trafikk mot innhold.

Nettsjef Sindre Østgård anslår at de to samarbeidspartnerne trolig står for mindre enn fem prosent av det tagliige tilbudet.

Nettsjefen forteller videre at de hele tiden vurderer de ulike tilbudene og henvendelsene som kommer om stoffutveksling. Men han mener det er vanskelig å spå om det blir mer eller mindre samarbeid av denne typen i tiden fremover.

- Trolig vil det komme med for å dekke opp noen nisjer og spesielområder. Siden vi ikke har annonser er dette vurderinger vi kan gjøre basert på redaksjonelle avveininger uten å måtte ta kommersielle hensyn.

Velger selv

VG Nett har som nevnt over en av de lengste listene av samarbeidspartnere. Redaktør Espen Egil Hansen sier til Journalisten at han ikke tror deres bruk av innhold fra eksterne nettsteder har økt, snarere opplever han at omfanget har vært konstant.

Hansen ønsker ikke å gå inn i avtalene, men forklarer at enkelte ting er greie.

- I alle avtalene er det et premiss at VG selv velger ut og har kontroll på hva som publiseres i våre kanaler, samt at samarbeidsredaksjonene følger de prinsippene som er nedfelt i Vær-varsom-plakaten, tekstreklameplakaten og lignende.

Hansen tror at vi i fremtiden særlig innen forbrukerveiledning vil se flere samarbeid hvor de store nettstedene henter innhold fra nisjenettstedene og gir trafikk tilbake.

 

- Her må du tenke roadmovie, er budskapet fra Jane Throndsen, sjef for VG Helg.

VGTV satser på produktplassering i sine sendinger, en til nå omstridt inntektskilde for norske medier. Skjer det samme nå i VGs skrevne spalter?

Produktomtaler

Portrettet "En skjortejegers bekjennelser" stod på trykk i VGs nye lørdagsmagasin 24. november. Ingressen utdypet: "Møtet med Jo Nesbø i London kostet oss skjorta". Og ikke hvilken som helst skjorte, viser det seg.

VG boltrer seg med produktomtaler i portrettintervjuet. Artikkelforfatter Ronny Berg skriver at VG for anledningen hadde brakt med en hvit skjorte av fineste slag, lånt av den eksklusive klesforretningen Ferner Jacobsen i Oslo, til bruk under fotograferingen av Nesbø.

Tre ganger i intervjuet opplyser VG at skjorta er lånt av Ferner Jacobsen, og Nesbø siteres to ganger på at han synes klesplagget var fint. Han ble faktisk så begeistret at han tok skjorta med seg da intervjuet var over, går det fram.

5-stjerners hotell

Med fare for å bidra til ytterligere jubel blant de kommersielle aktørene velger vi å opplyse om hvem de øvrige er:

5-stjerners The Langham Hotel, der Nesbø residerte i London, får også navnet sitt nevnt tre ganger i VG-portrettet. Oakley solbriller, Mac, iPhone, British Airways og Kaffebrenneriet omtales, uten at det synes å være noen åpenbar journalistisk verdi ved å gjengi navnene deres.

Vi er på det rene med at portrettintervjuer skapes ved hjelp av andre kreative grep enn tilfellet er med nøkterne, malstyrte nyhetssaker. Jane Throndsen forsikrer at VG Helg uansett er svært nøye med å følge de presseetiske prinsippene, inkludert Tekstreklameplakaten.

"Journalistisk motivert"

I plakatens første punkt heter det: "1. Produktomtaler og produkteksponering skal være journalistisk motivert. Utvalg av produkter eller tjenester som omtales, og informasjon som formidles, skal skje på grunnlag av journalistiske vurderinger. Hensikten må aldri være å reklamere for produkter eller tjenester."

- Hvilken journalistisk verdi har det at en hvit skjorte er lånt av Ferner Jacobsen?

- Skjorta er et journalistisk poeng i portrettet, fra tittel og ingress til punchline. Skjorta er driveren for skjortejegeren, som hele portrettet spiller opp til. Mangemillionæren Jo Nesbø, med hundre millioner på bok, men som likevel velger å "låne med seg" VG Helgs medbrakte skjorte. Det synes vi var et artig, journalistisk poeng.

- Gir skjorta valør

- Men hvorfor må dere skrive tre ganger at skjorta er fra Ferner Jacobsen?

- Ferner Jacobsen er en eksklusiv herrekonfeksjonsbutikk som gir en valør til skjorta. Det er ikke en hvilken som helst hvit skjorte. Det er et journalistisk poeng.

- Kunne dere ikke bare ha skrevet at det var en eksklusiv hvit skjorte?

- Gjentakelsen av butikk- og hotellnavnene er heller et resultat av litt lurvete redigering, enn noen som helst intendert henvisning til kommersielle interesser. Vi kunne nok ha redigert navnebruken strammere. Men det er jo et kjempegodt portrett, et utrolig godt journalistisk håndverk. Selvfølgelig kunne vi valgt å være mer deskriptive i forhold til eksklusivitet. Men i tilfellet The Langham Hotel så vet insiderne at det er meget eksklusivt. Det er med på å tegne et bilde av en livsstil og beskrive en karakter ved hjelp av visuelle bilder.

En liten roadmovie

Throndsen poengterer at portrettet av Nesbø er som en liten roadmovie, som ender opp på Langham Hotel.

- Når vi nevner Mac og iPhone så er det nettopp for å tegne et bilde av en karakter. At Nesbø har 2.000 jazzsanger på mobiltelefonen er beskrivende for ham som filmkarakter. I en film er det beskrivende hvilke detaljer og rekvisitter et menneske velger å bære med seg i livet.

- Var det avtalt gjenytelser for navngivningene?

- Det har ikke vært snakk om noen form for gjenytelser. Vi er veldig årvåkne når det gjelder tekstreklame. Det har vi daglig potente diskusjoner om i redaksjonen. Når det gjelder den hvite skjorta så hadde vi valget om vi skulle låne den, mot å si hvor den kom fra, eller at vi betalte for å låne den. Vi valgte selvfølgelig det siste, uten noen bindinger.

- Og dere overnattet heller ikke gratis på Langham?

- Nei. VG bodde ikke der.

Produktplassering

- VGTV-sjef Thomas Manus Hønningstad opplyste nylig i en epost til Journalisten at andre inntekter enn reklamevisninger, som sponsorater og produktplassering, er økende. Kommer vi til å se mer produktplassering også i VGs spalter på papir og digitalt?

- Nei, ikke i det hele tatt for VG Helgs del. Vi tenker veldig profesjonelt når det gjelder ting som kan minne om tekstreklame. Jeg opplever veldig lite av dette i det daglige. Vi opplever jo innsalg av saker som kan likne på tekstreklame, men vi har som sagt guarden høyt oppe, sier Jane Throndsen.

I begynnelsen av november satte Dagbladet opp prisen på avisen på mandager og tirsdager. Ingen pressemelding, bare en stille økning.

Kanskje er det mange som ikke har lagt merke til det, ettersom avisen gjerne kjøpes sammen med andre varer. Menge kjøper trolig også avisen sporadisk, denne andelen kan være økende med endrede medievaner. Og vi har jo uansett så god råd.

Trenger inntektene

Men prisøkningen er på hele 33 prosent. Nå koster avisen nemlig 20 kroner, opp fra 15 de to første dagene i uken. Dermed koster Dagbladet nå 20 kroner alle dager unntatt lørdager, da prisen er 25.

Konstituert administrerende direktør Tore Stangebye forsvarer prisøkningen med at Dagbladet mener avisen produktet forsvarer prisen.

– Og så har vi behov for inntektene.

– Hvor mye inntekter gir økningen dere?

– Det kan jeg ikke gå ut med. Det får dere regne ut.

Det sist offentlig kjente opplaget var i snitt 88.331 eksemplarer i første halvår. Men siden den gang har opplaget falt ytterligere. Dessuten selges en del av opplaget som såkalt bulksalg, som innebærer en rabattert pris.

Hvis vi legger til grunn et salg på 70.000 eksemplarer på mandager og tirsdager tar avisen inn 350.000 kroner mer hver mandag og hver tirsdag. Det salgsleddet tar kommer til fratrekk. Med prisøkning i åtte uker kan Dagbladet ha økt inntektene i år med opptil 5,5 millioner kroner.

Tåler det

Stangebye begrunner også økningen med at prisstrukturen er forenklet i og med at avisen nå koster det samme alle dager unntatt lørdag.

Direktøren vil ikke si noe om hvilke vurderinger avisen har gjort rundt priselastisitet, altså i hvilken grad færre vil kjøpe avisen som følge av økt pris.

– Vi har gjort våre analyser, og mener avisen tåler det.

Avviser magasinnedleggelser

Onsdag, torsdag og lørdag har Dagbladet magasiner som innstikk i avisen. Sjefredaktør John Arne Markussen avviser at det foreligger planer om å legge ned noen magasiner som følge av den nye prisstrukturen.

– Det er en uaktuell problemstilling nå. Men vi har en løpende vurdering av vår produktportefølje, sier Markussen.

Prinsipp mot mva.

På spørsmål om ikke prisøkningen også viser at løssalgsaviser tåler moms på åtte prosent, sier Stangebye at de da måtte ha økt prisen ytterligere.

– Vi mener også prinsipielt at det ikke skal være merverdiavgift på det frie ord.

Tidligere denne uken ble det kjent at Dagbladet skal kutte 35 årsverk som følge av svikt i annonseinntekter på papir og i løssalget. Dagbladet utelukker ikke oppsigelser blant sine ansatte.

Ikke i VG

Konkurrenten VG har nå en pris på 13 kroner mandag til torsdag. Og 20 kroner fredag til søndag. Det er en forskjell på 53 prosent opp til Dagbladets 20-kroning på ukens fire første dager.

VG har ingen planer om å øke prisen nå. Det sier sjefredaktør Torry Pedersen. Ettersom avisen er en del av børsnoterte Schibsted varsles dette sannsynligvis uansett først gjennom børsmelding.

 Pedersen sier at hans avis ikke skuler til hva konkurrenten gjør på prissiden.

 – VG har som policy å utvikle virksomheten redaksjonelt og prismessig ut fra hva vi mener er riktig for vår virksomhet.

 Men sjefredaktøren mener prisforskjellen har betydning for salget.

 – Jeg er ikke i tvil om at også aviser er prisfølsomme.